Jeg har kommet dit at jeg faktisk er ganske takknemlig for helsenorge.jeg vet at mange har vært uheldige, men jeg kan ikke si noe annet enn at jeg har vært heldig.

Livet mitt har blitt så mye bedre, jeg har ikke dårlig samvittighet.Når jeg våkner opp hverdag så starter jeg med å drikke en deilig kopp kaffe. I og med at vi har  drevet kafe og er baristaer begge to, så er vi blitt ekstremt sære på kaffe, vi nyter at vi har skikkelig kaffe maskin, og deilig kaffe fra dgb.(http://dgb.no)

Det finnes ikke  bedre følelse for meg nå enn å kunne nyte at jeg har fri, lørdag hver dag. Er jeg dårlig med anfall,og har en dårlig dag, så trenger jeg ikke å ringe sjefen å si at jeg må bli hjemme.Det er en frihet å slippe å tenke på at jeg må bli frisk fort.

Jeg har godtatt at  jeg ikke blir frisk,men jeg må leve med sykdommen hver dag.

Som jeg tidligere har skrevet, så er jeg ingen sofaligger. Jeg  prøver å finne på noe hver dag,elsker venninner og kafeer, det  blir mye av det. LOVE IT

Det sier selvfølgelig fortere stopp hos meg enn andre, jeg burde  ikke stille opp på alt mulig,feks store festivaler,konserter med høy lyd.Jeg  gjør det, men blir dårlig lenge etterpå.Og det har jeg mulighet til, jeg er jo ufør. Om jeg aldri fikk med meg slike opplevelser hadde det blitt ett kjedelig liv. Man må selv finne ut av hvor grensene går kroppen sier tydelig ifra.

Jeg er ekstremt takknemlig for helse Norge, jeg har fått en vanvittig bra  behandling, respekt uansett hvor jeg er systemet,selvom jeg av og til måtte si skikkelig ifra.

Etter 20 år i helsevesenet selv,så tror jeg nok at jeg  kan ordlegge meg riktig ifht å bli forstått.De fleste ønsker det beste for for andre, det hjelper å legge godvilje til, både til behandler og pasient.

Det finnes selvfølgelig unntak, men det skader aldri å være positiv.

Nå tar jeg helg fra bloggen ! 

God helg & Klem

I dag har jeg lyst til å fortelle veien fram til jeg fikk vedtaket Ufør -livet med helsevesenet   

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Den første tiden fra jeg ble syk var veldig tung.

Når man er syk og i tillegg må sørge for at alle papirer kommer dit de skal.

Og om man er så uheldig at de havner feil, så får man ikke utbetaling på lenge.

Lurer på om Nav tror at alle har ekstra konto?

Når jeg hadde vært sykemeldt så lenge at jeg ikke fikk sykepenger, men måtte søke på arbeidsavklaring penger, da var det selvfølgelig ingen som sa at det var 8 ukers behandlingstid. Det står på NAVs sider, men man er som regel ikke der inne hver dag.

jeg havnet i den situasjonen, fikk som svar da jeg oppgitt sa at jeg ikke har mulighet til å vente 8 uker. Da må du søke sosial hjelp!

Herlighet, det er den mest ydmykende telefonsamtalen jeg noen gang har opplevd.

Jeg slapp å søke om det, vi hadde litt ekstra, men det er det altså ikke alle som har, -og vi måtte faktisk grave dypt.

så obs obs, husk å følg med på nav sine sider…

Når jeg fikk innvilget arbeidsavklaring penger, da gikk jeg ned til 66% utbetaling.

Vi hadde alle 4 barna hjemme, og drev egen bedrift, så for at det skulle gå rundt, så måtte mannen min jobbe 24/7.

Men jeg orket faktisk ikke å forholde meg til at vi hadde mye mindre penger, så jeg lagde meg ett eget motto ..

Herlighet, det skake stå på pengene, de er det nok av, det går bra ..

Og vet du, det gikk bra, vi klarte oss greit!

Vi lånte ingen penger, og vi fikk heller ikke noe ekstra hjelp, vi delte opp regninger. Tror ingen rundt oss merket så mye til det, men selvfølgelig ikke så mye luksus akkurat da .  

Tiden kom da jeg skulle utredes om jeg var så syk at jeg kunne få uførepensjon?

Jeg har en super god fastlege og en fantastisk nevrolog. Begge var veldig enige, og lagde de beste erklæringer.

Uavhengig av hva de skriver så må alle igjennom tiltak .

Jeg møtte opp, planen var at jeg skulle sitte å klistre frimerker på brev. Dette nektet jeg, jeg ba min veileder om å lese min journal før hun satt meg til en slik jobb. Da kunne jeg like godt sitte på legekontor og frankert brev.

Altså, så ydmykende. Når man ligger så langt nede, så blir man tråkket enda lengre ned.

