Denne plakaten ligger på flere nettesider i Bangladesh 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå  er det 16 dager til vi setter oss på flyet til Bangladesh, og jeg er veldig spent.Min store trygghet (mannen) blir med meg, og det er en enorm støtte, kunne ikke reist uten han.

Det siste året har vært litt av en roller coaster, følelsene er til å ta og kjenne på, og de nærmeste har selvfølgelig kjent mest til det. HER  KAN DERE LESE SAKEN MIN : TV2.NO

Jeg har allerde kjent på en enorm godhet og velvillighet hos det Bengalske folk, de er varme og gode, og gleder seg til jeg kommer.

Alle vil hjelpe meg, og alle kjenner smerten jeg bærer.Jeg har kommet i kontakt med  noen som hjelper meg med å lete, som har de virkelige gode kontakter.

Den første dagen da jeg kommer ned skal jeg i ett intervju med en av landets største aviser, hun skal også følge meg litt resten av tiden, så har jeg avtalt tid med Ambassaden, og de er allerede i gang.

Det er helt utrolig men jeg er i kontakt med The Goverment, Helseministern sitt kontor, har også avtale med en av de ansatte der, han har allerede funnet ut at papirene mine er skrevet under av en på huset der, men aner ikke om han lever, og at passet mitt er lagd  i nærheten der, så noe har vi funnet, men ikke sikkert vi finner mere.

I 2 dager skal jeg i feltet, dvs Barnehjem osv, da har jeg med meg folk fra ett firma som hjelper meg, det blir super spennende, og jeg kjenner jeg er klar for det, selvom jeg ikke vet hvordan jeg kommer til å reagere.

Jeg kom til Norge i 1975 i denne gule kurven-

Aldri trodde jeg i min oppvekst at denne vanvittige trangen for å vite skulle dukke opp, men det har den gjort.

Og jeg har gått i meg selv flere ganger og tenkt på hvorfor dette behovet har vært så sterkt.

Det jeg mulig har kommet frem til er at for snart 6 år siden døde min adoptivmor, og etter det har jeg egentlig hatt ett behov for å finne ut av dette, kanskje jeg var redd for å såre henne, jeg vet ikke.

Men klart at nå når dette er så oppe i media bildet så har det vokset frem, for det har ikke noe med at jeg ikke har eller har hatt det bra.MEN røttene er viktig, det der at jeg ikke ligner på noen, eller aner hvor jeg kommer fra, det er nok den viktigste grunnen.

Mange lurer på hvorfor, og det er nok det, og jeg er så syk ulik mine adoptivsøsken.Vi har lite til felles, vi har en far (adoptivfar) som vi er veldig glad i, det er vel nesten det eneste. De er biologiske.

Jeg kjenner på at jeg ikke skylder noen noe her, kanskje veldig egoistisk ,jeg veit de  føler jeg er som dems virkelige familie, men det er jeg ikke. Det er merkelig å si og tenke det, men jeg kan kjenne at svigerfamilie er vel så nært og vi har jo også noe felles barna mine har jo noe fra dem.Merkelig det der, men sånne det, det er faktisk fakta..

Anyway, hadde jeg ikke vært her hadde jeg ikke hatt de 4 nydelige kida,mannen min, sviger familie, eller adoptiv familie, så ville ikke vært foruten når det først ble slik..

Men JA jeg er for at de stopper utenlandsadopsjon…..

Kanskje endrer jeg syn på det når jeg kommer hjem, tror ikke det, tror aldri det er godt å bli tatt bort fra sin biologiske mamma. Men velger hun det, da er der en helt annen case..

Adoptert & forventet takknemlig … 

Etter saken min ble publisert på thttps://www.tv2.no/spesialer/nyheter/adopsjonensskyggeside og etter besøket mitt på God morgen Norge har det vært enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær. 

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Det mange skriver og også som kommer frem i nyhets bilde er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge, det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland. 

Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne. 

Det har nå gått ett år, og de månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet, forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem. 

Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!

Jeg kjenner ikke helt til min bakgrunn, men mest sannsynelig ble jeg bortført fra mamman min.

Håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje enda med en ekstrem lengsel og ett dypt savn. 

