♠Jeg hadde aldri trodd denne dagen ville komme, siden jeg har delt så mye her på bloggen, så tenkte jeg at dette innlegget også skulle deles.. 

Reisen har vært lang, både mentalt og  fysisk, kroppen roper etter søvn 24/7, men jeg er glad jeg har nådd målet mitt, ikke minst for min biologiske mamma( jeg kaller henne Mae), som jeg fant i Bangladesh  for litt mere enn 1 uke siden.

Min Mae ble tvangsgiftet da hun var 12 år, med en mann på 41 år, dere kan selv tenke dere resten. Hun mistet sine foreldre da hun var enda yngre, og bodde derfor hos sin bestemor, men hun døde da hun var gravid med meg, samme gjorde min biologiske pappa, han ble drept da hun var 5 mnd på vei meg meg. Hun stod alene med alt ansvaret, men da fødselen nærmet seg så ble hun tatt inn til familien hans får å føde meg i ett rom helt alene, hun fortalte meg at hun  klippet navlesnoren selv og  ble kastet rett ut på gata  med meg noen timer etter fødselen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

13 år, ansvar for meg, hadde ingen penger, tigget, men klarte å amme meg, da jeg var ca 1,5 mnd ble hun tvunget av familien til min far om å gi meg bort til ett barnehjem for adopsjon, men som jeg skjønner og alle andre så hadde hun ingen valg. 

Livet  til Mae har vært svært vanskelig, hun har jobbet som hushjelp rundt omkring i Dhaka ,giftet seg  på nytt, men han døde også, hun er gift igjen nå ,med en eldre mann.Mae bor langt ute i en liten landsby, hun lever fra hånd til munn, det går i ris og fisk.Helsen er jeg ikke helt sikker på , men grå stær har hun, og dårlige tenner, og helt sikkert en rekke andre ting. Forskjellen med henne og meg. er at jeg kan få helsehjelp, men det kan ikke hun få like lett.

Det  fins ingen søsken, som jeg har skjønt så kunne hun ikke få flere barn, det kan vi vel alle tenke oss hva grunnen er, det knyter seg inni meg når jeg skriver dette, smerten hun har hatt, og bært dette alene i alle år, det tror jeg hverken jeg forstår eller noen andre.

SAVNET ,Min fine Mae har tenkt på meg i alle disse år, hun har lurt på hvor jeg er i verden, og hun sier hun har bedt for meg hver eneste dag.Og savnet har vært enormt..

GAV MEG IKKE, jeg fikk aldri fred, kanskje det var grunnen, det var virkelig en der ute, langt der borte som hadde savnet meg, som egentlig ønsket så sårt å beholde meg, men hun hadde ingen valg, hun var kun 13 år. Vi vet jo selv hvordan 13 åringer er, de har nok med seg selv. Men morsinstinktet hadde hun, hun ammet meg, og dette skapte bånd. 

BLANDT 171,2 millioner mennesker i Bangladesh fant jeg henne, uten hjelp fra staten Norge, kun meg selv, min egen vilje, og noen gode kontakter i nabolandet som hjalp meg med 1 viktig kontakt.Dette kunne vært en enkel sak for Norge,men jeg tror man virkelig må brenne for det får å finne ut av det, og det gjør nok ikke de som siter på offentlige kontorer i Norge.

Det siste året har jeg stort sett drevet med dette, etterforsket på egen hånd, og jeg kan vel si at det var ikke bare bare for en privatperson å komme til bunns,nå har jeg klart det,og jeg kan veien..

VEIEN VIDERE , hva skjer videre ? Jeg holder på å finne ut av hvordan vi gjør det, jeg kan jo ikke bare vise meg, og så dra.vi har daglig kontakt på FaceTime, vi kjøpte en enkel smart telefon så dette er mulig, også blir det å gi ett månedlig beløp slik at hun skal få noen gode år fremover, til mat og rent vann.Dette blir på måte  våres familie fadder barn ( MOR) , så får vi se hva som skjer, tror hun har det best i sin lille Landsby, og ta henne hit ville vært helt Villt, hun har faktisk klart seg i 61 år.. 

-JEG ER OVERVELDET-

Denne plakaten ligger på flere nettesider i Bangladesh 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå  er det 16 dager til vi setter oss på flyet til Bangladesh, og jeg er veldig spent.Min store trygghet (mannen) blir med meg, og det er en enorm støtte, kunne ikke reist uten han.

