Takk Erna 🤎


Når jeg i dag våkner opp til nye tall, flere syke, flere som må i karantene, og til og med ett til dødsfall  i Norge. Da tenker jeg, vi er heldige som har en statsminister som tar grep.

Det som er så synd er at alt for mange ikke tar det alvorlig, siden ordet bør blir brukt, så lar man heller vær.

Dette er noe jeg ikke fatter, om vi alle tar ett lite grep noen få uker, så kanskje vi kommer til å få en trivelig og fin desember.

Det var da ikke så ille, tenk å sutre over en Halloween fest?

Nei, herlighet, nå må folk skjerpe seg.

Man kan fortsatt ha besøk av 1 familie, men å invitere til store lag, det er kanskje ikke så lurt.

Å invitere til store lag akkurat nå, det vil jeg si er ulurt- tenk deg godt om, vil du være den som sprer smitten? Man vet aldri hvem som er syk, eller har det i seg.

Sånn det er nå, så må man gå å teste seg om man blir syk, og man må være i karantene til svaret foreligger, dette er noe vi kan unngå.

I Bergen i går satt folk i 5 timers lang kø for å bli testet. Det kunne vært unngått om vi holdt avstand, og om vi hørte på rådene.

«Skulle nesten tro vi alle var 14 år og ikke gidder å høre på mora vår «

Jeg vet jeg har mange i mot meg, men Erna gjør en strålende jobb sammen med Høie og gjengen.

Ta dere sammen, vær takknemlig for å bo i Norge  med så lite smitte. Vi må ikke lengre enn over til Sverige for å se mye værre tall.

Siden vi var så flinke tidligere, det er derfor vi har lave tall..🤎

Jeg er selv i risiko gruppa, og vil helst ikke dø av corona …

Tenk litt lengre enn nesa di er lang –

Vis hensyn – bruk huet!!!

Kan jeg bety noe for de svake i samfunnet

Reklame | Frelsesarmeen

Bilde fra Frelsesarmeen.no 

 

Jeg er ekstremt takknemlig, i disse dager samarbeider jeg med Frelsesarmeen. De har vekket noe i meg, noe som alltid har ligget der, gjæret i mange år.

 

Nå kan jeg endelig få bidra med noe som er større enn meg selv, flytte fokuset bort fra meg selv.

Denne julen blir spesiell for mange, mange som ellers ikke føler på ensomhet kan føle på det i år, kanskje vi har litt godt av å kjenne på den?

Vi blir oppfordret til å ikke gå for mye på kjøpesenter for å shoppe, kanskje vi ikke trenger den shoppingen egentlig?

Jeg er ett gave menneske- elsker å gi gaver.

Dette året er preget av andre ting, kanskje skal vi fokusere på de nær oss, de i byen vår som ikke har det så bra, de som faktisk må be om matposer fra Frelsesarmeen?

Jeg klarer ikke å sette meg inn i deres situasjon, men det jeg vet, Frelsesarmeen de gjør noe stort, de er der for de som er på gata i Oslo, de i Arendal.(den byen jeg bor i)

De som ikke klarer hverdagen- i år vil jeg gi min julegave til Frelsesarmeen- de gjør en forskjell og jeg vil være endel av det..

Julen nærmer seg – for noen er det den værste tiden på året.

Jeg skal prøve å gi den litt magi i år- vent å se♥️

 

Jeg var ca 3,5 mnd på vei

Bilde fra Instagram til @crissyteigen

Jeg var ca 3,5 mnd på vei ..

Da skjedde det som alle frykter, fosteret klarte ikke livnære seg inni magen min.

Det skjer ofte og det skjer mange, jeg følger Crissy Teigen på Instagram, og den triste nyheten kom i dag tidlig, barnet klarte ikke mere…

Jeg fikk ett Gys over kroppen, alle de vonde minnene kom over meg, følelsene kom til bake, en liten tåre rant ned over kinnet mitt.

Den følelsen vil nok aldri slippe, selvom det er ca 18 år siden.

Sorgen er borte, men kan absolutt føle hvordan det var.

Det etterlengtede barnet ble det ikke noe av, drømmene døde med fosteret.

