Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hver gang jeg opplevde gøye ting, opplevde å bli urettferdig behandlet. Eller når jeg fikk barn, da ringte jeg alltid mamma først.
Når man mister en mamma eller pappa, da blir bautaen borte, man mister liksom litt gleden når noe egentlig er bra. Å se å høre mamma bli stolt av meg, det var alltid så fint, så bekreftende.
Det å kunne dele livets gleder med opphavet, det er helt fantastisk.De som ikke har opplevd å miste en foreldre aner ikke hva jeg snakker om. Men tror på å åpne hjertet sitt angående den følelsen 💕
Jeg kjenner det faktisk blir tyngre, det å ringe eller stikke innom er umulig, selvom sorgen er blitt savn, så er det akkurat slik det føles.
I går så jeg på Senkveld, ett fint familie program, en av gjestene var Mads Hansen, han er jo bokaktuell.
For første gang var han personlig, han fortalte akkurat om dette her, og det er mange som opplever det å miste foreldre- han også savnet det å dele gleder med faren sin, se han bli stolt når han gjorde noe bra🌸.
Herlig å se enn morro mann med følelser, viktig forbilde. Digger han forresten🤍
Ingen som foreldre kan støtte og elske barna på den måten, derfor ef det ekstremt vanskelig når man mister de.
Det er heller ingen som kan erstatte de. Man kan komme akkurat som man er,være seg selv, på godt og vondt.
Slik er det for meg oven for mine 4 kidz, uansett alder. Uansett hva de har gjort, eller gjør, de er elsket, og jeg er så stolt av alle 4. Jeg elsker å følge med på de, elsker å være en del av de..
Kan kjenne på at jeg gruer meg til jeg skal gi slipp på de til andre, altså når de finner sin rette.
Men det er også en stor glede..
Mamma hjertet vil alltid være der/ og jeg vet at pappa hjertet føler det samme.. Elsker å være den de ringer, og samtidig være den de irriterer seg over.
Det som er så skremmende, det er at de står på åpen gate. Jeg ser de gir sakene, helt åpenlyst, dattern var med, hun så det også..
Så må jeg spør, hvor er politiet?
De vet og alle vet at dette skjer, særlig etter skoletid på fredag. Hvorfor er det ikke politi i nærheten på fredager?
Jeg ble faktisk litt usikker på hvordan jeg skulle gripe inn, jeg valgte å gå forbi, denne gangen.
Vet det var feigt, men man veit aldri Hvordan de ville reagert, ville heller ikke sette ungene mine i en dårlig situasjon.
Det har vært store oppslag ifht tik tok og selvmords video i de siste dagene.. vi vil ikke at barna våre skal se den..
Men jeg ønsker absolutt ikke at barna mine skal havne i feil miljø, dette er rett forann øynene våre, og stoff er så tilgjengelig.
Vi kan ikke slutte å dra ut av huset, eller skru av telefoner når vonde ting skjer, vi kan skjerme de minste- men vi lever i verden.Politiet må være mere våkne både i gatene og på nettet.
Ikke vær som meg å gå forbi- vær tøff å stopp!! Jeg kommer til å kontakte Politiet.
om du var i den gjengen, jeg så deg, få hjelp før det er for seint🤍
Som mor til tre adoptivbarn og en egenfødt, fikk jeg, på oppfordring, lyst til å skrive noen refleksjoner rundt adopsjon, sett fra mitt perspektiv.
Alle våre barn er voksne og godt etablerte. Men det betyr ikke at livet alltid har vært lett. Livet er som regel ikke alltid lett, for noen av oss! Men viktigere er det at livet er meningsfylt, og slik kjennes det er det for oss!
Vi, foreldre, føler så sterkt at alle fire barna er så helt våre, alle er «født» enten fysisk etter psykisk og like høyt elsket! Dette vet vi, og spesielt vi, som har både egenfødte og adopterte. Det virker på meg som noen har problemer med å forstå dette, men jeg kan forsikre at slik er det! Kjærligheten er ikke avhengig av fysisk fødsel.
Vi hadde et brennende ønske om å gi et barn, som fra før ikke kunne bo hos sin biologiske mor og var forlatt, et godt liv. Vi er så takknemlig til biologisk mor, som har født dette barnet, og vi vil så gjerne hjelpe også henne, med å gi hennes barn, nå vårt, et godt liv.
Men er det riktig å flytte et barn fra et kontinent til et annet? Er det ikke bedre å la dem være der de er? De kan jo få så mange problemer med rasisme, tilknytning og det å vokse opp langt fra sitt hjemland?
Våre barn er ikke i tvil om svaret! De vil være her! De opplever seg som norske! De identifiserer seg med norske verdier og ser verden ut fra et norsk perspektiv, helt naturlig, siden det er dette de har vokst opp med! (Noe annet er at flere barn sannsynligvis ikke hadde levd opp i det hele tatt under så vanskelige kår. Det gjelder også våre!)
