Takk Erna 🤎


Når jeg i dag våkner opp til nye tall, flere syke, flere som må i karantene, og til og med ett til dødsfall  i Norge. Da tenker jeg, vi er heldige som har en statsminister som tar grep.

Det som er så synd er at alt for mange ikke tar det alvorlig, siden ordet bør blir brukt, så lar man heller vær.

Dette er noe jeg ikke fatter, om vi alle tar ett lite grep noen få uker, så kanskje vi kommer til å få en trivelig og fin desember.

Det var da ikke så ille, tenk å sutre over en Halloween fest?

Nei, herlighet, nå må folk skjerpe seg.

Man kan fortsatt ha besøk av 1 familie, men å invitere til store lag, det er kanskje ikke så lurt.

Å invitere til store lag akkurat nå, det vil jeg si er ulurt- tenk deg godt om, vil du være den som sprer smitten? Man vet aldri hvem som er syk, eller har det i seg.

Sånn det er nå, så må man gå å teste seg om man blir syk, og man må være i karantene til svaret foreligger, dette er noe vi kan unngå.

I Bergen i går satt folk i 5 timers lang kø for å bli testet. Det kunne vært unngått om vi holdt avstand, og om vi hørte på rådene.

«Skulle nesten tro vi alle var 14 år og ikke gidder å høre på mora vår «

Jeg vet jeg har mange i mot meg, men Erna gjør en strålende jobb sammen med Høie og gjengen.

Ta dere sammen, vær takknemlig for å bo i Norge  med så lite smitte. Vi må ikke lengre enn over til Sverige for å se mye værre tall.

Siden vi var så flinke tidligere, det er derfor vi har lave tall..🤎

Jeg er selv i risiko gruppa, og vil helst ikke dø av corona …

Tenk litt lengre enn nesa di er lang –

Vis hensyn – bruk huet!!!

Mads Hansen har også følelser

Mads Hansen

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hver gang jeg opplevde gøye ting, opplevde å bli urettferdig behandlet. Eller når jeg fikk barn, da ringte jeg alltid mamma først.

Når man mister en mamma eller pappa, da blir bautaen borte, man mister liksom litt gleden når noe egentlig er bra. Å se å høre mamma bli stolt av meg, det var alltid så fint, så bekreftende.

Det å kunne dele livets gleder med opphavet, det er helt fantastisk.De som ikke har opplevd å miste en foreldre aner ikke hva jeg snakker om. Men tror på å åpne hjertet sitt angående den følelsen 💕

Jeg kjenner det faktisk blir tyngre, det å ringe eller stikke innom er umulig, selvom sorgen er blitt savn, så er det akkurat slik det føles.

I går så jeg på Senkveld, ett fint familie program, en av gjestene var Mads Hansen, han er jo bokaktuell.

For første gang var han personlig, han fortalte akkurat om dette her, og det er mange som opplever det å miste foreldre- han også savnet det å dele gleder med faren sin, se han bli stolt når han gjorde noe bra🌸.

Herlig å se enn morro mann med følelser, viktig forbilde. Digger han forresten🤍

Ingen som foreldre kan støtte og elske barna på den måten, derfor ef det ekstremt vanskelig når man mister de.

Det er heller ingen som kan erstatte de. Man kan komme akkurat som man er,være seg selv, på godt og vondt.

Slik er det for meg oven for mine 4 kidz, uansett alder. Uansett hva de har gjort, eller gjør, de er elsket, og jeg er så stolt av alle 4. Jeg elsker å følge med på de, elsker å være en del av de..

Kan kjenne på at jeg gruer meg til jeg skal gi slipp på de til andre, altså når de finner sin rette.

Men det er også en stor glede..

Mamma hjertet vil alltid være der/ og jeg vet at pappa hjertet føler det samme.. Elsker å være den de ringer, og samtidig være den de irriterer seg over.

Det heter kjærlighet ..