Når det sies at jeg burde bare være takknemlig da knyter det seg inni meg, sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn ? 

Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden. 

Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighets gjeld til Norge og  adoptantene.  

Det dere ikke skjønner er at man / jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn , mine røtter. 

Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut. 

Og temperamentet  har også vært helt annerledes. 

Jeg er utadvendt , glad laks, høyrøstet,ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt i mot. 

Men jeg er annerledes, alle er vi det, takk og lov for det,samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste,dette er min personlighet.  Også har jeg ett annet utseende, det har jo vært en belastning , selvom jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene, det gjør jeg enda . 

Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at dere skjønner at JEG har behov for å vite, om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være, men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg, og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen. 

Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er Takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.  

 Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra Andre land skjønner at det å få ett barn fra ett annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bære på noe resten i livet, som kanskje ikke alltid er synlig , men det vil alltid ligge der.  

Den dagen barnet spør, så sørg for å kan svare på spørsmålene. 

Inntil granskningen er ferdig i Norge så håper de stopper Adopsjon, det har blitt for stor belastning  for så alt for mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet.
Min sak på tv her: 
https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/adopsjonensskyggeside  
spleisen her: 

📸 Se på dette innlegget på Facebook https://www.spleis.no/project/345507?

Jeg hadde i grunn bestemt meg og lovet Kidza mine å ikke blogge mere.Men nå som jeg er litt i gang,så skriver jeg litt.Det er jo tross alt ett fritt land dette her.🤎

I dag vil jeg sette lys på det å ikke bli for kroppsfiksert, og jeg skriver like mye til meg selv som til noen andre.

Når jeg ser meg i speilet om dagen,så ser jeg meg selv som annerledes enn hva jeg gjorde, men ikke fornøyd,så lurer jeg på,hvorfor skjer dette?

Er det som med penger,mye vil ha mer?

Når man har mye penger så bruker man mere,jeg kan klare meg på bittelite penger lenge,men om jeg har litt ekstra så fyker de lett ut.

Som dette med kropp,litt mere ned litt mere ned,selvom man kanskje ikke må,men blir aldri helt fornøyd.Når jeg hadde de ekstra kiloene,så puttet jeg litt ekstra i munnen,for det betydde ikke noe om man går opp litt,man var jo kjukk uansett.

Jeg vet ikke om du skjønte sammenlignelsen.Men jeg har nok kommet dit hen at jeg tenker konstant på kropp og kilo,og at jeg ikke må spise unødvendig,til og med så tenker jeg på at jeg burde veie maten,det gjør jeg ikke altså.

Men jeg er bevisst på dette,så tror ikke det er noen fare.

Faren kan komme om jeg ikke er bevisst,og bevisst på mine daglige valg.

Så er det det med å bli fornøyd da,være fornøyd.Kommer jeg dit noen gang?

Jeg vet og tror Gud skapte meg, og jeg tror han ønsker at jeg og du skal ta vare på oss selv, slik at vi har god helse.Om vi klarer å fokusere på det,da tror jeg vi kommer langt.

Jeg må starte med meg selv,jeg burde være stolt og fonøyd med at tallet er – 35 kg.

Jeg er på vei, og jobber med meg selv, hodet henger ikke helt med.

Men jeg kjenner meg lettere, friskere og er mye bedre til sinns- så ja- noe er bedre,og ja sier det igjen,jeg er på vei, jeg jobber 100% inni hodet mitt med dette, og gleder meg til å kunne slappe av og kunne si – Jeg er Fornøyd🤎

JEG HAR FÅTT NESTEN 100 SPØRSMÅL OG KOSELIGE MELDINGER FRA DERE DER UTE, UKJENTE OG KJENTE OG SKRIVER LITT MERE  OM TEMAET..

Mitt liv som overvektig var I grunn ganske greit,men de siste årene var jeg alt for tung,og helsen var på hell vil jeg si,jeg klarte knapt og tørke meg i rumpa (haha) litt overdrevent,men litt sant også. Hadde vondt i kroppen hele tiden,og utløste diabetes.