Likevel er de forskjellige, både i utseende og lynne. Det synes vi er så flott og berikende! Vi ønsker så inderlig at de skal være hele mennesker med røtter i sitt hjemland, med oppvekst i Norge, påvirket med en oppdragelse preget av kjærlighet, respekt og likeverd.
Likevel, ingen er skånet fra problemer og utfordringer, alle har noe i bagasjen, ikke minst med et eller kanskje flere leveår uten å få dekket de mest basale behov. Dette gir utfordringer, kanskje gjennom hele livet. Dette trenger adoptivforeldre og adoptivbarn kunnskap om. Også andre som står barnet nær, trenger kjennskap til dette, slik at barnet får det det trenger.
Noen adopterte opplever livet lett og strever lite. Mens andre har det vanskelig i perioder eller ofte i livet. Kanskje noen er redde for å såre oss, og derfor synes det er vanskelig å snakke?
Det er spesielt viktig at vi gir dem mulighet til å komme fram med det de strever med, også tanker om hjemlandet, om sin mor, far og familie ellers i det landet. Hodet og hjertet kan være fullt av ubesvarte spørsmål. En selvfølge at vi er ærlige og forteller alt vi vet, men også at vi er ærlige på det vi ikke kan svare på. De må kanskje lære å leve med ubesvarte spørsmål, men vi må være sammen med dem i det.
Noen barn vil bare være i fred, få lov å være «helt norske»! Da tror jeg ikke vi skal prakke på dem masse problemstillinger de ikke ønsker eller har behov for. Vi skal gå i takt og ved siden av, ikke dytte eller dra!
Vi foreldre vil så gjerne at barna våre skal ha det bare godt, feie veien, skåne dem for alt vondt og hjelpe dem ut av det vanskelige så fort som mulig. Det kan vi nok ikke! Og det er ikke alltid lurt!
Men klarer vi å bidra til at barna våre finner trygghet i seg selv og får så god integritet at de tåler å stå i noen stormkast, er vi kommet langt.
Hvordan gjør vi det? Min erfaring er her det samme som det som gjelder for alle barn:
Lære barna å kjenne seg selv og bli stolt og glad i den personen de er. De må kjenne både sine sterke og sine svake sider. Overdrevet forventningspress er ikke bra! De må oppleve at de er gode nok akkurat som den de er! Samtidig som de får nye utfordringer de er i stand til å mestre! De må oppmuntres til å ta valg og finne sin egen veg i livet!
Dette ble mange tanker! Må spørre meg selv, har vi virkelig klart dette? Ikke alltid nei! Men dette er målet, så har barna bare godt av å se at vi ikke er fullkomne foreldre! Og det er mange veier til målet! Men kjærligheten er det viktigste og den har vi nok av!!
Vi er der nå, midt i livet, hvor barneskrik er fjernt, og arv er nærme.
Uansett hvor vi går, eller hvem vi er sammen med for tiden, er det snakk om foreldrene våre, besteforeldre til barna våre. Sykdom, død, arv, fremtidsfullmakt.
De som alltid har vært bautaene i livet vårt, de begynner å synge på slutten av refrenget.
Det må ordnes opp i mange forskjellige saker. Det er rart, trist og egentlig ganske lite givende.
Når man er gift, så er det også 2 sider, 2 stk besteforeldre. Man skal stille opp på begge sider. Noe jeg personlig syntes er vanskelig.
På min side har vi allerede ordnet det meste, siden min mamma døde for ett par år siden. Derfor føler jeg meg forsynt, og lite lyst til å starte på nytt på den andre siden.
Jeg vet ikke hvordan det er hos andre familier. Men jeg syntes det er håpløst å involvere meg like mye når det gjelder han sin side.
Grunnen er nok at jeg akkurat har jobbet meg igjennom, så kreftene strekker ikke til.
Hvordan løser man slikt?
Det kan tære noe voldsomt på forholdet, jeg vil nok si at jeg er ett dårlig eksempel på dette. Jeg lukker meg, noe jeg vet er galt.
Så er det slik at vi klarer ikke alt på engang- f eks om noen nå nevner arv, eller f eks, sølvet , serviset, da tror jeg at det klikker.
Alle skaper er fulle, det er ikke mere plass- jeg vil ikke ha mere.
Høres dette kjent ut? Eller er det kun meg?
Begynner jo å lure på meg selv? Vil veldig gjerne ha litt tips..!!
Den tiden da vi kun var kjernefamilien, den gang ungene løp rundt i gresset med bare føtter, den tiden ville jeg gjerne ha tilbake. Men på en annen måte, glad den tid er over og, husker jeg at jeg var sliten. Men jeg var ikke sånn sliten, ikke vondt sliten- God sliten – man levde som unge foreldre, lite bekymringer.