Adopsjon fra en mors perspektiv

Idag har jeg en gjesteblogger – hun har noen flotte sunne tanker. 

#Inger Brit kjøl

 

Jeg har med stor interesse lest Ellas blogg om adopsjon, reflekterte og modige tanker fra henne! 

Som mor til tre adoptivbarn og en egenfødt, fikk jeg, på oppfordring, lyst til å skrive noen refleksjoner rundt adopsjon, sett fra mitt perspektiv. 

 

Alle våre barn er voksne og godt etablerte. Men det betyr ikke at livet alltid har vært lett. Livet er som regel ikke alltid lett, for noen av oss!  Men viktigere er det at livet er meningsfylt, og slik kjennes det er det for oss! 

 

Vi, foreldre, føler så sterkt at alle fire barna er så helt våre, alle er «født» enten fysisk etter psykisk og like høyt elsket! Dette vet vi, og spesielt vi, som har både egenfødte og adopterte. Det virker på meg som noen har problemer med å forstå dette, men jeg kan forsikre at slik er det! Kjærligheten er ikke avhengig av fysisk fødsel.  

Vi hadde et brennende ønske om å gi et barn, som fra før ikke kunne bo hos sin biologiske mor og var forlatt, et godt liv. Vi er så takknemlig til biologisk mor, som har født dette barnet, og vi vil så gjerne hjelpe også henne, med å gi hennes barn, nå vårt, et godt liv.  

Men er det riktig å flytte et barn fra et kontinent til et annet? Er det ikke bedre å la dem være der de er? De kan jo få så mange problemer med rasisme, tilknytning og det å vokse opp langt fra sitt hjemland? 

Våre barn er ikke i tvil om svaret! De vil være her! De opplever seg som norske! De identifiserer seg med norske verdier og ser verden ut fra et norsk perspektiv, helt naturlig, siden det er dette de har vokst opp med! (Noe annet er at flere barn sannsynligvis ikke hadde levd opp i det hele tatt under så vanskelige kår. Det gjelder også våre!) 

 

Likevel er de forskjellige, både i utseende og lynne. Det synes vi er så flott og berikende! Vi ønsker så inderlig at de skal være hele mennesker med røtter i sitt hjemland, med oppvekst i Norge, påvirket med en oppdragelse preget av kjærlighet, respekt og likeverd.  

 

Likevel, ingen er skånet fra problemer og utfordringer, alle har noe i bagasjen, ikke minst med et eller kanskje flere leveår uten å få dekket de mest basale behov. Dette gir utfordringer, kanskje gjennom hele livet. Dette trenger adoptivforeldre og adoptivbarn kunnskap om. Også andre som står barnet nær, trenger kjennskap til dette, slik at barnet får det det trenger. 

 

Noen adopterte opplever livet lett og strever lite. Mens andre har det vanskelig i perioder eller ofte i livet. Kanskje noen er redde for å såre oss, og derfor synes det er vanskelig å snakke? 

Det er spesielt viktig at vi gir dem mulighet til å komme fram med det de strever med, også tanker om hjemlandet, om sin mor, far og familie ellers i det landet. Hodet og hjertet kan være fullt av ubesvarte spørsmål. En selvfølge at vi er ærlige og forteller alt vi vet, men også at vi er ærlige på det vi ikke kan svare på. De må kanskje lære å leve med ubesvarte spørsmål, men vi må være sammen med dem i det.  

  

Noen barn vil bare være i fred, få lov å være «helt norske»!  Da tror jeg ikke vi skal prakke på dem masse problemstillinger de ikke ønsker eller har behov for. Vi skal gå i takt og ved siden av, ikke dytte eller dra!  

Vi foreldre vil så gjerne at barna våre skal ha det bare godt, feie veien, skåne dem for alt vondt og hjelpe dem ut av det vanskelige så fort som mulig. Det kan vi nok ikke! Og det er ikke alltid lurt! 

