Bestemme selv


I en alder av 44 år, så kan jeg faktisk bestemme selv over mitt eget liv ! 

vet du, jeg er møkka lei av at alle skal ha meninger og velmenende ord om hvordan man skal leve.Eller om hva man skal stå for, eller hva som er greit?

Hvorfor har noen behov for å skrike så høyt om hvordan de mener det rette er? Jeg kan også kanskje oppfattes slik i alle fall overfor mine barn, og det er også riktig til ett visst punkt. Vi er jo forbilder og  vi ønsker det aller beste for barna våre.

Det  jeg tror og det jeg kjenner på kroppen er den belærende måten å være på, det tror  jeg man må være veldig forsiktig med. Kanskje  mest ovenfor familien og nære venner. Jeg tror på at mange kan gi gode råd  til hverandre, men man må være varsom særlig til nære venner.

Det kan oppfattes feil, og vennskapet tåler kanskje ikke det. Så må man selv også vite Hvor grensene går. Jeg har erfaring særlig i hjemmet, og det er klart familien som man bor med, tåler mere enn andre. Av og til lønner det seg å holde munn og ikke blande Seg  for mye.  Jeg Tror det ligger  masse sjalusi bak slike situasjoner,

Våg å stå for noe. Ikke Finn deg i alt….

 

stol på deg selv- klem 

Alt Godt

 

 

 

SÅ ER VI HER DA

 

JULEPYNTEN ER UTE – JULEKAKENE SPIST OPP-UNGENE REIST -JULEN ER OVER

Igjen føler jeg meg litt tom, energien er litt laber om dagen, etter alt som har skjedd, julen er over, begge de 2 store Kidza har reist. Nå starter hverdagen, juleblomster ut, grønne planter inn .

Minnene fra Julen 2020 kan vi gjemme i våres hjerter ♥️

vi har  jo heldigvis 2 gutter hjemme enda, men det er ikke så mye bråk med dem, han ene har kjæreste og minstemann spiller mye fotball.

Så er vi der i livet, der i livet som man bare må gå videre, gjøre det beste ut av dagene, og livet som følger. For min del så er det viktig å leve i nuet, vi skal bære med oss historien, men vi må lage nye gode minner. 

Mange lever hele tiden på minnene, på de gode gamle dagene, var de egentlig så gode? Jeg klarer ikke helt å forstå det, i 2020 som vi nå skriver, så har vi  det ganske bra, iallfall mange av oss.Vi skal ikke glemme dem som er syke og tunge til sinns, men tror det er viktig og det beste å fokusere på fremtiden og dagen i dag. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men fremtiden kan vi forme selv.

Grunnen til at mange lever i fortidens minner er fordi ikke de klarer å lage seg egne tradisjoner eller gode dager, og her kommer det nok mye ann på hvordan man har det. Jeg skal ikke dømme noen, og jeg er den første som syntes at det er verdt å huske på de gode tingene..

2020 for meg skal bli mitt beste år, jeg har ett mye bedre utgangspunkt denne januar enn januar 2019. Jeg har fått en ekstra diagnose, men en diagnose som har reddet livet mitt. Jeg kunne valgt å bli deppa og lei meg, men jeg tok grep med engang, og det har vært så bra for meg. Diabetes 2 er kjipt, men jeg trenger ikke alt det søte i livet mitt, men klart  i festlige annledninger så tar jeg meg ett kake stykke- ETT.

De siste par årene har jeg hatt lite energi, og har hatt lite besøk, nå har jeg bestemt meg for å invitere 1 lørdag gang i måneden iallefall, noen som jeg ikke vanker med hele tiden. Elsker besøk, så dette kan bli en hyggelig vår.

Jeg tror det er viktig å finne sånne lyspunkt hele tiden, ha noen små mål, det er alltid hyggelig  å se frem til noe som er positivt.

KANSKJE DETTE KAN INSPIRERE DEG OG TIL Å INVITERE GJESTER.

DET HELE HANDLER OM Å BRY SEG OG Å SKAPE FELLESKAP.

Hvem er mine egentlige venner


 I dag har jeg tenkt endel, tenkt på hvem er egentlig mine venner? Hvem stiller opp for meg når jeg virkelig trenger dem?

Jeg kjenner vanvittig mange mennesker, mange mennesker som jeg bare er på hei med, og andre som jeg omgås med i andres selskap, og de nære gode vennene som jeg inviterer hjem til meg.

I en alder av 44 år så kan jeg rett og slett velge hvem jeg vil ha som venn, hvem jeg skal invitere hjem.

Det fins så mange hyggelige mennesker, men alle kan dessverre ikke bli mine nærmeste.