Det værste var at jeg aldri fikk kjøpt meg noe fint når vi var på reiser,alle de andre venninnene mine kjøpte seg flotte topper og kjoler,mens jeg var “fornøyd” med å handle sminke. Når de andre shoppet følte jeg en skam,en skam over kroppen min,den følelsen vil jeg aldri ha igjen.
kanskje du tenker at jeg er blitt veldig kroppsfiksert,jeg har det på en måte,men kun pga helsen min er blitt så sykt mye bedre,jeg våkner hver dag og føler meg som en 20 åring,klar for dagen,og super happy for å klare å sprette opp av sengen uten smerter.

En ny opplevelse for meg nå er også å kunne handle  str som jeg aldri kunne drømt om sist vinter,og i tillegg føle seg fin.

Det som er det negative nå,det er at jeg er blitt fiksert på hva andre putter i munnen,så der må jeg virkelig passe på.Jeg har ingenting med det og gjøre,men ønsker virkelig det beste for alle andre,og jeg vet hva det vil si å være “to big”..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg lurer på hva folk har tenkt om meg,klarte å spise store  kakestykker,var ikke bunn i meg, nå koser jeg meg med en plomme.

Mange lurer på hva jeg har gjort, jeg har fått god dra hjelp med en medisin for diabetes,men den gjør seg ikke selv,man må være bevisst og ta valg hver dag..  

♥

I STARTEN VAR DET VIKTIG Å ALLTID HA MED EN FRUKT, ELLER EN SMOOTIE , FOR OM JEG BLE LITT SUGEN PÅ NOE SØTT SÅ VAR DET ALLTID TILGJENGELIG DET SUNNE ALTERNATIV.. 

Det aller viktigste måltidet er som vi alle veit,frokost.Helt i starten,de 3 første mnd spiste jeg kun dansk rug brød,enten med spekeskinke,eller ett egg.1 skive holdt for meg.Det samme til lunsj,eller en enkel liten salat,middag som de andre i familien,men mini porsjon,lite potet,ris eller spagetti.Til kvelden var/er det ofte en frukt eller knekkebrød med ost,og en kopp te.. 

Jeg har klart det,og er på god vei,og da klarer du det og 🤎Lykke til  

April 2020 var jeg med på ett tv program på Nrk, adresse Rotterdam.
Programmet var 4 lørdager på rad, HELE meg ble vist hver lørdag for mange hundretusen mennesker..

Da gikk det opp for meg at slik vil jeg absolutt ikke se ut, men for å være helt ærlig, dette hadde jeg ikke sett tidligere.

Jeg har alltid vært flink til å kle meg, og følt meg ganske fin.
Men da bestemte jeg meg, kiloene må bort. Dette går ikke mere, jeg vil ikke være den som ikke klarer å bøye meg fordi jeg har for stor mage.
Eller ei kunne leke med barnebarn på gulvet når den tid kommer.

Som alle veit,så er det som regel ingen kvikfix for slanking,det er livstilendring som må til, og for min del så sitter det i hodet.

Men jeg spurte en kollega, for jeg hadde hørt om at det fins en diabetes medisin som har god effekt på vektnedgang, og siden jeg veide 106 kg, og er 155 cm, og har diabetes 2, da var det helt opplagt at jeg kunne få denne medisinen.

Det som skjedde med kroppen ganske rask etter første stikk var at jeg mistet søtbehov, og endel matlyst. Men samtidig måtte jeg selv legge om kost, det var for meg lite problem i og med at jeg hele tiden så på bilder av meg selv som « FEIT» og ville at det skulle bort.

I hverdagen betyr dette at jeg spiser lite, spiser lite søtt, men spiser litt av det meste, og jeg blir mett hver dag, og har ett mye bedre liv.

Grunnen til at jeg vil dele dette med deg, er at jeg tror på bedre helse, jeg tror på at man kan få hjelp med medisiner, men man må bestemme seg selv..

Jeg er ingen tynn person, men jeg er ganske fornøyd med resultatet så langt.
Har ca 8 kg igjen før jeg er helt fornøyd.

Spør legen din før det blir for tungt, ingen har det bra om det blir for tungt, samtidig som at vi ikke skal se like ut.