Men klarer vi å bidra til at barna våre finner trygghet i seg selv og får så god integritet at de tåler å stå i noen stormkast, er vi kommet langt.  

Hvordan gjør vi det? Min erfaring er her det samme som det som gjelder for alle barn:  

Lære barna å kjenne seg selv og bli stolt og glad i den personen de er. De må kjenne både sine sterke og sine svake sider. Overdrevet forventningspress er ikke bra! De må oppleve at de er gode nok akkurat som den de er! Samtidig som de får nye utfordringer de er i stand til å mestre! De må oppmuntres til å ta valg og finne sin egen veg i livet! 

  

Dette ble mange tanker! Må spørre meg selv, har vi virkelig klart dette? Ikke alltid nei! Men dette er målet, så har barna bare godt av å se at vi ikke er fullkomne foreldre! Og det er mange veier til målet! Men kjærligheten er det viktigste og den har vi nok av!!  

 

Hisøy 2020 

Inger Brit Kjøl 

 

Reis deg opp

Hva betyr egentlig ordet psykisk helse?

Ordet psykisk er avledet av det greske ordet «psukhé» som betyr livsånde og handler om det som puster liv i oss, det som holder oss levende og gir livet glede og mening. I kombinasjon med helse beskriver begrepet hvordan vi forstår, håndterer og gir mening til de utfordringer vi møter i hverdagen.

På mandag gjestet jeg en snapchat konto som handler om Psykisk helse.

Det var en dag som gav meg enormt mye å tenke på, og  enormt mye å være takknemlig for.

Jeg kom i kontakt med mange forskjellige Type mennesker, mennesker som har virkelig ting å streve med.

Ting Som for meg er en selvfølge, er en kamp for en annen.

En sånn ting som bare å gå i butikken å handle, for noen er det en vanvittig påkjenning. De tenker svart, de tenker på alle mulige ting som kan skje, både på veien dit og inne i butikken.

En jeg kom i kontakt med turte engang ikke å gå ut av huset sitt, i angst for å treffe en annen, tilfelle personen hadde sagt hei..

Det er ganske forferdelig at noen har det slik, hva er grunnen til at noen har det slik?

Hodet mitt jobber på høygir når jeg tenker på dette temaet, og når det dukker opp selvmord på TiK Tok denne uken? Hvordan samfunnet har blitt, det er bare trist.

At mine kidz skal måtte se det, det er og blir ubegripelig.

Jeg har blitt mer og mere opptatt av psykisk helse,blitt mere og mere opptatt av at mine barn og mine nærmeste skal være var på andre, andre som ikke har det så bra..

Du som har fulgt meg, du begynner å kjenne meg, begynner å kjenne hjertet mitt. Hjertet mitt brenner for mennesker med dårlig psykisk helse, jeg vil være en som gjør en forskjell i i samfunnet. Reise meg opp for DEG som knapt klarer å få frem ett smil..

Jeg tror alle kan bety noe for EN

DEN ENE….

Mange kan nok være uenig med meg, men det er viktig å leve i verden, ha følerne litt ute. Gi av din tid til en som trenger det..

DU  kan bety en stor forskjell ..

Ord som sårer

Ikke la noen tråkke på deg som du er en falleferdig blomst.

Har du noen ganger kjent at du bare får negative tilbakemeldinger på hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Eller føler deg misforstått?

Tror mange kan føle det slik, ingen har rett på å fortelle deg at du er ett null, om noen gjør det, så ligger det mye hos den andre personen.

Det er ofte slike situasjoner oppstår blant veldige nære relasjoner, eller i ekteskap, man blir så lei seg at man mister kontrollen på hva man sier, dette kan skje de aller beste.

Om du er den som sier ting i sinne, så er det viktig at når du har roet deg ned kan forklare hvorfor du sa det, og hvorfor du reagerte som du gjorde. Det er også viktig å lytte til den andre parten. Dette kan være veldig vanskelig.

