Idag har jeg en gjesteblogger – hun har noen flotte sunne tanker. 

Jeg har med stor interesse lest Ellas blogg om adopsjon, reflekterte og modige tanker fra henne! 

Som mor til tre adoptivbarn og en egenfødt, fikk jeg, på oppfordring, lyst til å skrive noen refleksjoner rundt adopsjon, sett fra mitt perspektiv. 

Alle våre barn er voksne og godt etablerte. Men det betyr ikke at livet alltid har vært lett. Livet er som regel ikke alltid lett, for noen av oss!  Men viktigere er det at livet er meningsfylt, og slik kjennes det er det for oss! 

Vi, foreldre, føler så sterkt at alle fire barna er så helt våre, alle er «født» enten fysisk etter psykisk og like høyt elsket! Dette vet vi, og spesielt vi, som har både egenfødte og adopterte. Det virker på meg som noen har problemer med å forstå dette, men jeg kan forsikre at slik er det! Kjærligheten er ikke avhengig av fysisk fødsel.  

Vi hadde et brennende ønske om å gi et barn, som fra før ikke kunne bo hos sin biologiske mor og var forlatt, et godt liv. Vi er så takknemlig til biologisk mor, som har født dette barnet, og vi vil så gjerne hjelpe også henne, med å gi hennes barn, nå vårt, et godt liv.  

Men er det riktig å flytte et barn fra et kontinent til et annet? Er det ikke bedre å la dem være der de er? De kan jo få så mange problemer med rasisme, tilknytning og det å vokse opp langt fra sitt hjemland? 

Våre barn er ikke i tvil om svaret! De vil være her! De opplever seg som norske! De identifiserer seg med norske verdier og ser verden ut fra et norsk perspektiv, helt naturlig, siden det er dette de har vokst opp med! (Noe annet er at flere barn sannsynligvis ikke hadde levd opp i det hele tatt under så vanskelige kår. Det gjelder også våre!) 

Likevel er de forskjellige, både i utseende og lynne. Det synes vi er så flott og berikende! Vi ønsker så inderlig at de skal være hele mennesker med røtter i sitt hjemland, med oppvekst i Norge, påvirket med en oppdragelse preget av kjærlighet, respekt og likeverd.  

Likevel, ingen er skånet fra problemer og utfordringer, alle har noe i bagasjen, ikke minst med et eller kanskje flere leveår uten å få dekket de mest basale behov. Dette gir utfordringer, kanskje gjennom hele livet. Dette trenger adoptivforeldre og adoptivbarn kunnskap om. Også andre som står barnet nær, trenger kjennskap til dette, slik at barnet får det det trenger. 

Noen adopterte opplever livet lett og strever lite. Mens andre har det vanskelig i perioder eller ofte i livet. Kanskje noen er redde for å såre oss, og derfor synes det er vanskelig å snakke? 

Det er spesielt viktig at vi gir dem mulighet til å komme fram med det de strever med, også tanker om hjemlandet, om sin mor, far og familie ellers i det landet. Hodet og hjertet kan være fullt av ubesvarte spørsmål. En selvfølge at vi er ærlige og forteller alt vi vet, men også at vi er ærlige på det vi ikke kan svare på. De må kanskje lære å leve med ubesvarte spørsmål, men vi må være sammen med dem i det.  

Noen barn vil bare være i fred, få lov å være «helt norske»!  Da tror jeg ikke vi skal prakke på dem masse problemstillinger de ikke ønsker eller har behov for. Vi skal gå i takt og ved siden av, ikke dytte eller dra!  

Vi foreldre vil så gjerne at barna våre skal ha det bare godt, feie veien, skåne dem for alt vondt og hjelpe dem ut av det vanskelige så fort som mulig. Det kan vi nok ikke! Og det er ikke alltid lurt! 

Men klarer vi å bidra til at barna våre finner trygghet i seg selv og får så god integritet at de tåler å stå i noen stormkast, er vi kommet langt.  

Hvordan gjør vi det? Min erfaring er her det samme som det som gjelder for alle barn:  

Lære barna å kjenne seg selv og bli stolt og glad i den personen de er. De må kjenne både sine sterke og sine svake sider. Overdrevet forventningspress er ikke bra! De må oppleve at de er gode nok akkurat som den de er! Samtidig som de får nye utfordringer de er i stand til å mestre! De må oppmuntres til å ta valg og finne sin egen veg i livet! 

Dette ble mange tanker! Må spørre meg selv, har vi virkelig klart dette? Ikke alltid nei! Men dette er målet, så har barna bare godt av å se at vi ikke er fullkomne foreldre! Og det er mange veier til målet! Men kjærligheten er det viktigste og den har vi nok av!!  

Hisøy 2020 

Inger Brit Kjøl