Vi er forskjellige – alle er vakre på hver sin  måte,uansett størrelse,så lenge du er fornøyd og helsen er bra🤎 

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Når jeg i dag våkner opp til nye tall, flere syke, flere som må i karantene, og til og med ett til dødsfall  i Norge. Da tenker jeg, vi er heldige som har en statsminister som tar grep.

Det som er så synd er at alt for mange ikke tar det alvorlig, siden ordet bør blir brukt, så lar man heller vær.

Dette er noe jeg ikke fatter, om vi alle tar ett lite grep noen få uker, så kanskje vi kommer til å få en trivelig og fin desember.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var da ikke så ille, tenk å sutre over en Halloween fest?

Nei, herlighet, nå må folk skjerpe seg.

Man kan fortsatt ha besøk av 1 familie, men å invitere til store lag, det er kanskje ikke så lurt.

Å invitere til store lag akkurat nå, det vil jeg si er ulurt- tenk deg godt om, vil du være den som sprer smitten? Man vet aldri hvem som er syk, eller har det i seg.

Sånn det er nå, så må man gå å teste seg om man blir syk, og man må være i karantene til svaret foreligger, dette er noe vi kan unngå.

I Bergen i går satt folk i 5 timers lang kø for å bli testet. Det kunne vært unngått om vi holdt avstand, og om vi hørte på rådene.

«Skulle nesten tro vi alle var 14 år og ikke gidder å høre på mora vår «

Jeg vet jeg har mange i mot meg, men Erna gjør en strålende jobb sammen med Høie og gjengen.

Ta dere sammen, vær takknemlig for å bo i Norge  med så lite smitte. Vi må ikke lengre enn over til Sverige for å se mye værre tall.

Siden vi var så flinke tidligere, det er derfor vi har lave tall..🤎

Jeg er selv i risiko gruppa, og vil helst ikke dø av corona …

Tenk litt lengre enn nesa di er lang –

Vis hensyn – bruk huet!!!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hver gang jeg opplevde gøye ting, opplevde å bli urettferdig behandlet. Eller når jeg fikk barn, da ringte jeg alltid mamma først.

Når man mister en mamma eller pappa, da blir bautaen borte, man mister liksom litt gleden når noe egentlig er bra. Å se å høre mamma bli stolt av meg, det var alltid så fint, så bekreftende.

Det å kunne dele livets gleder med opphavet, det er helt fantastisk.De som ikke har opplevd å miste en foreldre aner ikke hva jeg snakker om. Men tror på å åpne hjertet sitt angående den følelsen 💕

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjenner det faktisk blir tyngre, det å ringe eller stikke innom er umulig, selvom sorgen er blitt savn, så er det akkurat slik det føles.

I går så jeg på Senkveld, ett fint familie program, en av gjestene var Mads Hansen, han er jo bokaktuell.

For første gang var han personlig, han fortalte akkurat om dette her, og det er mange som opplever det å miste foreldre- han også savnet det å dele gleder med faren sin, se han bli stolt når han gjorde noe bra🌸.

Herlig å se enn morro mann med følelser, viktig forbilde. Digger han forresten🤍

Ingen som foreldre kan støtte og elske barna på den måten, derfor ef det ekstremt vanskelig når man mister de.

Det er heller ingen som kan erstatte de. Man kan komme akkurat som man er,være seg selv, på godt og vondt.

Slik er det for meg oven for mine 4 kidz, uansett alder. Uansett hva de har gjort, eller gjør, de er elsket, og jeg er så stolt av alle 4. Jeg elsker å følge med på de, elsker å være en del av de..

Kan kjenne på at jeg gruer meg til jeg skal gi slipp på de til andre, altså når de finner sin rette.

Men det er også en stor glede..

Mamma hjertet vil alltid være der/ og jeg vet at pappa hjertet føler det samme.. Elsker å være den de ringer, og samtidig være den de irriterer seg over.

Det heter kjærlighet ..

Idag har jeg en gjesteblogger – hun har noen flotte sunne tanker. 

Jeg har med stor interesse lest Ellas blogg om adopsjon, reflekterte og modige tanker fra henne! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som mor til tre adoptivbarn og en egenfødt, fikk jeg, på oppfordring, lyst til å skrive noen refleksjoner rundt adopsjon, sett fra mitt perspektiv. 