Jeg tror de værste menneskene som fins er de som er falske, sier noe, men mener og gjør noe annet.
De som har flest bra ord i store forsamlinger, men ikke kan face i små forsamlinger.

slike mennesker gjennomskuer jeg med engang! Den typen holder jeg meg langt borte fra. De gir meg ingenting, kun irritasjon.

De som er ekte og ærlige, og har den samme tungen uansett hvor de er, eller hvem de er sammen med. Den typen elsker jeg.De som tør å være seg selv, stå for noe, de liker jeg.

Mitt motto: Man kan ikke være bestevenn med alle, men man kan være hyggelig med alle.

Jeg tror at  de som hele tiden må ta seg sammen for å være ekte, de er ikke ekte – å være ekte er noe man er, ikke noe man må jobbe for å bli.

Så kan jeg spør meg selv da, hvordan venn er jeg?

Jeg må begynne med meg selv,er jeg ekte, er jeg den vennen som jeg ønsker å ha? Hva med  deg ? Vær en ekte venn, vær en som bryr deg, en som bryr deg fra hjertet ? Ikke bare en som bryr seg fordi det ser bra ut,vi trenger alle en god venn, en venn som stiller opp når livet røyner på,og en venn som er der når dagene er glade. Om vi alle bruker litt mere tid på hverandre så kan man kanskje unngå mange noen triste episoder, slik som Ari Behn.

Kanskje ikke hadde  han den vennen som sa de riktige ting, noen ganger  blir det for mørkt,men som MAUD sa i sin tale, det  er alltid en løsning, en bedre løsning . 

VÆR EN VENN , EN SOM BRYR SEG

 

Gi når man lever

Du lurer kanskje på hvorfor jeg henger meg så oppi dette temaet, død, sorg, bry seg og omsorg ♥️


Jo fordi dette med Ari Behn har satt seg skikkelig i meg, det og miste noen har jeg selv opplevd tett på. Og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan dele og gi blomster, besøke, og snakke med hverandre når vi lever. Blomsterhavet skulle ha skjedd før man dør.
Det å få en blomsterhilsen helt uten grunn, det er hyggelig det. Mulig jeg er litt rar der, men blomster betyr mye for meg. Noen velger rett og slett bort blomster ved  død- noe jeg kanskje kan skjønne tildels. Når jeg mistet min mamma var det ekstremt mange blomster hjemme hos meg, og for meg betydde det enormt. Mamman min elsket blomster, så jeg tenkte at det var akkurat slik hun ville ha det. Men ofte er det ikke slik, det kan virke unaturlig å gi blomster når noen er døde, de burde heller hatt blomster når de levde.


Jeg fikk en ganske klar beskjed av min kjære sønn rett før jul. Det var lille juleaften , og vi hadde våres lille kjørerunde med utlevering av gaver og blomster. Det er noen jeg har kjent i mange år, men kontakten har dessverre ikke vært så god de siste 7 årene, men jeg har stadig følt på at jeg vil ha  kontakt, og flere år tenkt på å stikke innom med en blomst . Men dere vet jo hvordan det er, man lurer frem og tilbake, hvordan blir det tatt  imot. Så jeg har ikke gjort det da på alle disse årene. Sønnen min på 22 år sier til meg, Mamma, julen er tid for Godhet, så det kan ikke skade. Du burde gi dem en blomst. Jeg gjorde som min kloke sønn anbefalte meg, det ble godt tatt i mot av mottakeren ( det så slik ut iallefall ) og jeg kjente på en enorm lettelse. Jeg la stoltheten bort, og fikk en god følelse. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg nok angret.


Det kan jo være for seint, ingen kjenner morgendagen, ingen visste at Ari kom til å ta livet sitt 1 Juledag.Og ingen vet hvordan naboen har det i sitt hus, hvordan hemmeligheter som fins i de mange hjem. Det  jeg vet er hvordan jeg har det, og at jeg vil skape godhet rundt meg, en oppmerksomhet en SMS, en telefon, en invitasjon eller en blomst kan faktiske forandre dagen til en annen. Jeg vil at 2020 skal bli ett slikt år, ett bry seg om andre år. Gi litt mere av meg selv til andre som trenger litt ekstra ♥️♥️

Klem

Bry deg- før det er for seint…

 

 


1 jule dag kveld fikk vi alle den triste nyheten, Ari Behn orket ikke mere, han hadde tatt sitt eget liv. Det kokte på alle sosiale medier, jeg tror vi alle egentlig var glad i Ari, selvom vi ikke kjente han privat . Han var annerledes enn de fleste, turte å være annerledes, turte å stå for noe. Personlig ble jeg fascinert av Ari, likte han godt, altså på den måten mange av Norges befolkning kjente til han.
Det siste døgnet har vi kommet med godord  og alt  mulig positivt . Det er jo godt det, men hvorfor kunne ikke de god ordene kommet da han levde, det er jo da han hadde trengt de.Dette er vel litt typisk, ofte i begravelser kommer de fine tingene frem, men når vi trenger de aller mest, så hører vi ingen ting . 3 jenter har mistet Pappan sin♥️♥️♥️
Hvil i fred..