Det som er godt etter å ha opplevd dette er at jeg skjønner hvordan  de har det, jeg kjenner følelsen, jeg har følt den på kroppen.

Kroppen skriker, det føles håpløst.

Er ekstra takknemlig for de 4 skattene jeg har fått..

Er ekstra takknemlig for at jeg kan være til hjelp for andre i en slik situasjon.

Beste klemmer til deg i dag!!

Mads Hansen har også følelser

Mads Hansen

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hver gang jeg opplevde gøye ting, opplevde å bli urettferdig behandlet. Eller når jeg fikk barn, da ringte jeg alltid mamma først.

Når man mister en mamma eller pappa, da blir bautaen borte, man mister liksom litt gleden når noe egentlig er bra. Å se å høre mamma bli stolt av meg, det var alltid så fint, så bekreftende.

Det å kunne dele livets gleder med opphavet, det er helt fantastisk.De som ikke har opplevd å miste en foreldre aner ikke hva jeg snakker om. Men tror på å åpne hjertet sitt angående den følelsen 💕

Jeg kjenner det faktisk blir tyngre, det å ringe eller stikke innom er umulig, selvom sorgen er blitt savn, så er det akkurat slik det føles.

I går så jeg på Senkveld, ett fint familie program, en av gjestene var Mads Hansen, han er jo bokaktuell.

For første gang var han personlig, han fortalte akkurat om dette her, og det er mange som opplever det å miste foreldre- han også savnet det å dele gleder med faren sin, se han bli stolt når han gjorde noe bra🌸.

Herlig å se enn morro mann med følelser, viktig forbilde. Digger han forresten🤍

Ingen som foreldre kan støtte og elske barna på den måten, derfor ef det ekstremt vanskelig når man mister de.

Det er heller ingen som kan erstatte de. Man kan komme akkurat som man er,være seg selv, på godt og vondt.

Slik er det for meg oven for mine 4 kidz, uansett alder. Uansett hva de har gjort, eller gjør, de er elsket, og jeg er så stolt av alle 4. Jeg elsker å følge med på de, elsker å være en del av de..

Kan kjenne på at jeg gruer meg til jeg skal gi slipp på de til andre, altså når de finner sin rette.

Men det er også en stor glede..

Mamma hjertet vil alltid være der/ og jeg vet at pappa hjertet føler det samme.. Elsker å være den de ringer, og samtidig være den de irriterer seg over.

Det heter kjærlighet ..

DNA test

Trodde aldri jeg skulle ta DNA test-

Etter ett super hyggelig lunsj møte med verdens skjønneste dame, sist ukas gjesteblogger- Inger brit Kjøl, da bestemte jeg meg for å ta en DNA test.

Jeg ble oppriktig veldig interessert og veldig nyskjerrig på min biologiske bakgrunn.

Tankene surrer, og må innrømme at det mulig er litt for spennende ?

Hvor kommer jeg fra egentlig ? Har jeg biologiske søsken? Tanter osv…

Er det ikke merkelig ? Etter 45 år, så tenker jeg veldig mye på dette?

Som jeg har sagt hele veien, jeg har ikke manglet noen ting..

Kanskje noe har ligget i underbevisstheten i mange år, og nå er det klart for å poppes ??

Ikke vet jeg, men det blir mange uker å vente, de blir lange også..

Tør jeg egentlig dette her? Er det noen der ute som har gjort det samme? Hører gjerne fra deg!!

Kos deg på din fredag ❤️

Vitne til salg på gata..


Jeg bor i Arendal, en liten koselig sørlandsby.

Det er ikke lett å gjemme seg, tror heller ikke de prøvde, i dag var jeg vitne til kjøp og salg av stoff på åpen gate.

Jeg ble usikker og grusomt lei meg, dette var unge gutter som absolutt ikke burde være der.

Det som er så skremmende, det er at de står på åpen gate. Jeg ser de gir sakene, helt åpenlyst, dattern var med, hun så det også..

Så må jeg spør, hvor er politiet?

De vet og alle vet at dette skjer, særlig etter skoletid på fredag. Hvorfor er det ikke politi i nærheten på fredager?

