7 Des 1975 kom jeg flyende fra Dacca til Norge 44 år siden – Takknemlig og glad
En liten pike skremt og uvisst om hva som skulle skje ble satt på fly hele veien alene, kun en flyvertinne som passet på. Jeg har hørt at jeg var veldig tillitsfull, og med de store flotte øynene kunne man ikke annet enn å like meg.( litt inhabil der) Dagen i dag er jeg enormt takknemlig for, jeg fikk livet i gave på nytt, ett liv jeg bare kunne drømme om i Bangladesh.Tidligere har jeg skrevet litt om dette temaet, men det er en merkedag for meg, og det er jo viktig å huske på og å minne seg selv på hvor heldig jeg er. Jeg kan selvfølgelig ikke huske noe av den tiden, det eneste jeg er sikker på er at familien jeg kom til var ekstremt glad i meg, og elsket meg høyt ..
Det kunne aldri skjedd i dag å bli satt på flyet fra en annen verdens del, og bare bli overlatt til fly personalet, og når jeg kom bare plassert i Armene til han som skulle bli Pappan min-helt utenkelig i 2019. Jeg tror ikke jeg har hatt vondt av det. Når man føder barn så får msn dem også rett i fanget, her er babyen. Nei jeg tror ikke det er farlig, noen er vel uenige med meg. Man tilvennes seg heller ikke barn, det er det, og barnet må bli kjent med foreldre der og da.
jeg tror nok at jeg har fått det ganske enkelt og greit servert hjemme, hadde 2 søsken så jeg måtte bare passe inn med engang. Det var nok for meg det beste. Jeg husker jeg var litt engstelig når jeg var mindre, men ikke noe over unormalen. Det var aldri snakk om at jeg var annerledes, iallefall ikke i småbarns alder. jeg hadde mange gode venninner, så der var det heller ikke snakk om det.
Man kan lage seg ett bilde som adoptivmor, at man må passe på, man må for all del informere hele veien ifht bakgrunn. Jeg tror det er lurt å fortelle om røttene, men man trenger ikke utdype det så voldsomt før man får spørsmål. Det man må vite er at det kan komme når som helst og da må man være forberedt, ikke fortell sånn ca, det vil komme frem en eller annen gang uansett. Jeg tror ikke man skal komplisere så veldig- jeg har ingen vonde opplevelser ifht å være adoptert. Men det har vært irriterende at folk snakker engelsk til meg fordi de tror ikke jeg kan norsk.
Nordmenn har en egen greie på det å dømme etter utseende, det er farlig, akkurat som om jeg skulle trodd at alle hvite med hette er farlig..
Nei bruk hue folkens- det er det beste ..
Etter 44 år i Norge føler jeg meg norsk, men litt mere tan ♥️