Nå går tankene mine spesielt til deg som sliter, til deg som ikke orker mere, eller til deg som har hatt en grusom jul-

Men aller mest så tenker jeg på dere 3 nydelige jentene som har mistet Pappan sin.

Ikke kjente jeg Ari, og ikke kjenner jeg barna til Ari & Martha.

Men jeg føler en enorm tristhet på vegne av dem, en sorg som er så bunnløs kjenner dere nok veldig på.

Å miste Pappan sin på denne måten, og i jula, det må være forferdelig. Ingen ord kan hjelpe, ingen klemmer som kan hjelpe. Det er heller ingen som kan erstatte en pappa. Ord kan gjøre det verre, ingen ord kan være enda verre- men jeg tror at deg er bedre å bry seg enn å ikke bry seg.

Det som skremmer meg enormt er at en slik man, en mann som er så anerkjent, vært i kongefamilien i Norge, og det seg tilsynelatende veldig bra ut kan ta sitt eget liv.?

Hva skjer inni hodet? Hvorfor har ingen fanget opp dette?

Har det vært så mørkt så lenge at ingen har sett forandringer?

Er det ingen i hans familie som har skjønt noe? Eller har han tatt på en maske?

Å ta livet 1 juledag, det er jo helt vanvittig, da må juleaften vært grusom ?

Jeg tenker på alle dere som har opplevd noe lignende, håper dere får hjelp i julen.

Kjenner du noen som er alene?

Ta kontakt / bedre en gang for mye , enn aldri..

Om du ikke ser lyset i tunnelen, ikke legg deg under dyna- ta deg tid til å løp ute i naturen.Det tar ikke sorgen  elller smerten, men kan hjelpe deg videre.

Vi har ikke råd til å miste noen.

Bry deg- om du ikke bryr deg, kan  det koste livet .

https://www.vg.no/#/video/190107/vg-kommentator-om-ari-behn-strre-enn-livet-selv?utm_campaign=overlay-main-ios

 

 

 

 

 

 

♥️

Hvem ligner jeg på?


I går kveld så jeg på Bak fasaden på tv2, og tankene mine begynte å svirre og gå. Jeg er adoptert fra Bangladesh, kom når jeg var ca 5 mnd til verdens beste familie- Det er viktig for meg at det blir skrevet. De ønsket meg og det aller beste for meg, og jeg er evig takknemlig♥️

Men når det blir så fokus i ett TV program at man ikke ligner på noen, da er det klart at man begynner å føle og tenke. Tanken har streifet meg før, men ikke på denne måten. Bilde på toppen er ingen jeg kjenner, men det er slik jeg kanskje hadde sett ut om jeg fortsatt var i Bangladesh, eller min biologiske mor?

Det er merkelig når man begynner å tenke, og jeg irriterer meg over at ett TV program påvirker meg på den måten .Det er kanskje målet til dem som lager TV programm. Det føles faktisk litt merkelig å ikke vite noen ting, eller ligne på noen, jeg ser jo at ungene ligner på meg, men det er jo ikke det samme.

Egentlig betyr også svært lite, men for å være ærlig så knyter det seg litt- Tenker på hvorfor jeg ser ut som jeg gjør, tenker på om jeg er lik moren min, om hva jeg har arvet?
Tenker også på om jeg har arvet noen sykdommer. Det er jo litt trist å ikke ligne noen, det er trist å ikke vite, og det er faktisk slik at jeg er adoptert og har andre gener enn den familien jeg er oppvokst i.

Det har ingenting med at jeg ikke er takknemlig eller glad i.Det er bare realiteten. Som voksen så har nok dette blitt tydeligere enn da jeg var barn. Uten å såre noen, så kan jeg til tider kjenne på det- Jeg er ikke typen som henger med leppa eller blir deppa, dette er kun tanker, tanker som kommer etter ett TV program.Det er nok kanskje tanker som har ligget der en stund, men mulig jeg aldri har turt å føle på de.

Kanskje det heller ikke er så lurt ?