I den alderen vi har kommet i nå, da er ofte bekymringene relatert til foreldre, det så jeg ikke komme.
Man tror jo at de skal vare livet ut.
Men , desverre tiden ebber ut, og vi MÅ stille opp.. its paybacktime..
Ordet psykisk er avledet av det greske ordet «psukhé» som betyr livsånde og handler om det som puster liv i oss, det som holder oss levende og gir livet glede og mening. I kombinasjon med helse beskriver begrepet hvordan vi forstår, håndterer og gir mening til de utfordringer vi møter i hverdagen.
På mandag gjestet jeg en snapchat konto som handler om Psykisk helse.
Det var en dag som gav meg enormt mye å tenke på, ogenormt mye å være takknemlig for.
Jeg kom i kontakt med mange forskjellige Type mennesker, mennesker som har virkelig ting å streve med.
Ting Som for meg er en selvfølge, er en kamp for en annen.
En sånn ting som bare å gå i butikken å handle, for noen er det en vanvittig påkjenning. De tenker svart, de tenker på alle mulige ting som kan skje, både på veien dit og inne i butikken.
En jeg kom i kontakt med turte engang ikke å gå ut av huset sitt, i angst for å treffe en annen, tilfelle personen hadde sagt hei..
Det er ganske forferdelig at noen har det slik, hva er grunnen til at noen har det slik?
Hodet mitt jobber på høygir når jeg tenker på dette temaet, og når det dukker opp selvmord på TiK Tok denne uken? Hvordan samfunnet har blitt, det er bare trist.
At mine kidz skal måtte se det, det er og blir ubegripelig.
Jeg har blitt mer og mere opptatt av psykisk helse,blitt mere og mere opptatt av at mine barn og mine nærmeste skal være var på andre, andre som ikke har det så bra..
Du som har fulgt meg, du begynner å kjenne meg, begynner å kjenne hjertet mitt. Hjertet mitt brenner for mennesker med dårlig psykisk helse, jeg vil være en som gjør en forskjell i i samfunnet. Reise meg opp for DEG som knapt klarer å få frem ett smil..
Jeg tror alle kan bety noe for EN
DEN ENE….
Mange kan nok være uenig med meg, men det er viktig å leve i verden, ha følerne litt ute. Gi av din tid til en som trenger det..
Tror mange kan føle det slik, ingen har rett på å fortelle deg at du er ett null, om noen gjør det, så ligger det mye hos den andre personen.
Det er ofte slike situasjoner oppstår blant veldige nære relasjoner, eller i ekteskap, man blir så lei seg at man mister kontrollen på hva man sier, dette kan skje de aller beste.
Om du er den som sier ting i sinne, så er det viktig at når du har roet deg ned kan forklare hvorfor du sa det, og hvorfor du reagerte som du gjorde. Det er også viktig å lytte til den andre parten. Dette kan være veldig vanskelig.
Er du den som mottar all dritten, ja da må du faktisk tenke igjennom hvorfor man havnet i den situasjonen, var det noe du sa som kunne såre som utløste «krangelen «.
Uansett så har ingen lov til å tråkke på deg, og fortelle deg at du er falsk, ikke kan noe, at du er ett null. Det er ondskap!!
Om man får høre slike ting om seg selv får man veldig vondt, og det må jobbes med, og man kan kreve en unnskyldning.
En unnskyldning er ikke alltid nok, det tar tid å bearbeide ett sår.
Det må leges sakte og sikkert.
For mange, særlig i ekteskap er det viktig å lytte til hverandre, det er alltid en grunnbak en vond situasjon .Det kommer sjelden ut av intet.
Så er det slik at vi takler konflikter på forskjellige måter, mannen kan ofte bli fort ferdig med en sak, mens kona bruker lengre tid for å komme over problemet.
Jeg tror mange har det slik, hva med deg? Har du tenkt på hvordan du reagerer?
Veien fra dere bestemte dere, til vi lå i armene deres må ha vært en enorm påkjenning.
Den gangen jeg kom til Norge i 1975, da var det slik at vi ble sendt med fly, så det var å kaste seg rett i det. Man ble ikke kjent før man var i den nye familien.
Når man går gravid, da har man 9 mnd, man kjenner på livet som vokser inni en, så kommer barnet, barnet blir lagt på brystet.
Den følelsen er enorm, og jeg som mamma selv kan lengte etter den følelsen.
Jeg var rundt 10 år, da spurte jeg mamma, elsker du meg like mye som du elsker de andre? Svaret var, både pappa og jeg elsker alle like høyt, men «fødselen» med deg var mye lengre og tyngre, og når du kom var følelsene så sterke, akkurat som om du skulle vært inni magen min.