Jeg ble faktisk litt usikker på hvordan jeg skulle gripe inn, jeg valgte å gå forbi, denne gangen.

Vet det var feigt, men man veit aldri Hvordan de ville reagert, ville heller ikke sette ungene mine i en dårlig situasjon.

Det har vært store oppslag ifht tik tok og selvmords video i de siste dagene.. vi vil ikke at barna våre skal se den..

Men jeg ønsker absolutt ikke at barna mine skal havne i feil miljø, dette er rett forann øynene våre, og stoff er så tilgjengelig.

Vi kan ikke slutte å dra ut av huset, eller skru av telefoner når vonde ting skjer, vi kan skjerme de minste- men vi lever i verden.Politiet må være mere våkne både i gatene og på nettet.

Ikke vær som meg å gå forbi- vær tøff å stopp!! Jeg kommer til å kontakte Politiet. 

om du var i den gjengen, jeg så deg, få hjelp før det er for seint🤍

En litt annerledes blogg i kveld ..

Adopsjon fra en mors perspektiv

Idag har jeg en gjesteblogger – hun har noen flotte sunne tanker. 

#Inger Brit kjøl

 

Jeg har med stor interesse lest Ellas blogg om adopsjon, reflekterte og modige tanker fra henne! 

Som mor til tre adoptivbarn og en egenfødt, fikk jeg, på oppfordring, lyst til å skrive noen refleksjoner rundt adopsjon, sett fra mitt perspektiv. 

 

Alle våre barn er voksne og godt etablerte. Men det betyr ikke at livet alltid har vært lett. Livet er som regel ikke alltid lett, for noen av oss!  Men viktigere er det at livet er meningsfylt, og slik kjennes det er det for oss! 

 

Vi, foreldre, føler så sterkt at alle fire barna er så helt våre, alle er «født» enten fysisk etter psykisk og like høyt elsket! Dette vet vi, og spesielt vi, som har både egenfødte og adopterte. Det virker på meg som noen har problemer med å forstå dette, men jeg kan forsikre at slik er det! Kjærligheten er ikke avhengig av fysisk fødsel.  

Vi hadde et brennende ønske om å gi et barn, som fra før ikke kunne bo hos sin biologiske mor og var forlatt, et godt liv. Vi er så takknemlig til biologisk mor, som har født dette barnet, og vi vil så gjerne hjelpe også henne, med å gi hennes barn, nå vårt, et godt liv.  

Men er det riktig å flytte et barn fra et kontinent til et annet? Er det ikke bedre å la dem være der de er? De kan jo få så mange problemer med rasisme, tilknytning og det å vokse opp langt fra sitt hjemland? 

Våre barn er ikke i tvil om svaret! De vil være her! De opplever seg som norske! De identifiserer seg med norske verdier og ser verden ut fra et norsk perspektiv, helt naturlig, siden det er dette de har vokst opp med! (Noe annet er at flere barn sannsynligvis ikke hadde levd opp i det hele tatt under så vanskelige kår. Det gjelder også våre!) 

 

Likevel er de forskjellige, både i utseende og lynne. Det synes vi er så flott og berikende! Vi ønsker så inderlig at de skal være hele mennesker med røtter i sitt hjemland, med oppvekst i Norge, påvirket med en oppdragelse preget av kjærlighet, respekt og likeverd.  

 

Likevel, ingen er skånet fra problemer og utfordringer, alle har noe i bagasjen, ikke minst med et eller kanskje flere leveår uten å få dekket de mest basale behov. Dette gir utfordringer, kanskje gjennom hele livet. Dette trenger adoptivforeldre og adoptivbarn kunnskap om. Også andre som står barnet nær, trenger kjennskap til dette, slik at barnet får det det trenger. 

 

Noen adopterte opplever livet lett og strever lite. Mens andre har det vanskelig i perioder eller ofte i livet. Kanskje noen er redde for å såre oss, og derfor synes det er vanskelig å snakke? 