Samtidig så tror jeg alle har ett behov for å ligne på noen.Nå har jeg 4 barn som ligner på meg, men jeg ligner ikke på noen- Jeg føler meg veldig norsk, har aldri tenkt på noe annet, og er stolt av det. Bakgrunnen min må bare ligge i ro, og jeg er sikker på at jeg ligner noen.Svaret får jeg aldri og det må jeg leve med..Jeg er stolt av meg selv uansett, og velger å slippe dette nå… 

klem fra

 

 

Tanker som kommer og går


Jeg ligger å grubler over hva jeg ville ha gjort om jeg ble aleine, eller om når jeg blir aleine.

Det er vanskelig å sette seg inn i den situasjonen, og når man er midt i livet, da skal man kanskje ikke tenke på disse tingene. Det slår meg stadig vekk, kanskje det ligger litt mere i underbevisstheten siden mamma døde så brått, og pappa ble aleine? Det er ingen god tanke, men jeg streifer dessverre litt for ofte bort i den.


Akkurat nå har jeg alt jeg trenger, har til og med ett par diagnoser for mye. Men livet smiler egentlig ganske bredt til meg.

Når disse tankene kommer så må jeg straks få de over på alt det positive, og jeg har blitt veldig opptatt av at vi 2 må ta vare på hverandre, være gode mot og med hverandre, for det er faktisk ingen selvfølge. Hver eneste dag er en gave, og gaven må vi bruke fornuftig.

Vi må ikke bruke den på unødvendig krangling eller uenigheter. Det er lett å falle i den grøfta, men når jeg tenker på hva jeg har, så må jeg bare smile og være takknemlig .

Det er kanskje derfor jeg er så livredd for å miste det gode jeg har.

Jeg er enormt bortskjemt, føler jeg ikke har lov til å klage . I går spurte en av sønnene mine, hvordan føler du det å ha 3 sønner, og 1 datter.

Jeg er bare mega heldig og vanvittig stolt over min fine fine familie. Jeg ønsker alle alt godt, kunne ikke vært uten noen av de 4.

Når alle 4 blir voksne så håper jeg at de 4 kan fortsette med de gode relasjonene de har til hverandre.Det er absolutt ikke en selvfølge. 💕

Men med det grunnlaget så tror jeg nok at de kommer til å være venner. Vi er en familie som er utrolig glad i hverandre, støtter hverandre og heier på hverandre- og derfor blir det ekstra tungt om det skjer noe vondt mellom oss. Jeg håper vi har lært barna våres noe igjennom alle årene de har bodd hjemme. Jeg har  lært enormt mye det siste halvannet  år, det vil jeg bære med meg, og gi videre til mine barn💕


Ta vare på dem du er glad i …

Mitt ferieparadis- Læsø

Reklame | Www.sologstrand.dk

@læsø
Min
øy Læsø, en øy like utafor Fredrikshavn-Der finner man den roen som man trenger for å lade batteriene.

Jeg kaller den min, men den er ikke min altså, jeg har bare så sterke følelser til øya, og alle barneminnene er laget der. Alle de gode minnene, helt siden jeg var bitte liten dro vi over til Mormor og Morfar på  Læsø-og der bodde også alle mine tanter og onkler samt kusine og fettere.Vi har knyttet sterke bånd som familie.


Læsø færgen
Man må ta en liten ferge fra fastlandet til Læsø, 1,5 t tar turen. 
Det var alltid like spennende å dra over, vi fikk aldri så mye mat på fergen, for når vi kom over visste vi at mormor hadde laget deilig middag til oss.

Mormors hage

Når mormor hørte bilen så gikk hun ut på gårdsplassen og tok oss i mot, jeg husker vi løp mot henne, og hun elsket når vi kom. Det var dugg på ruten for vifteanlegget var ikke som nå. Jeg kan enda lukte lukten av flæskesteg, brun saus og kartoffler og grønnsaker fra egen hage. Ingen poteter smaker bedre, de smelter i munnen. Dette skapte gode minner, mormor hadde redd opp til alle sammen nederst i huset, og jeg husker dynetrekkene, de var strøket og lagt pent på, vi følte oss velkommen. Mamma&Pappa lå på rommet ved siden av, og de fikk gull senga, sengeteppet var gullaktige  derfor kaller jeg det gullsenga .Som liten var jeg litt redd og engstelig derfor krøp nok jeg ofte opp i gullsenga til mamma og pappa. Nærmere å føle seg som prinsesse det kom jeg ikke..