Vi fikk en god tone og resten av tiden gikk strålende. Hun skrev også en fin erklæring til Nav .

Erklæringen gikk igjennom lokalt, men den skal videre sendes til NAV hoved, og det kan ta opp til 8 måneder.

Det jeg ikke skjønner at når leger, spesialister og til og med Nav lokalt er enige, hvorfor må noen oppi nord da ta avgjørelsen? De har jo aldri sett pasientene engang….Underlig? 
Men jeg vant i «Lotto»! Jeg fikk vedtaket.

Nå kan jeg slappe av med det.

I morgen vil jeg skrive litt om følelsene mine rundt det å være ufør.

Kos deg på din torsdag.

Man skal ikke være syk , det er forventet av sammfunnet at man skal jobbe til man er 67 år . 
 

For noen av oss så går ikke dette . 
Når jeg har vært i sosiale sammenhenger , treffer nye mennesker .                             Så kommer veldig ofte spørsmålet , hva jobber du med?

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Og det er jo egentlig bare hyggelig at folk bryr seg om hva man driver med .

Men er man interessert ? Eller er man bare opphengt i titler?

Titler er noe man får – Ikke hva man er   

Kan man heller snu det til , hva driver du med da?

Da kan man svare alt og ingen ting ..

Det er jo stas å være høyt utdannet , for all del ,mange flotte mennesker .

Men jeg syntes ,meg selv inkludert at vi er veldig opptatt av titler ..

Jeg er super stolt av min tidligere tittel Helsesekretær

Ingen lang utdannelse , ok lønn, fantastisk å kunne jobbe så nært på mennesker som er i sårbare situasjoner .

Uten sekretærene til legene , så ville ikke ett legesenter funket – de er ansiktet utad .

Var  aldri opptatt av tittel , men opptatt av å gjøre en god jobb og være ett medmenneske,jeg elsket jobben min .

Det henger ikke sammen med at jeg ikke kan fortsette med å være ett medmenneske og hjelpe andre ..

Så er jeg kommet til at jeg ikke klarer å jobbe . Jeg kan jobbe om jeg kan bestemme arbeidstid , det kan bli veldig lite .

Til og med på legesenteret der jeg jobbet med de flotteste kollegaer som jobber med syke mennesker ,og skjønner slike situasjoner ,der kan man ikke jobbe .Man må være frisk for å jobbe på ett legesenter .

Det nytter ikke å bli hjemme fra jobben 3 ganger i uka pga anfall .

Det ble mange tunge dager og netter med tårer , det å forlate de fineste kollegaene mine på jord , det gjorde vondt .

Det å vite at jeg ikke kommer tilbake , det er ydmykende .

Når man kommer til dette punktet , da blir man ofte lei seg og føler seg ubrukelig .

Men som med mye annet , man må bare respektere det .

Det blir bedre , jeg lover deg.

Nav er blitt min arbeidsgiver – og jeg respekterer det !! 

Ønsker deg en god dag !! 
 

I starten av min sykdomsperiode fornektet jeg det hele.

Jeg er vokst opp i en lege familie hvor ikke sykdom er ett tema , iallefall ikke før man har skyhøy feber , eller kaster opp.

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Man blir ikke hjemme fra skolen uten god grunn

Det har  satt langt inne å gå til legen for meg , men ble tvunget ..

Når man får en slik diagnose som Trigeminusnevralgi , da må man finne ut av hvordan man skal leve med den sykdommen .På det værste ville jeg dø , smertene var uutholdelige

Men når jeg kom til meg selv og anfallene var over da ville jeg selvfølgelig leve , for jeg levde godt . Og har en nydelig familie !!

Jeg måtte finne ut av hvordan jeg ville legge opp dagene mine .

Det tok lang tid før jeg klarte å fokusere på noe annet enn meg selv .Dette gikk mest utover nær familie ..

Fra 1 dag bestemte jeg meg for å stå opp hver dag , sminke meg , og prøvde å holde huset  så greit som mulig vi hadde middag på bordet hver dag , og vi har det nå og .

Jeg valgte også å møte venner , gå i sosiale lag . Invitere venner ,Ikke isolorere meg .

Bestem deg for å ikke dyrke sykdommen

Kanskje du tenker , ja det er nok enkelt å si for deg , da kan det ikke være så ille ..

Jeg skal fortelle deg , jeg ville heller føde 1000 barn isteden for dette.Jeg tror at jeg har klart meg relativt bra pga at jeg bestemte meg tidlig for å ikke legge meg ned .

Uansett – alltid , stå opp ,  ta smertene når de kommer , selvom de alltid ligger å murrer ..