Er du den som mottar all dritten, ja da må du faktisk tenke igjennom hvorfor man havnet i den situasjonen, var det noe du sa som kunne såre som utløste «krangelen «.

Uansett så har ingen lov til å tråkke på deg, og fortelle deg at du er falsk, ikke kan noe, at du er ett null. Det er ondskap!!

Om man får høre slike ting om seg selv får man veldig vondt, og det må jobbes med, og man kan kreve en unnskyldning.

En unnskyldning er ikke alltid nok, det tar tid å bearbeide ett sår.

Det må leges sakte og sikkert.

For mange, særlig i ekteskap er det viktig å lytte til hverandre, det er alltid en grunn  bak en vond situasjon .Det kommer sjelden ut av intet.

Så er det slik at vi takler konflikter på forskjellige måter, mannen kan ofte bli fort ferdig med en sak, mens kona bruker lengre tid for å komme over problemet.

Jeg tror mange har det slik, hva med deg? Har du tenkt på hvordan du reagerer?

Tanker på en onsdag.

 

En stor takk til adoptiv foreldre..

Etter innlegget forleden dag, har jeg fått enormt tilbakemelding fra både adopterte barn, venner og adoptiv foreldre.

Jeg syntes det er på sin plass å hedre adoptiv foreldre, takke dere for deres enorme kjærlighet, omsorg, raushet og for det valget dere tok.

Det valget dere tok da dere valgte å adoptere, det er enormt.

Veien fra dere bestemte dere, til vi lå i armene deres må ha vært en enorm påkjenning.

Den gangen jeg kom til Norge i 1975, da var det slik at vi ble sendt med fly, så det var å kaste seg rett i det. Man ble ikke kjent før man var i den nye familien.

Når man går gravid, da har man 9 mnd, man kjenner på livet som vokser inni en, så kommer barnet, barnet blir lagt på brystet.

Den følelsen er enorm, og jeg som mamma selv kan lengte etter den følelsen.

Jeg var rundt 10 år, da spurte jeg mamma, elsker du meg like mye som du elsker de andre? Svaret var, både pappa og jeg elsker alle like høyt, men «fødselen» med deg var mye lengre og tyngre, og når du kom var følelsene så sterke, akkurat som om du skulle vært inni magen min.

Slik har nok de aller fleste adoptiv foreldre det.

Det som er viktig for meg, er at det må komme frem fra min side hvor ekstremt takknemlig jeg er.

Så er jeg dog ganske sikker på at de aller fleste adoptiv foreldre er ganske så bekymrer for sine håpefulle. De tenker nok ofte på Hvordan det er å vokse opp som mørkhudet i Norge. De tenker ksnskje også på hvilken bagasje har de med seg? Noe de slipper å tenke på med biologiske barn. Der kjenner de bakgrunnen.

Kjære adoptiv foreldre- jeg sier det igjen- takk ! Takk for det vanvitttige valget deres.

Jeg er evig takknemlig, takknemlig for at dere gav oss livet i gave..

Takler sorgen ..

Mange som meg har  opplevd å miste en man er veldig glad i, eller en av de nærmeste.

Dere som kjenner meg vet at jeg mista min mamma for 2 år siden, hun døde av hjerneblødning ganske akutt og uventet.

Det er forventet at man kommer igjennom sorgen på ca 1 år, men for mange tar det mye lengre tid.

Om man har vært gift i 50 år, så er sorgen dypere.

Noen kommer ikke ut av sorgen i det hele tatt, noen klarer det step by step, andre blir nesten besatt av sorgen,Klarer ikke slippe..

Jeg for min del klarte å slippe ganske fort, kanskje ca 1 år.

Min beste terapi var å skrive brev, jeg skrev brev til «mamma» nesten hver dag, da fikk jeg ut frustrasjon, glede og savn.

