Denne plakaten ligger på flere nettesider i Bangladesh
Nå er det 16 dager til vi setter oss på flyet til Bangladesh, og jeg er veldig spent.Min store trygghet (mannen) blir med meg, og det er en enorm støtte, kunne ikke reist uten han.
Det siste året har vært litt av en roller coaster, følelsene er til å ta og kjenne på, og de nærmeste har selvfølgelig kjent mest til det. HER KAN DERE LESE SAKEN MIN : TV2.NO
Jeg har allerde kjent på en enorm godhet og velvillighet hos det Bengalske folk, de er varme og gode, og gleder seg til jeg kommer.
Alle vil hjelpe meg, og alle kjenner smerten jeg bærer.Jeg har kommet i kontakt med noen som hjelper meg med å lete, som har de virkelige gode kontakter.
Den første dagen da jeg kommer ned skal jeg i ett intervju med en av landets største aviser, hun skal også følge meg litt resten av tiden, så har jeg avtalt tid med Ambassaden, og de er allerede i gang.
Det er helt utrolig men jeg er i kontakt med The Goverment, Helseministern sitt kontor, har også avtale med en av de ansatte der, han har allerede funnet ut at papirene mine er skrevet under av en på huset der, men aner ikke om han lever, og at passet mitt er lagd i nærheten der, så noe har vi funnet, men ikke sikkert vi finner mere.
I 2 dager skal jeg i feltet, dvs Barnehjem osv, da har jeg med meg folk fra ett firma som hjelper meg, det blir super spennende, og jeg kjenner jeg er klar for det, selvom jeg ikke vet hvordan jeg kommer til å reagere.
Jeg kom til Norge i 1975 i denne gule kurven- 
Aldri trodde jeg i min oppvekst at denne vanvittige trangen for å vite skulle dukke opp, men det har den gjort.
Og jeg har gått i meg selv flere ganger og tenkt på hvorfor dette behovet har vært så sterkt.
Det jeg mulig har kommet frem til er at for snart 6 år siden døde min adoptivmor, og etter det har jeg egentlig hatt ett behov for å finne ut av dette, kanskje jeg var redd for å såre henne, jeg vet ikke.
Men klart at nå når dette er så oppe i media bildet så har det vokset frem, for det har ikke noe med at jeg ikke har eller har hatt det bra.MEN røttene er viktig, det der at jeg ikke ligner på noen, eller aner hvor jeg kommer fra, det er nok den viktigste grunnen.
Mange lurer på hvorfor, og det er nok det, og jeg er så syk ulik mine adoptivsøsken.Vi har lite til felles, vi har en far (adoptivfar) som vi er veldig glad i, det er vel nesten det eneste. De er biologiske.
Jeg kjenner på at jeg ikke skylder noen noe her, kanskje veldig egoistisk ,jeg veit de føler jeg er som dems virkelige familie, men det er jeg ikke. Det er merkelig å si og tenke det, men jeg kan kjenne at svigerfamilie er vel så nært og vi har jo også noe felles barna mine har jo noe fra dem.Merkelig det der, men sånne det, det er faktisk fakta..
Anyway, hadde jeg ikke vært her hadde jeg ikke hatt de 4 nydelige kida,mannen min, sviger familie, eller adoptiv familie, så ville ikke vært foruten når det først ble slik..
Men JA jeg er for at de stopper utenlandsadopsjon…..
Kanskje endrer jeg syn på det når jeg kommer hjem, tror ikke det, tror aldri det er godt å bli tatt bort fra sin biologiske mamma. Men velger hun det, da er der en helt annen case..