Det kommer stadig utfordringer ,jeg vil mere enn jeg klarer .Men jeg prøver , man må kjenne at man lever .. Det skader ikke å være ute og med på ting

jeg vil ikke at barna mine husker mamman sin som syk , som ligger på sofaen alltid .

( det skjer )

Men jeg vil at de skal huske meg som en mamma som har gjort det hyggelig hjemme , og som stiller opp på det meste .

Og ett åpent hjem , for venner og familie ..

Jeg skriver dette , fordi dette livet funker faktisk veldig bra for meg , jeg har det godt .. Jeg har klart å leve godt med min kroniske sykdom ..

Ikke lev for sykdommen din- Lev med den – det gjør en forskjell

Prøv … 

Fin tirsdag ønsker jeg deg !

Ella

Januar 2015 våknet jeg med ekstreme smerter , ett smertehelvete jeg ikke kan beskrive .

Smertene var så sterke at jeg trodde jeg skulle dø .

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Jeg har født 4 barn , så jeg kjenner til smerte. Det føles som en evig fødsel som ikke har ett lys i den andre enden ..

smertene er så intense at jeg mister kontrollen ..

Jeg var hos forskjellige leger , og legevakter , de trodde det var bihulebetennelse .

Tannlegen sjekket meg , ett lite hull , men det kunne da aldri ha utløst en slik smerte .

Det endte til slutt med sykehus innleggelse ..

Masse prøver ble tatt ..

Diagnosen ble :

Trigeminusnevralgi

Trigeminusnevralgi er en svært smertefull tilstand som rammer ansiktet. Det finnes ingen helbredende kur, men legemidler eller kirurgi kan ofte gi lindring.

Det viser seg at jeg er veldig hardt rammet ,Anfallene er hyppige , og kommer ofte i serier . Etter slike anfall blir jeg veldig utmattet , og bruker ofte flere timer på å komme meg . Om jeg har det på natten , så tar det kanskje ett døgn  å komme seg.

Ingen medisiner virker totalt på denne sykdommen ..

jeg ble satt på diverse medisiner , en av dem var neurontin . Den tok bort det meste , jeg var totalt borte , nesten ett år ..

Ungene mine ble vel nesten redd for meg , venninner og bekjente måtte passe på meg .Jeg kunne nesten ikke gå på do engang , husket lite ..  rett og slett hallusinasjon , våknet opp om natten , finner hauger med maur på baderommet .( dette har jeg blitt fortalt av familien )

Følelsen av å ha «mistet» ett år er skummelt ..

Legene satt meg på flere medisiner , men min kropp reagerte likt på alle disse .

Å jobbe med dette ble rett og slett umulig . Og jeg elsket jobben min som helsesekretær ,og ville helst ikke være borte , så jeg krevde at jeg skulle på jobb igjen  .

Min søte snille lege frarådet meg dette , men jeg var sikker på at dette skulle jeg klare ..

Legen hadde rett , jobbet 1/2 år så klarte jeg ikke mere.

Var sykemeldt ett år , så ble jeg ufør ca 1/2 år etter det .

Det var ydmykende og sårt lenge for meg .. Jeg ønsket ikke å være syk . Jeg ville ikke bli en Naver ..

Hvordan takler jeg det å være kronisk syk?

Følg meg videre her , gjør dagen din fin der du er ?

Barna vi traff i Bangladesh var utrolige takknemlige . 
jeg blir rørt av å se takknemligheten til barna vi traff på alle de forskjellige stedene vi var .

vi hadde med en del gaver fra Norge, og å se øynene til de nydelige barna og de voksne var helt amazing . ??
 

De er ikke godt vandt , de bor i leirhus uten strøm , noen få klær , kalde senger , og ett hull i bakken som toalett .. Maten de får er mulig litt ris hver dag ,og er de heldige så får de kanskje litt kjøtt , enten en bit kylling eller om de har klart å få tak i en rotte de steker !

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Livet blir satt i perspektiv , her lager vi store overskrifter av små små ting , vi bruker masse penger på oss selv , reiser og lyx , lyx 

Der nede i Bangladesh og andre u-land , der er de glad om de klarer å overleve , det er ingen selvfølge . 
Det er ingen selvfølge å ha familie engang ..

De kan bare drømme om en dusj , og vi tar det som en selvfølge ..

Her blir det VG sak om noen blir mobbet , eller om dem ikke får dekket briller . 
Der blir de drept forann øynene på hverandre , og briller finnes ikke . Om det finnes , så er det fåtallet Som har mulighet..

Hva er dårlig råd for deg ? 
At man ikke får sydenferie ? Eller andre luxus ting , tenk over det ..

PERSPEKTIV

jeg har alt jeg trenger , jeg kan kjøpe meg det meste jeg vil ha .Jeg velger å være takknemlig for det livet jeg har .. ?