Så er det slik at jeg er heldig – jeg er utadvendt, snakker mye, jeg snakket meg ut av den. Nevnte og nevner ofte mange ganger enda.

Det som reddet meg, det var at jeg fort klarte å snu den vonde sorgen til å bli savn.

Når sorg blir savn, da ble det enklere, men grusomt vondt, ville jo helst ringe til mamma,invitere mamma,spise middager og lunsje. Det savner jeg enda, men nå klarer jeg ha hente frem alle de gode minnene.

Alle gledene, og alt hva hun betydde for meg, er enda sterkere. .

Går man rundt å sørger mutters alene, da tror jeg det er vanskelig å komme ut av det, man må ha en «søppelboks»en man må tømme seg til.

Min mann og mine venner var til stor hjelp, jeg føler meg fri fra sorgen, etter 2 år. Minnene presser på, og det er bare hyggelig.

Jeg er sikker på at DU klarer det..

Vær tålmodig, se fremover..

God søndag!!

Tilbakemeldinger

Reklame | Gant Dior Thomas Sabo

Ring fra @thomassabo.com Lipgloss fra @dior.com Ørepynt fra- @ginatricot.com


I går fikk jeg endel tilbake meldinger ifht til mitt innlegg. Bare positive, folk spør om hvorfor jeg tør å skrive om slike personlige ting.

Jeg tenker grunnen er at jeg tør å være ærlig, det er kanskje ikke alltid lurt å være så bånn ærlig som jeg er, men jeg er jeg, og for min del er det god terapi, og kanskje det treffer 1 som trengte det. For vi er mange som sitter med de følelsene, om du er adoptert eller ei, og ja jeg er annerledes, for ingen er like, alle er orginale.

Det fins kun 1 av meg, og 1 av deg.

For en vanlig nordmann blir jeg mulig litt for mye. Skravla går i ett- latter og tårer hånd i hånd.
Men jeg kjenner jeg lever, kjenner jeg klarer motbakkene. Tunge toppturer, men for en deilig følelse når de er besteget.

Mange vil nok råde meg til å ikke være så direkte, for noen blir det fullstendig kræsj, jeg lover deg, jeg har vært i situasjoner som jeg absolutt ville ha  vært foruten. Men samtidig har jeg lært myyyye på veien.

Og nå har jeg nok kommet dit hen at jeg svelger endel kameler. Det er ikke alltid like lurt å si hva man mener. Eller at man må mene noe alltid.

Det som er viktig, det er å kunne stå for det man mener, ikke jatte med der det passer seg.

Det er det værste jeg vet.. Da får man heller holde munn. Da blir man ofte den som ikke har egne meninger, og den vil ikke jeg være..

Uken som kommer skal jeg gjeste en side ang psykisk helse, der vil jeg fortelle litt om livet mitt, sorg, psykisk helse, og hvorfor jeg tar mine avgjørelser som jeg gjør. Gleder meg, og håper jeg kan bety noe for andre.

Ha en nydelig helg..

 

God morgen


Når jeg skriver dette innlegget er kl 0452 – ett tegn på at man er voksen  

Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal sutre, jeg ikke skal henge meg opp i hva andre tenker og mener. Etter jeg bestemte meg for det, så er livet ganske så deilig.

I en alder av 45 år er vel det egentlig  bare på sin plass.

Den siste uka har vært rimelig intens, både  psykisk å fysisk. Livet går ikke på skinner, man kjenner at man lever. Man kjenner at man er voksen.
Noen valg i livet er vanskelig, men jeg er overbevist om at når en dør lukkes, åpnes en ny og bedre, men av og til kan det være smertefullt.

Jeg er mamma til 4 forskjellige barn, de har lik oppvekst, like mye grenser og like mye kjærlighet. Men du og du så forskjellige. 4 barn fra 13-23 år .

Wow, jeg må nesten bite meg selv i leppa, er det mulig, for en gavepakke-

Jeg er heldig!!