Det siste året har vært litt av en roller coaster, følelsene er til å ta og kjenne på, og de nærmeste har selvfølgelig kjent mest til det. HER  KAN DERE LESE SAKEN MIN : TV2.NO

Jeg har allerde kjent på en enorm godhet og velvillighet hos det Bengalske folk, de er varme og gode, og gleder seg til jeg kommer.

Alle vil hjelpe meg, og alle kjenner smerten jeg bærer.Jeg har kommet i kontakt med  noen som hjelper meg med å lete, som har de virkelige gode kontakter.

Den første dagen da jeg kommer ned skal jeg i ett intervju med en av landets største aviser, hun skal også følge meg litt resten av tiden, så har jeg avtalt tid med Ambassaden, og de er allerede i gang.

Det er helt utrolig men jeg er i kontakt med The Goverment, Helseministern sitt kontor, har også avtale med en av de ansatte der, han har allerede funnet ut at papirene mine er skrevet under av en på huset der, men aner ikke om han lever, og at passet mitt er lagd  i nærheten der, så noe har vi funnet, men ikke sikkert vi finner mere.

I 2 dager skal jeg i feltet, dvs Barnehjem osv, da har jeg med meg folk fra ett firma som hjelper meg, det blir super spennende, og jeg kjenner jeg er klar for det, selvom jeg ikke vet hvordan jeg kommer til å reagere.

Jeg kom til Norge i 1975 i denne gule kurven-

Aldri trodde jeg i min oppvekst at denne vanvittige trangen for å vite skulle dukke opp, men det har den gjort.

Og jeg har gått i meg selv flere ganger og tenkt på hvorfor dette behovet har vært så sterkt.

Det jeg mulig har kommet frem til er at for snart 6 år siden døde min adoptivmor, og etter det har jeg egentlig hatt ett behov for å finne ut av dette, kanskje jeg var redd for å såre henne, jeg vet ikke.

Men klart at nå når dette er så oppe i media bildet så har det vokset frem, for det har ikke noe med at jeg ikke har eller har hatt det bra.MEN røttene er viktig, det der at jeg ikke ligner på noen, eller aner hvor jeg kommer fra, det er nok den viktigste grunnen.

Mange lurer på hvorfor, og det er nok det, og jeg er så syk ulik mine adoptivsøsken.Vi har lite til felles, vi har en far (adoptivfar) som vi er veldig glad i, det er vel nesten det eneste. De er biologiske.

Jeg kjenner på at jeg ikke skylder noen noe her, kanskje veldig egoistisk ,jeg veit de  føler jeg er som dems virkelige familie, men det er jeg ikke. Det er merkelig å si og tenke det, men jeg kan kjenne at svigerfamilie er vel så nært og vi har jo også noe felles barna mine har jo noe fra dem.Merkelig det der, men sånne det, det er faktisk fakta..

Anyway, hadde jeg ikke vært her hadde jeg ikke hatt de 4 nydelige kida,mannen min, sviger familie, eller adoptiv familie, så ville ikke vært foruten når det først ble slik..

Men JA jeg er for at de stopper utenlandsadopsjon…..

Kanskje endrer jeg syn på det når jeg kommer hjem, tror ikke det, tror aldri det er godt å bli tatt bort fra sin biologiske mamma. Men velger hun det, da er der en helt annen case..

Var det dette barnehjemmet jeg kom fra ?

Sikre kilder skal ha uttalt seg om at det er dette barnehjemmet  (Bildet ) jeg ble levert til i 1975.Det har jeg egentlig trodd og gått ut i fra det.

Men så, etter jeg har vært i kontakt med de som kan granske slike saker, har det kommet frem via passet mitt at det ikke var det barnehjemmet jeg kom i fra.Det barnehjemmet jeg ble levert til var ett slikt barnehjem som mødre leverte barna sine til, og når de hadde opptjent seg penger nok  til å kunne forsørge så kom dem å hentet barna sine igjen..

I mitt tilfelle så ble jeg da tatt bort fra det barnehjemmet, mest sannsynlig  uten mors tillatelse . Etter og ha hørt på en podkast som jeg vil legge link til her fra The Guardian  så ble jeg helt overbevist om at jeg måtte forsøke å finne ett svar ..