Meg i rosehagen på Læsø
Utenfor huset til min mormor


Min mormor betydde masse for meg, hun og jeg hadde hemmelige avtaler, og hun fortalte meg mye om sin tro husker jeg- 
Hun var også veldig glad for at jeg var musikalsk, og hørte på meg hele tiden, og jeg sang konstant. Når morfar var ganske så syk, helt på det siste, så spurte mormor meg om jeg kunne underholde han litt med sang og dans. Det var litt skummelt, han var så forandret, men jeg danset og sang rundt sengen. Enda så husker jeg at han smilte, og strakk hendene mot meg å ville ha en klem, jeg tror det var min siste klem til han- Min morfar døde av slag.

———

Mamma&Pappa, særlig mamma fikk drømmen sin oppfylt, hun fikk bygget seg ett feriehus. Ett deilig feriehus,de har vært der ofte, og fått mange fine stunder sammen der.


Lille Minde
Jeg har overtatt sommerhuset nå etter mamma døde.Det er veldig spesielt,samtidig veldig godt.I sommer huset skal vi lage gode minner, vi har allerede vært der med flere
venner, og det skal bli ett sted hvor mennesker skal føle seg velkomne-

Både min mormor og min mamma har lært meg om gjestfrihet.Jeg er evig takknemlig for at jeg får muligheten til å videreføre sommerhuset, så gjør jeg det på min måte, men jeg tror det også er bra ..

Sommerhytta er også mulig å leie.

Mamma og Pappa kommer alltid til å bli husket, og de nevnes stadig vekk på øya – altså min kjære far lever enda, men han er en viktig del i sommerhusets minner-

Jeg kaller mitt sommerhus

LILLE MINDE

Sjekk det gjerne ut på https://www.sologstrand.no/feriehus/nordoestjylland/laesoe-oesterby/feriehus-4personer-47-4011.htm

 


Ella

Noen tanker

Reklame | @mestergrø[email protected]

Bilde fra Bærums verk
Oslo er en av mine favoritt byer, det lukter jul, mange mennesker som smilier og ler i gatene.      julestemmning

Jeg tror at jeg må til Oslo og Bærums verk  for å komme i Julestemmning, og det bringer frem gode minner.
For ca 26 år siden traff jeg min mann i Oslo. Jeg kjenner enda på den brusende følelsen, vi ble ett par i Okt, og han har sterke tradisjoner når det gjelder jul. Han fikk Meg veldig fort til å henge på der.
Natt til 1 Des kjørte vi oppover Bygdøy alle’’, julelysene var tent og julemusikken for fulle mugger i bilen- stemmningen var høy, og vi kosa oss skikkelig♥️

Oslo er god på jul-det er ingen tilfeldigheter – byen er pyntet fra topp til tå..
Black friday ødlegger på en måte endel av den fine stemmningen. Men man kan jo være heldig å finne noen goode tilbud- å bruke Black Friday på å kjøpe gaver er genialt, iallefall for oss som må lete etter tilbud for at det skal gå rundt. Noen blir veldig fort slitne av slike dager, slik som min sønn på bilde.

I storbyen ser man mange type mennesker, trikken er ett godt sted å observere mennesker, Noen ser triste ut, det gjør meg trist også. Noen ser ut til at de er venneløse, man kan nesten se det litt på typen, men man kan også ta fullstendig feil – hva skjuler seg bak fasaden, hvem kommer de hjem til, kommer de hjem til noen? Jeg satt å tenkte på , hvordan pynter folk i hjemmene? Hvordan ser dems juletre ut? Kjøper dem i det hele tatt?

Hygge ved bål pannen
@mestergrønn

Mester grønn på CC vest har gjort det kjempe hyggelig med bål panne og mulighet for å sitte ned, kanskje man kan slå av en prat når man kjøper juletrær,for noen er dette kanskje det eneste stedet de får seg en prat, jeg anbefaler iallefall dette stedet om du er i nærheten av CC vest på Lilleaker i Oslo, det skulle vært slik plasser i alle byer og  steder♥️


Jeg skulle gjerne hatt en bålpanne utafor  hos meg, så kunne man invitert hjem til en hyggelig prat og litt gløgg.Skulle ønske jeg hadde hatt mulighet til å lage ett hjem for dem som ikke har ett hjem,ett hjem med omsorg og kjærlighet. Det er nok ikke mulig, men å åpne hjemmet det får jeg til, men for fremmede koster litt mer- til og med for meg…
Å gå i Oslos gater gjør noe med meg, jeg syntes det er flott med alle kulturene,akkurat som man respekterer hverandre mere på Østlandet . Jeg tror vi absolutt har noe å lære av storby folk, vi som bor rundt omkring på småsteder i Norge.
Ett smil og ett nikk kan bety mere enn du aner ..

God lørdag til dere🥰

Ella