Når jeg tenker på hva jeg kunne ha fått , så lever jeg som en dronning . 
Jeg er ydmyk , og evig takknemlig …

Jeg forsetter litt ifht at jeg er adoptert , mange som syntes tema er interessant .

Det som er viktig for meg å si , er hvordan jeg opplevde dette .

Det er mange meninger , og mange følelser, så det er viktig at dere skjønner at jeg ikke er fasit svar.

Det som er , jeg har aldri følt meg som en som ser annerledes ut.

Men har vært og er veldig opptatt av utseende mitt .

Mange sier , du som er så brun og fin, du trenger vel ikke sminke !

Men jeg startet tidelig med make  up , helst blå mascara , og lyst pudder .Nå finnes det selvfølgelig flere alternativer?

Jeg så på familien cosby , og de var mine store forbilder,Kledde seg kult , og hippe frisyrer .. Jeg gjorde alt for å se mest mulig lik ut som dem .

Mulig det lå litt i underbevisstheten at jeg følte meg på en måte hjemme da vi så på dem på TV ..

Jeg skjønte jo etterhvert at jeg kledde andre type klær og farger enn mine søsken . Selvom nå er jeg vel den mest klassiske av dem alle..

Var sjelden eller aldri jeg tenkte på at jeg var adoptert . Mulig jeg spurte av og til , men det var nok ofte etter andre hadde snakket om det …

Musikk er min lidenskap , og det var absolutt ikke noen som var musikalske i min familie . Men når jeg nærmet meg ungdomstiden , så startet jeg i Lokalt ungdomskor .

Det gav meg mye , både nære venner og musikk jeg elsket.

Jeg var Som ungdommer flest , fant på litt av hvert .

Men det har gått bra ..

Jeg traff min mann da jeg var fyllt 18 år – og vi giftet oss 3 år senere.

Det kom det jo endel sp mål opp ifht når jeg var gravid ..

Arvelige sykdommer osv …

Først da begynte jeg å tenke på min biologiske mor som ett savn ..

Men det gikk over , for jeg hadde Mamma i livet mitt, og hun hjalp meg igjennom det meste …

Det som er dumt er at andre påfører deg en sorg som strengt talt ikke var der i utgangspunktet …

Tenk deg om før du spør , man vet aldri hva en annen har vært igennom??

For ca 44 år siden kom jeg med fly til Fornebu fra Bangladesh – ca 5 mnd og 3 kg tung. Store brune øyne , og smell vakker om jeg kan si det selv .. 

jeg kom til en nydelig familie , de tok meg imot som om jeg var deres egen . Kjærligheten kjente jeg fra 1 minutt , og det vet jeg fordi den har jeg bært med meg hele livet . 
Mine foreldre var veldig opptatt av at jeg skulle få være meg selv , gli inn i Miljøet på lik linje som mine 2 eldre søsken .

Det gjorde jeg til en viss grad , det eneste jeg kan huske at jeg mistrives vanvittig i barnehagen . Det kan jo være pga at mamma var hjemme og holdt fortet , lagde deilig mat , boller osv .Og når jeg visste det , så var barnehagen ikke noe tilfredsstillende for meg .  Og jeg husker også at jeg ble ertet litt av en medelev . 
Men altså , jeg elsket å henge i skjørtene til mamma – Så det var nok det jeg aller helst ville ..

I den tiden når jeg ble litt større så ble det arrangert noe som het Bangladesh treff , det var for familier med adopterte barn fra Bangladesh . 
Jeg hatet det , jeg hatet det virkelig , jeg var ikke som dem  følte jeg, og jeg ville ikke reise dit flere ganger . Vi var vel der noen ganger , men jeg ga klar beskjed om at dette var uaktuelt . Mamma & Pappa respekterte det .. 

Jeg er enormt takknemlig for det nå , jeg vokste opp i Norge, 1 identitet ,en meg ..De gjorde sjeldent noe ut av at jeg var annerledes å se på , jeg var litt brunere enn de andre , men skravla gikk i ett , og jeg sang skyhøyt .Den eneste forskjellen er at jeg er mye mere utadvendt enn de andre . 
snakker rett fra levra ( mulig ikke så norskt ) men nå i voksen alder har jeg bedret meg.

Det er mange som adopterer nå , som er så opphengt i landet de kommer fra osv .. Bakgrunn , farger , miljø . 
kanskje bra for noen, men jeg tror at man trenger kun 1 identitet , det er Viktig å fremheve alle de positive sidene ved barnet sitt , om det er adopti eller biologiske . 
Ser at mange strever psykisk pga at adoptiforeldre lager 2 identiteter . 
For meg så har mine foreldre gjort det riktige , de har oppdratt meg helt likt med mine andre søsken . Og de har også lyttet til mine ønsker .

Det har gjort til at jeg er stolt over meg selv , min hudfarge og min personlighet … 

Tør å være deg selv !!