Jeg sitter i Dhaka skal prøve å få i meg noe,tankene flyr og tårene presser på, tenk jeg er født av ett barn, tatt hånd om av ett barn, ammet av ett barn i 1,5 måned.
Det er ikke til å fatte, min vakre Mae fødte meg hjemme hos sin svigerinne på ett rom helt alene, fikk ikke hjelp, men hun fikk en dusj, så ble hun kastet ut på gaten med en nyfødt baby som var 1,5 t. Babyen var som en dukke, hun holdt babyen tett inntil seg,hun tigget for å få mat, var konstant sulten,men 13 åringen var sterk og visste hun måtte amme barnet om barnet skulle overleve.
Etter 1,5 måned ble hun plukket opp av familie og tvunget til å gi fra seg babyen .
Hun leverte med adresser og navn, i håp om å få treffe babyen igjen.
Hun hadde ingen valg, hun gråt og bar seg, barnet ble revet fra henne.
13 åringen hadde ingen som støttet henne, begge foreldre var døde,besteforeldre døde, ektemannen ble drept da hun var 5 mnd på vei, han var 41 år, og hun var da 13 år,den familien hun hadde ville ikke støtte henne, de ønsket babyen bort, det var jo ett lite pikebarn.
Det lille pikebarnet var meg..
Min Mae & meg .
