Reklame | Gant Dior Thomas Sabo 
I går fikk jeg endel tilbake meldinger ifht til mitt innlegg. Bare positive, folk spør om hvorfor jeg tør å skrive om slike personlige ting.
Jeg tenker grunnen er at jeg tør å være ærlig, det er kanskje ikke alltid lurt å være så bånn ærlig som jeg er, men jeg er jeg, og for min del er det god terapi, og kanskje det treffer 1 som trengte det. For vi er mange som sitter med de følelsene, om du er adoptert eller ei, og ja jeg er annerledes, for ingen er like, alle er orginale.
Det fins kun 1 av meg, og 1 av deg.
For en vanlig nordmann blir jeg mulig litt for mye. Skravla går i ett- latter og tårer hånd i hånd.
Men jeg kjenner jeg lever, kjenner jeg klarer motbakkene. Tunge toppturer, men for en deilig følelse når de er besteget.
Mange vil nok råde meg til å ikke være så direkte, for noen blir det fullstendig kræsj, jeg lover deg, jeg har vært i situasjoner som jeg absolutt ville ha vært foruten. Men samtidig har jeg lært myyyye på veien.
Og nå har jeg nok kommet dit hen at jeg svelger endel kameler. Det er ikke alltid like lurt å si hva man mener. Eller at man må mene noe alltid.
Det som er viktig, det er å kunne stå for det man mener, ikke jatte med der det passer seg.
Det er det værste jeg vet.. Da får man heller holde munn. Da blir man ofte den som ikke har egne meninger, og den vil ikke jeg være..
Uken som kommer skal jeg gjeste en side ang psykisk helse, der vil jeg fortelle litt om livet mitt, sorg, psykisk helse, og hvorfor jeg tar mine avgjørelser som jeg gjør. Gleder meg, og håper jeg kan bety noe for andre.
Ha en nydelig helg..