Alle våre barn er voksne og godt etablerte. Men det betyr ikke at livet alltid har vært lett. Livet er som regel ikke alltid lett, for noen av oss!  Men viktigere er det at livet er meningsfylt, og slik kjennes det er det for oss! 

Vi, foreldre, føler så sterkt at alle fire barna er så helt våre, alle er «født» enten fysisk etter psykisk og like høyt elsket! Dette vet vi, og spesielt vi, som har både egenfødte og adopterte. Det virker på meg som noen har problemer med å forstå dette, men jeg kan forsikre at slik er det! Kjærligheten er ikke avhengig av fysisk fødsel.  

Vi hadde et brennende ønske om å gi et barn, som fra før ikke kunne bo hos sin biologiske mor og var forlatt, et godt liv. Vi er så takknemlig til biologisk mor, som har født dette barnet, og vi vil så gjerne hjelpe også henne, med å gi hennes barn, nå vårt, et godt liv.  

Men er det riktig å flytte et barn fra et kontinent til et annet? Er det ikke bedre å la dem være der de er? De kan jo få så mange problemer med rasisme, tilknytning og det å vokse opp langt fra sitt hjemland? 

Våre barn er ikke i tvil om svaret! De vil være her! De opplever seg som norske! De identifiserer seg med norske verdier og ser verden ut fra et norsk perspektiv, helt naturlig, siden det er dette de har vokst opp med! (Noe annet er at flere barn sannsynligvis ikke hadde levd opp i det hele tatt under så vanskelige kår. Det gjelder også våre!) 

Likevel er de forskjellige, både i utseende og lynne. Det synes vi er så flott og berikende! Vi ønsker så inderlig at de skal være hele mennesker med røtter i sitt hjemland, med oppvekst i Norge, påvirket med en oppdragelse preget av kjærlighet, respekt og likeverd.  

Likevel, ingen er skånet fra problemer og utfordringer, alle har noe i bagasjen, ikke minst med et eller kanskje flere leveår uten å få dekket de mest basale behov. Dette gir utfordringer, kanskje gjennom hele livet. Dette trenger adoptivforeldre og adoptivbarn kunnskap om. Også andre som står barnet nær, trenger kjennskap til dette, slik at barnet får det det trenger. 

Noen adopterte opplever livet lett og strever lite. Mens andre har det vanskelig i perioder eller ofte i livet. Kanskje noen er redde for å såre oss, og derfor synes det er vanskelig å snakke? 

Det er spesielt viktig at vi gir dem mulighet til å komme fram med det de strever med, også tanker om hjemlandet, om sin mor, far og familie ellers i det landet. Hodet og hjertet kan være fullt av ubesvarte spørsmål. En selvfølge at vi er ærlige og forteller alt vi vet, men også at vi er ærlige på det vi ikke kan svare på. De må kanskje lære å leve med ubesvarte spørsmål, men vi må være sammen med dem i det.  

Noen barn vil bare være i fred, få lov å være «helt norske»!  Da tror jeg ikke vi skal prakke på dem masse problemstillinger de ikke ønsker eller har behov for. Vi skal gå i takt og ved siden av, ikke dytte eller dra!  

Vi foreldre vil så gjerne at barna våre skal ha det bare godt, feie veien, skåne dem for alt vondt og hjelpe dem ut av det vanskelige så fort som mulig. Det kan vi nok ikke! Og det er ikke alltid lurt! 

Men klarer vi å bidra til at barna våre finner trygghet i seg selv og får så god integritet at de tåler å stå i noen stormkast, er vi kommet langt.  

Hvordan gjør vi det? Min erfaring er her det samme som det som gjelder for alle barn:  

Lære barna å kjenne seg selv og bli stolt og glad i den personen de er. De må kjenne både sine sterke og sine svake sider. Overdrevet forventningspress er ikke bra! De må oppleve at de er gode nok akkurat som den de er! Samtidig som de får nye utfordringer de er i stand til å mestre! De må oppmuntres til å ta valg og finne sin egen veg i livet! 