Det er hjerteskjærende, en mor forteller at hun hadde ammet  sin baby på ca 3 mnd, lagt henne ned ,fordi hun måtte på toalettet, når hun var ferdig der og skulle gå til babyen, da var babyen forsvunnet..Babyen var kidnappet og hun har aldri sett henne hverken før eller siden.

https://www.theguardian.com/news/audio/2023/sep/06/the-scandal-of-bangladeshs-missing-children-podcast-part-one

Det er 3 episoder  på den siden, anbefaler om du orker å høre..

Jeg har hørt de om og om igjen..

En annen mor  i podkasten synger nattasangen hun sang for sin datter da hun enda hadde henne, og når jeg hørte hun sang den, da rørte det seg noe inni meg, det kjentes som det var noe kjent.

kanskje det var en  natta sang slik som “kjære Gud jeg har det godt ” og at alle sang den.

Dette er enda en ukjent uløst gåte..Kanskje noen enda kjemper for å finne meg, det er enda mange mødre som gjør det, barna deres forsvant på 70 tallet..

Det er vanskelig å sitte her hjemme i kalde Nord og tenke på at det. er faktisk mange mødre som sitter hver eneste dag og kjemper etter sitt barn som ble dem frastjålet .Dette  er grunnen til at jeg vil at de stopper ALL adopsjon til Norge når granskningen pågår .

Det handler ikke om at vi skal være fornøyde, takknemlige og glade, det er så mye dypere enn det, så når  Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) ikke vil  stoppe adopsjoner ennå, så skjønner jeg at hun ikke føler dette på kroppen . Hun ber Bufdir om en utredning før hun tar stilling til rådet om å stoppe alle adopsjoner fra utlandet.

Det er ikke det at jeg ikke unner alle å få oppleve å få barn, og som dere ser på bildet her, så er jeg lykkelig i badekaret hjemme hos mine foreldre, rent vann, mat og en seng å sove i.Det er ikke en selvfølge om jeg hadde vært i Bangladesh.

Men det er urettferdig  for min maa som hun kalles på bengali (mamma ) om hun ikke får vite hvem jeg er, eller hvor jeg er. Det har hun rett på å vite.

Det handler egentlig lite om meg til syvende og sist, det handler om hva som skjedde. der nede med alle de mødrene som enda leter etter sine kjære barn ….

Følg med videre …

Mange reagerer etter avsløringer etter min sak på TV2.no men kommer vi noe videre ?

Jeg har brukt masse tid på å snakke med mennesker om hvordan jeg har opplevd det etter dette kom frem i mediene, at jeg kanskje ikke er adoptert på lovelig vis, jeg har hatt det godt, men jeg lurer veldig.

Fra jeg var ganske så liten så har jeg lært at man må skrive ned tankene sine, det er en god terapi, også kan man finne de frem ved senere innledning, kanskje bruke de til noe, derfor velger jeg å skrive litt mere om dagen .

Dette siste året har jeg levd  i en helt annen verden enn jeg tidligere har gjort.

Jeg har vokst, jeg har blitt enda mere selvstendig, jeg er blitt uavhengig av bekreftelse fra andre, jeg har blitt selvsikker, og jeg har også fått den beste gaven jeg kunne drømme om, å bli farmor.

Jeg har stått i ett mediepress som har vært Villt, blitt kalt de værste ting, men jeg står faktisk oppreist med stolthet.Har vært ekstremt heldig  å kunne få  jobbe med Norges beste journalister , Kadafi & Janne. De to har vært med meg på en enorm reise..Følelsene har vært en berg og dal bane, og  man har lurt på om jeg er spinn vill gal ..

Altså denne mannen her, han kan sakene sine, og når jeg tenker på det nå, så er jeg faktisk ganske stolt av samarbeidet med han og tv2..

Men nå må reisen gå videre, og turen  til Bangladesh planlegges. 

I november fikk jeg være gjest på God morgen Norge, da åpnet det noen dører for meg, dører og mennesker jeg bare kunne drømt om å møte på..

Lite visste jeg da reisen startet for ca ett år siden at jeg nå sitter med noen navn og kontakter som jeg aldri hadde fått om ikke jeg hadde vært i media, Janne Amble ble min nærmeste en periode , nydelig dame.