Slik har nok de aller fleste adoptiv foreldre det.
Det som er viktig for meg, er at det må komme frem fra min side hvor ekstremt takknemlig jeg er.
Så er jeg dog ganske sikker på at de aller fleste adoptiv foreldre er ganske så bekymrer for sine håpefulle. De tenker nok ofte på Hvordan det er å vokse opp som mørkhudet i Norge. De tenker ksnskje også på hvilken bagasje har de med seg? Noe de slipper å tenke på med biologiske barn. Der kjenner de bakgrunnen.
Kjære adoptiv foreldre- jeg sier det igjen- takk ! Takk for det vanvitttige valget deres.
Jeg er evig takknemlig, takknemlig for at dere gav oss livet i gave..
Det er forventet at man kommer igjennom sorgen på ca 1 år, men for mange tar det mye lengre tid.
Om man har vært gift i 50 år, så er sorgen dypere.
Noen kommer ikke ut av sorgen i det hele tatt, noen klarer det step by step, andre blir nesten besatt av sorgen,Klarer ikke slippe..
Jeg for min del klarte å slippe ganske fort, kanskje ca 1 år.
Min beste terapi var å skrive brev, jeg skrev brev til «mamma» nesten hver dag, da fikk jeg ut frustrasjon, glede og savn.
Så er det slik at jeg er heldig – jeg er utadvendt, snakker mye, jeg snakket meg ut av den. Nevnte og nevner ofte mange ganger enda.
Det som reddet meg, det var at jeg fort klarte å snu den vonde sorgen til å bli savn.
Når sorg blir savn, da ble det enklere, men grusomt vondt, ville jo helst ringe til mamma,invitere mamma,spise middager og lunsje. Det savner jeg enda, men nå klarer jeg ha hente frem alle de gode minnene.
Alle gledene, og alt hva hun betydde for meg, er enda sterkere. .
Går man rundt å sørger mutters alene, da tror jeg det er vanskelig å komme ut av det, man må ha en «søppelboks»en man må tømme seg til.
Min mann og mine venner var til stor hjelp, jeg føler meg fri fra sorgen, etter 2 år. Minnene presser på, og det er bare hyggelig.
Jeg har tenkt endel i det siste, og det er viktig at når du leser innlegget mitt i dag, at du vet at jeg har det helt tipp topp. Men at jeg setter saken litt på spissen.
I en vanligfamilie med biologiske barn, så er det alltid forskjeller også, men da tror jeg ikke man tenker over det på den måten.
Når jeg var barn tenkte jeg aldri på at jeg var annerledes, vi fikk like mye kjærlighet og omsorg alle 4. De gjorde aldri forskjell.
I voksen alder når man selv får familie, så merker og ser jeg at vi er sykt forskjellige. Jeg er den utadvendte, sprelske, og de andre er totalt den andre veien. Ikke noe galt med det, men vi har ikke de samme verdier, her kommer det inn tydelig at vi ikke er biologiske .
Selvom jeg vet at dette også er slik i vanlige familier.
På barna våre også er det tydelig, kusine og fettere har lite til felles, dette gjelder særlig min side, mannen min sin side, det er noe helt annet.
Arvhar mye å si, ingen av mine kidz ligner på noen på min side, men de kan ha likhetstrekk på den andre siden, og de kan relatere seg mere til dem, både arv og miljø. Miljø er viktig, og de har absolutt fått med mye godt fra min side. De elsker morfaren sin, og elsket mormoren sin.
Jeg er evig takknemlig for at jeg ble plassert der jeg ble plassert, ellers hadde ikke livet mitt vært ett liv.
Men det er klart at det dukker opp i hodet mitt at jeg er ikke som dem, tenker ikke som dem, tar ikke samme avgjørelser, og vi har faktisk ikke de samme genene. Det betyr en hel del.
Kanskje du leser dette og tenker jeg burde bare holde kjeft og være takknemlig, kanskje du har rett, men har du kjent på det å være litt annerledes, kjent på å ikke ligne på noen?
Kjent på at folk ser ned på deg fordi du ser litt mørkere ut enn andre?
Det er ingen god følelse.
Jeg ville aldri selv ha adoptert ett barn, selvom jeg fryktelig gjerne ville ha hjulpet, og det ligger for meg å være en som kunne gjort det.
Dere som har adoptert barn fra andre landhar gjort det fordi dere enten ikke kan få egne barn, eller fordi dere vil hjelpe, eller begge deler.
Mine foreldre har 3 biologisk og meg. Så jeg er kjærlighets barnet som er høyt elsket, aldri tvil om det.
Jeg ønsket aldri å adoptere, grunnen til det, er nok at jeg alltid har følt meg annerledes.
Det er kun en følelse, men det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig, eller føler meg elsket.