Dette ble mange tanker! Må spørre meg selv, har vi virkelig klart dette? Ikke alltid nei! Men dette er målet, så har barna bare godt av å se at vi ikke er fullkomne foreldre! Og det er mange veier til målet! Men kjærligheten er det viktigste og den har vi nok av!!  

Hisøy 2020 

Inger Brit Kjøl 

Hva betyr egentlig ordet psykisk helse?

Ordet psykisk er avledet av det greske ordet «psukhé» som betyr livsånde og handler om det som puster liv i oss, det som holder oss levende og gir livet glede og mening. I kombinasjon med helse beskriver begrepet hvordan vi forstår, håndterer og gir mening til de utfordringer vi møter i hverdagen.

På mandag gjestet jeg en snapchat konto som handler om Psykisk helse.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Det var en dag som gav meg enormt mye å tenke på, og  enormt mye å være takknemlig for.

Jeg kom i kontakt med mange forskjellige Type mennesker, mennesker som har virkelig ting å streve med.

Ting Som for meg er en selvfølge, er en kamp for en annen.

En sånn ting som bare å gå i butikken å handle, for noen er det en vanvittig påkjenning. De tenker svart, de tenker på alle mulige ting som kan skje, både på veien dit og inne i butikken.

En jeg kom i kontakt med turte engang ikke å gå ut av huset sitt, i angst for å treffe en annen, tilfelle personen hadde sagt hei..

Det er ganske forferdelig at noen har det slik, hva er grunnen til at noen har det slik?

Hodet mitt jobber på høygir når jeg tenker på dette temaet, og når det dukker opp selvmord på TiK Tok denne uken? Hvordan samfunnet har blitt, det er bare trist.

At mine kidz skal måtte se det, det er og blir ubegripelig.

Jeg har blitt mer og mere opptatt av psykisk helse,blitt mere og mere opptatt av at mine barn og mine nærmeste skal være var på andre, andre som ikke har det så bra..

Du som har fulgt meg, du begynner å kjenne meg, begynner å kjenne hjertet mitt. Hjertet mitt brenner for mennesker med dårlig psykisk helse, jeg vil være en som gjør en forskjell i i samfunnet. Reise meg opp for DEG som knapt klarer å få frem ett smil..

Jeg tror alle kan bety noe for EN

DEN ENE….

Mange kan nok være uenig med meg, men det er viktig å leve i verden, ha følerne litt ute. Gi av din tid til en som trenger det..

DU  kan bety en stor forskjell ..

Ikke la noen tråkke på deg som du er en falleferdig blomst.

Har du noen ganger kjent at du bare får negative tilbakemeldinger på hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Eller føler deg misforstått?

Tror mange kan føle det slik, ingen har rett på å fortelle deg at du er ett null, om noen gjør det, så ligger det mye hos den andre personen.

Det er ofte slike situasjoner oppstår blant veldige nære relasjoner, eller i ekteskap, man blir så lei seg at man mister kontrollen på hva man sier, dette kan skje de aller beste.

Om du er den som sier ting i sinne, så er det viktig at når du har roet deg ned kan forklare hvorfor du sa det, og hvorfor du reagerte som du gjorde. Det er også viktig å lytte til den andre parten. Dette kan være veldig vanskelig.

Er du den som mottar all dritten, ja da må du faktisk tenke igjennom hvorfor man havnet i den situasjonen, var det noe du sa som kunne såre som utløste «krangelen «.

Uansett så har ingen lov til å tråkke på deg, og fortelle deg at du er falsk, ikke kan noe, at du er ett null. Det er ondskap!!

Om man får høre slike ting om seg selv får man veldig vondt, og det må jobbes med, og man kan kreve en unnskyldning.

En unnskyldning er ikke alltid nok, det tar tid å bearbeide ett sår.

Det må leges sakte og sikkert.

For mange, særlig i ekteskap er det viktig å lytte til hverandre, det er alltid en grunn  bak en vond situasjon .Det kommer sjelden ut av intet.

Så er det slik at vi takler konflikter på forskjellige måter, mannen kan ofte bli fort ferdig med en sak, mens kona bruker lengre tid for å komme over problemet.

Jeg tror mange har det slik, hva med deg? Har du tenkt på hvordan du reagerer?

Tanker på en onsdag.