Dere som har sett saken min på God morgen Norge, dere husker kanskje at jeg har vært i kontakt med en dame som heter det samme som min biologiske mamma.

Nå har jeg fått invitasjon av henne til å komme  hjem til henne i Dhaka, og jeg regner med at jeg drar for å besøke henne.

Men jeg har en  venn i Dhaka som hjelper meg litt, og han vil dra innom henne en av dagene, bare for å sjekke at det faktisk er den adressen  hun bor på, og om det er noe vits i at jeg drar til henne.

I en alder av 48 år så stoler jeg faktisk på veldig få mennesker, derfor er det godt at han vil sjekke opp dette før jeg drar nedover.

Nå venter jeg i spenning på hva han finner ut av.. 

Kan det være henne ?

Vet hun noe ?

Eller er hun ute etter helt andre ting ??

Jeg er innstillt på alt, men jeg må treffe henne, og  kanskje bare det vil gi meg ro..

Er det henne, så må hun bære på en  enorm smerte.. .

Jeg vil skrive litt mere om ting jeg vet , har blitt fortalt av sikre kilder i neste innlegg..

Følg med !!

Det har vært stille fra meg på en god stund, men nå vil jeg dele litt av hva jeg driver på med om dagen.

Jeg vet også at dette er ett ømt og vondt tema for mange, men jeg hiver meg ut i det.

For nesten 9 måneder siden så begynte jeg å fordype meg i min adopsjon, det er noen spørsmål jeg ikke får svar på, og det gjør meg urolig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter programmet på TV2, Bak fasaden, som handlet om Adopsjon, ulovlig adopsjon da skjedde det noe med meg, en lengsel etter å få vite.

Jeg har vært igjennom en lang reise, ikke minst psykisk, har brukt ufattelig mye tid på dette, det har og er altoppslukende.Det er vondt når man ikke får svar, eller får til svar, det fins ikke noen papirer på deg, du må vel  bare være takknemlig. 

JA, jeg er den første til å være enig, jeg er ekstremt takknemlig, takknemlig for livet mitt i Norge, og takknemlig for den flotte familien som adopterte meg i1975.

Men jeg er ikke fornøyd med svarene jeg får av Adopsjonsforum, staten Norge,eller andre rundt som ikke kan gi meg ett svar. 

Mitt evige spørsmål er, hva skjedde med min biologiske mor, er hun der ute, ble hun fratatt en liten baby uten hennes vilje ?

Det svaret vil jeg til bunns i !

Det jeg vet er at det ikke var innvilget adopsjon fra Bangladesh til Norge før 1978 igjennom adopsjonsforum, og jeg kom i 1975.

Jeg vil ikke skrive så mye mere i dag, men det er en terapi for meg å få ned tanker på “papir”.

Jeg vil holde dere oppdatert her, men kan ikke skrive mere slik situasjonen er i dag..

Jeg hadde i grunn bestemt meg og lovet Kidza mine å ikke blogge mere.Men nå som jeg er litt i gang,så skriver jeg litt.Det er jo tross alt ett fritt land dette her.🤎

I dag vil jeg sette lys på det å ikke bli for kroppsfiksert, og jeg skriver like mye til meg selv som til noen andre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når jeg ser meg i speilet om dagen,så ser jeg meg selv som annerledes enn hva jeg gjorde, men ikke fornøyd,så lurer jeg på,hvorfor skjer dette?

Er det som med penger,mye vil ha mer?

Når man har mye penger så bruker man mere,jeg kan klare meg på bittelite penger lenge,men om jeg har litt ekstra så fyker de lett ut.

Som dette med kropp,litt mere ned litt mere ned,selvom man kanskje ikke må,men blir aldri helt fornøyd.Når jeg hadde de ekstra kiloene,så puttet jeg litt ekstra i munnen,for det betydde ikke noe om man går opp litt,man var jo kjukk uansett.

Jeg vet ikke om du skjønte sammenlignelsen.Men jeg har nok kommet dit hen at jeg tenker konstant på kropp og kilo,og at jeg ikke må spise unødvendig,til og med så tenker jeg på at jeg burde veie maten,det gjør jeg ikke altså.

Men jeg er bevisst på dette,så tror ikke det er noen fare.

Faren kan komme om jeg ikke er bevisst,og bevisst på mine daglige valg.

Så er det det med å bli fornøyd da,være fornøyd.Kommer jeg dit noen gang?

