Det fins mange sekretærer der ute som kanskje ikke trives i sin jobb.
For min del, jeg elsker jobben min, men pga sykdom har jeg vært totalt borte fra jobben min i 2 år.
Jeg er så frisk at jeg kan jobbe noe, og det er jeg enormt takknemlig for.
Livet er litt for kjedelig uten kollegaer, og å føle seg nyttig.
Slik situasjonen er nå, så er jeg litt ringevikar på flere legekontor,og jobber litt på coronastasjon.
Elsker når det er litt action, og tempo, slik at man svetter skikkelig når man er ute i feltet..
Selvfølgelig er jeg litt engstelig i og med at jeg er i risikogruppa-
Samtidig syntes jeg det er litt for gøy å holde på med, så klarer rett og slett ikke å holde meg unna..
Det som har vært og er utrolig viktig for meg, og som mulig er litt vanskelig, er at jeg ønsker at alle pasienter skal bli hørt, og at de skal bli sett, og jeg strekker meg langt for å gi dem akkurat det.
Ofte jeg bare har lyst å gi dem en klem, og si,det ordner seg,jeg skal fikse opp.
Dette funker veldig dårlig på ett legekontor hvor det ringer inn flere 100 hver dag.
Men en vennlig stemme, det kan alle klare.
Så er det jo slik at legen skal ordne det meste. Selvom jeg av og til vet jeg kunne ordnet opp.
Ofte trenger pasienten( noe jeg vet, etter selv å ha vært på den andre siden) litt ekstra tid, milde øyne og litt ekstra service.
Kanskje det smilet betyr mere enn du kan ane for akkurat den pasienten .
Vi har en viktig oppgave.
Helsesekretæren er ansiktet utad på legekontoret ..