Det er spesielt viktig at vi gir dem mulighet til å komme fram med det de strever med, også tanker om hjemlandet, om sin mor, far og familie ellers i det landet. Hodet og hjertet kan være fullt av ubesvarte spørsmål. En selvfølge at vi er ærlige og forteller alt vi vet, men også at vi er ærlige på det vi ikke kan svare på. De må kanskje lære å leve med ubesvarte spørsmål, men vi må være sammen med dem i det.  

  

Noen barn vil bare være i fred, få lov å være «helt norske»!  Da tror jeg ikke vi skal prakke på dem masse problemstillinger de ikke ønsker eller har behov for. Vi skal gå i takt og ved siden av, ikke dytte eller dra!  

Vi foreldre vil så gjerne at barna våre skal ha det bare godt, feie veien, skåne dem for alt vondt og hjelpe dem ut av det vanskelige så fort som mulig. Det kan vi nok ikke! Og det er ikke alltid lurt! 

Men klarer vi å bidra til at barna våre finner trygghet i seg selv og får så god integritet at de tåler å stå i noen stormkast, er vi kommet langt.  

Hvordan gjør vi det? Min erfaring er her det samme som det som gjelder for alle barn:  

Lære barna å kjenne seg selv og bli stolt og glad i den personen de er. De må kjenne både sine sterke og sine svake sider. Overdrevet forventningspress er ikke bra! De må oppleve at de er gode nok akkurat som den de er! Samtidig som de får nye utfordringer de er i stand til å mestre! De må oppmuntres til å ta valg og finne sin egen veg i livet! 

  

Dette ble mange tanker! Må spørre meg selv, har vi virkelig klart dette? Ikke alltid nei! Men dette er målet, så har barna bare godt av å se at vi ikke er fullkomne foreldre! Og det er mange veier til målet! Men kjærligheten er det viktigste og den har vi nok av!!  

 

Hisøy 2020 

Inger Brit Kjøl 

 

Paybacktime

Mannen min & meg

Voksne barn(altså vi) – syke og gamle foreldre..

Vi er der nå, midt i livet, hvor barneskrik er fjernt, og arv er nærme.

Uansett hvor vi går, eller hvem vi er sammen med for tiden, er det snakk om foreldrene våre, besteforeldre til barna våre. Sykdom, død, arv, fremtidsfullmakt.

De som alltid har vært bautaene i livet vårt, de begynner å synge på slutten av refrenget.

Det må ordnes opp i mange forskjellige saker. Det er rart, trist og egentlig ganske lite givende.

Når man er gift, så er det også 2 sider, 2 stk besteforeldre. Man skal stille opp på begge sider. Noe jeg personlig syntes er vanskelig.

På min side har vi allerede ordnet det meste, siden min mamma døde for ett par år siden.
Derfor føler jeg meg forsynt, og lite lyst til å starte på nytt på den andre siden.

Jeg vet ikke hvordan det er hos andre familier. Men jeg syntes det er håpløst å involvere meg like mye når det gjelder han sin side.

Grunnen er nok at jeg akkurat har jobbet meg igjennom, så kreftene strekker ikke til.

Hvordan løser man slikt?

Det kan tære noe voldsomt på forholdet, jeg vil nok si at jeg er ett dårlig eksempel på dette. Jeg lukker meg, noe jeg vet er galt.

Så er det slik at vi klarer ikke alt på engang- f eks om noen nå nevner arv, eller f eks, sølvet , serviset, da tror jeg at det klikker.

Alle skaper er fulle, det er ikke mere plass- jeg vil ikke ha mere.

Høres dette kjent ut? Eller er det kun meg?

Begynner jo å lure på meg selv? Vil veldig gjerne ha litt tips..!!

Den tiden da vi kun var kjernefamilien, den gang ungene løp rundt i gresset med bare føtter, den tiden ville jeg gjerne ha tilbake. Men på en annen måte, glad den tid er over og, husker jeg at jeg var sliten.
Men jeg var ikke sånn sliten, ikke vondt sliten- God sliten – man levde som unge foreldre, lite bekymringer.

I den alderen vi har kommet i nå, da er ofte bekymringene relatert til foreldre, det så jeg ikke komme.

