Jeg skriver dette innlegget i dag,(altså i går kveld ) rett etter operasjon, så mulig der blir litt skrive feil – Beklager🙏

Takk for alle støttemeldinger jeg har fått fra land og strand, det varmer.0g å vite at det er mange der ute som bryr seg er helt utrolig godt. Jeg fikk akkurat snakket med min søster og Pappa, og kjente at det hjalp veldig, jeg elsker pappa så høyt, og er så glad for at han er i mitt liv, ingen pappa som min godeste pappa♥️

Har tenkt at det er veldig merkelig og rart at man bryr seg med engang det er snakk om sin dypeste følelser  og det mest private.Nettet flommer over av hjerter, og bloggen får mye oppmerksomhet.

For meg er det en bekreftelse av at folk bryr seg når det gjelder, og at man trenger at noen er ærlige om livet, det som er virkelig viktig.

Utgangspunktet mitt var ikke å få mest mulig oppmerksomhet, men om jeg kunne dele litt av livet, litt av det nære, da kan jeg mulig være hjelp for noen andre.

Er det ikke merkelig hvordan det er, når man er mest sårbar, da kommer savnet frem igjen.

Jeg klarer nesten ikke å beskrive den følelsen.Hvor sterkt jeg savner mamma.

Den er så vond så vond.Det er heller ikke så lett å snakke med noen om den, fordi ingen kan skjønne den. Særlig de som aldri har vært borti lignende, de kan rett og slett ikke forstå den, og det kan jeg heller ikke forvente.

Denne umennsklige, utrøstende dype smerten, smerten som kommer og går.

Nå er jeg vel ekstra emosjonell i kroppen .

En vakker blomst fra noen gode venner stod på rommet da jeg kon opp etter opr.

Jeg er så dypt takknemlig for alle mennesker jeg har rundt meg, familien min som betyr enormt.

Mamma ville nok også ha ringt meg, men Pappsen ringte og det var så godt å høre hans trygge milde stemme. En slik pappa skulle alle   ha.

Jeg må minne meg selv at jeg må være takknemlig for det jeg har♥️