Jeg vet og tror Gud skapte meg, og jeg tror han ønsker at jeg og du skal ta vare på oss selv, slik at vi har god helse.Om vi klarer å fokusere på det,da tror jeg vi kommer langt.

Jeg må starte med meg selv,jeg burde være stolt og fonøyd med at tallet er – 35 kg.

Jeg er på vei, og jobber med meg selv, hodet henger ikke helt med.

Men jeg kjenner meg lettere, friskere og er mye bedre til sinns- så ja- noe er bedre,og ja sier det igjen,jeg er på vei, jeg jobber 100% inni hodet mitt med dette, og gleder meg til å kunne slappe av og kunne si – Jeg er Fornøyd🤎

April 2020 var jeg med på ett tv program på Nrk, adresse Rotterdam.
Programmet var 4 lørdager på rad, HELE meg ble vist hver lørdag for mange hundretusen mennesker..

Da gikk det opp for meg at slik vil jeg absolutt ikke se ut, men for å være helt ærlig, dette hadde jeg ikke sett tidligere.

Jeg har alltid vært flink til å kle meg, og følt meg ganske fin.
Men da bestemte jeg meg, kiloene må bort. Dette går ikke mere, jeg vil ikke være den som ikke klarer å bøye meg fordi jeg har for stor mage.
Eller ei kunne leke med barnebarn på gulvet når den tid kommer.

Som alle veit,så er det som regel ingen kvikfix for slanking,det er livstilendring som må til, og for min del så sitter det i hodet.

Men jeg spurte en kollega, for jeg hadde hørt om at det fins en diabetes medisin som har god effekt på vektnedgang, og siden jeg veide 106 kg, og er 155 cm, og har diabetes 2, da var det helt opplagt at jeg kunne få denne medisinen.

Det som skjedde med kroppen ganske rask etter første stikk var at jeg mistet søtbehov, og endel matlyst. Men samtidig måtte jeg selv legge om kost, det var for meg lite problem i og med at jeg hele tiden så på bilder av meg selv som « FEIT» og ville at det skulle bort.

I hverdagen betyr dette at jeg spiser lite, spiser lite søtt, men spiser litt av det meste, og jeg blir mett hver dag, og har ett mye bedre liv.

Grunnen til at jeg vil dele dette med deg, er at jeg tror på bedre helse, jeg tror på at man kan få hjelp med medisiner, men man må bestemme seg selv..

Jeg er ingen tynn person, men jeg er ganske fornøyd med resultatet så langt.
Har ca 8 kg igjen før jeg er helt fornøyd.

Spør legen din før det blir for tungt, ingen har det bra om det blir for tungt, samtidig som at vi ikke skal se like ut.

Vi er forskjellige – alle er vakre på hver sin  måte,uansett størrelse,så lenge du er fornøyd og helsen er bra🤎 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg syntes det er vanskelig, jeg vet jo ikke hva som riktig, men det er lurt å følge de..

Men en ting jeg vet er at jeg helst vil slippe å få corona, og vil ikke være en super spreder. Derfor er dette lett for meg!!

Det er lurt å følge anbefalinger fra toppene, selvom det er relativt lite smitte her i landet,så er det lurt.

Det er nemlig kun 1 grunn for at vi har lave tall, fordi vi har vært knall gode.

De fleste av oss, dessverre er det enda for mange som finner smutthull.

Og alt for mange som ikke skjønner anbefalingene, mange tror de velge om de vil følge anbefalingene..

Jeg er som de fleste, drit lei!!

Men det hjelper ikke, om vi slepper opp nå, så tror jeg det vil ta enda lengre tid.

Flere blir syke av vanlige vinter sykdommer, og man må jo være frisk for å få vaksine. Så altså, vi må holde ut.

Jeg har valgt disse 2 ukene å være minst mulig ute, ikke noe besøk, men blitt bestevenn med huset mitt, lager stiklinger og tenner lys.

Det er ikke synd på oss, vi har mat i butikken, vann i springen, og varme klær- iallfall de fleste av oss.

Reisene kan vente, syden er der, og tror kanskje ikke det er så hyggelig utlandet akkurat nå..

Nei, hold deg hjemme, send meldinger til venner, nå kan man jo treffes på kafé feks ..

Nå må jeg løpe på jobb!!

Ha en strålende dag🤎