Man tror jo at de skal vare livet ut.

Men , desverre tiden ebber ut, og vi MÅ stille opp.. its paybacktime..

God fredag

Reis deg opp

Hva betyr egentlig ordet psykisk helse?

Ordet psykisk er avledet av det greske ordet «psukhé» som betyr livsånde og handler om det som puster liv i oss, det som holder oss levende og gir livet glede og mening. I kombinasjon med helse beskriver begrepet hvordan vi forstår, håndterer og gir mening til de utfordringer vi møter i hverdagen.

På mandag gjestet jeg en snapchat konto som handler om Psykisk helse.

Det var en dag som gav meg enormt mye å tenke på, og  enormt mye å være takknemlig for.

Jeg kom i kontakt med mange forskjellige Type mennesker, mennesker som har virkelig ting å streve med.

Ting Som for meg er en selvfølge, er en kamp for en annen.

En sånn ting som bare å gå i butikken å handle, for noen er det en vanvittig påkjenning. De tenker svart, de tenker på alle mulige ting som kan skje, både på veien dit og inne i butikken.

En jeg kom i kontakt med turte engang ikke å gå ut av huset sitt, i angst for å treffe en annen, tilfelle personen hadde sagt hei..

Det er ganske forferdelig at noen har det slik, hva er grunnen til at noen har det slik?

Hodet mitt jobber på høygir når jeg tenker på dette temaet, og når det dukker opp selvmord på TiK Tok denne uken? Hvordan samfunnet har blitt, det er bare trist.

At mine kidz skal måtte se det, det er og blir ubegripelig.

Jeg har blitt mer og mere opptatt av psykisk helse,blitt mere og mere opptatt av at mine barn og mine nærmeste skal være var på andre, andre som ikke har det så bra..

Du som har fulgt meg, du begynner å kjenne meg, begynner å kjenne hjertet mitt. Hjertet mitt brenner for mennesker med dårlig psykisk helse, jeg vil være en som gjør en forskjell i i samfunnet. Reise meg opp for DEG som knapt klarer å få frem ett smil..

Jeg tror alle kan bety noe for EN

DEN ENE….

Mange kan nok være uenig med meg, men det er viktig å leve i verden, ha følerne litt ute. Gi av din tid til en som trenger det..

DU  kan bety en stor forskjell ..

Ord som sårer

Ikke la noen tråkke på deg som du er en falleferdig blomst.

Har du noen ganger kjent at du bare får negative tilbakemeldinger på hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Eller føler deg misforstått?

Tror mange kan føle det slik, ingen har rett på å fortelle deg at du er ett null, om noen gjør det, så ligger det mye hos den andre personen.

Det er ofte slike situasjoner oppstår blant veldige nære relasjoner, eller i ekteskap, man blir så lei seg at man mister kontrollen på hva man sier, dette kan skje de aller beste.

Om du er den som sier ting i sinne, så er det viktig at når du har roet deg ned kan forklare hvorfor du sa det, og hvorfor du reagerte som du gjorde. Det er også viktig å lytte til den andre parten. Dette kan være veldig vanskelig.

Er du den som mottar all dritten, ja da må du faktisk tenke igjennom hvorfor man havnet i den situasjonen, var det noe du sa som kunne såre som utløste «krangelen «.

Uansett så har ingen lov til å tråkke på deg, og fortelle deg at du er falsk, ikke kan noe, at du er ett null. Det er ondskap!!

Om man får høre slike ting om seg selv får man veldig vondt, og det må jobbes med, og man kan kreve en unnskyldning.

En unnskyldning er ikke alltid nok, det tar tid å bearbeide ett sår.

Det må leges sakte og sikkert.

For mange, særlig i ekteskap er det viktig å lytte til hverandre, det er alltid en grunn  bak en vond situasjon .Det kommer sjelden ut av intet.

Så er det slik at vi takler konflikter på forskjellige måter, mannen kan ofte bli fort ferdig med en sak, mens kona bruker lengre tid for å komme over problemet.

Jeg tror mange har det slik, hva med deg? Har du tenkt på hvordan du reagerer?

Tanker på en onsdag.