Ett bilde fra da barna var små

Har alltid sagt, de er barna mine, bruker sjelden tenåringene, eller voksne når jeg omtaler dem. De er barna mine, de kommer alltid til å være det.

De 4 har en spesiell plass i hjertet mitt, og de har også  en pappa som elsker de skyhøyt..

Vi gjør alt vi kan for våres 4 barn ..

Vi er ikke dumme, og de har  ikke fått alt de peker på, eller har fått de dyreste reiser osv. Men de har fått det viktigste, ekte kjærlighet, og en god dose ekthet. Det de har felles alle 4 er, godhet – raushet og kjærlighet.

Da føler jeg de har fått mye bra i bagasjen hjemmefra..

Det siste døgnet har jeg brukt på å tenke mye, og min konklusjon på det meste er at jeg er takknemlig, jeg har lite å klage over.

Klart jeg har ett par diagnoser, og som jeg skriver over, kjenner på livet innimellom. Men jeg har bittesmå problemer. Som det heter,  i lands problemer🤗.

For meg hjelper det å tenke sånn, jeg er ikke naiv, jeg ser at situasjoner oppstår, men da må man brette opp, kjøre på, så går det som regel bra..

Jeg er heldig- 4 barn- en mann i livet mitt som elsker meg. Mat på bordet hver dag.. Da er det faktisk lkke lov til å klage. Selvom jeg gjør det innimellom..

Denne lørdag morningen vil jeg oppmuntre deg til å se det positive i livet ditt.

Mulig du ikke klarer det akkurat i dag, men jeg er sikker på at det vil komme en dag du klarer det..

Kos deg på din lørdag💕

Psykiater ungen


Jepp, det er meg det!!

Jeg har vokst opp med taushetsplikt, det ble aldri snakket om andre mennesker eller pasienter hjemme hos meg.

Vi lærte tidlig at vi måtte snakke godt om alle eller holde munn. Det er klart at det ikke har vært sånn hele livet, men vi har fått det inn med teskje.

-Samtidig har det kanskje vært lite rom for å dele følelser. Vi kunne alltid si hvordan vi hadde det, men fikk ofte høre, det går fint, mange har det slik, så det kommer du igjennom. –

Det har preget meg den andre veien, jeg er utadvendt, reagerer stort, gråter høyt, og har slitt med sinne i mange år.

Akkurat sinne har jeg blitt helbredet fra, om jeg kan bruke det ordet.

Jeg blir sjeldent sint, men kan bli ekstremt lei meg og skuffet.

Før kunne det slå ut i sinne, nå trekker jeg meg bort, og lar  det gå..

Etter å ha levd 45 år, så har jeg vært igjennom mange kamper i sjela mi,tror også jeg det har vært forsvarsmekanisme, alltid på hugget om noen sa meg i mot. Dette er ingen positiv side, men samtidig har det vært viktig for meg å stå for mitt.

Det har ikke alltid lønt seg, men du verden så mye jeg har lært.

Psykiater ungen har nok igjennom alle år vært preget av å måtte ordne opp i ting selv. Du vet dattern til bakeren osv…

For min del har jeg fått mye gratis «legehjelp « fordi man har lært sykt mye av fattern igjennom hvordan han snakker og hvordan han opptrer.

Nå er jo jeg adoptert så ingen gener har jeg arvet, men det har gitt meg en god dose ifht miljø.

En god blanding av meg selv og dem har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er på ingen måte perfekt, og har mange mil å gå, jeg tar feil valg hele tiden.

Psykisk helse er ett ord som stadig surrer, og jeg prøver å ikke misbruke det, men er opptatt av å sette riktige ord på riktige plasser.

I mitt eget liv har jeg klart å sortere, følelser og virkelighet- kanskje mest i voksen alder.

Det har preget meg å være psykiater unge.

Takknemlig glad – jeg elsker meg selv,elsker familien min og de gode nære vennene mine.

Stolt av å være psykiater unge🤗