Adoptert – føler meg annerledes

Jeg har tenkt endel i det siste, og det er viktig at når du leser innlegget mitt i dag, at du vet at jeg har det helt tipp topp. Men at jeg setter saken litt på spissen.

I en vanlig  familie med biologiske barn, så er det alltid forskjeller også, men da tror jeg ikke man tenker over det på den måten.

Når jeg var barn tenkte jeg aldri på at jeg var annerledes, vi fikk like mye kjærlighet og omsorg alle 4. De gjorde aldri forskjell.

I voksen alder når man selv får familie, så merker og ser jeg at vi er sykt forskjellige. Jeg er den utadvendte, sprelske, og de andre er totalt den andre veien. Ikke noe galt med det, men vi har ikke de samme verdier, her kommer det inn tydelig at vi ikke er biologiske .

Selvom jeg vet at dette også er slik i vanlige familier.

På barna våre også er det tydelig, kusine og fettere har lite til felles, dette gjelder særlig min side, mannen min sin side, det er noe helt annet.

Arv  har mye å si, ingen av mine kidz ligner på noen på min side, men de kan ha likhetstrekk på den andre siden, og de kan relatere seg mere til dem, både arv og miljø. Miljø er viktig, og de har absolutt fått med mye godt fra min side. De elsker morfaren sin, og elsket mormoren sin.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ble plassert der jeg ble plassert, ellers hadde ikke livet mitt vært ett liv.

Men det er klart at det dukker opp i hodet mitt at jeg er ikke som dem, tenker ikke som dem, tar ikke samme avgjørelser, og vi har faktisk ikke de samme genene. Det betyr en hel del.

Kanskje du leser dette og tenker jeg burde bare holde kjeft og være takknemlig, kanskje du har rett, men har du kjent på det å være litt annerledes, kjent på å ikke ligne på noen?

Kjent på at folk ser ned på deg fordi du ser litt mørkere ut enn andre?

Det er ingen god følelse.

Jeg ville aldri selv ha adoptert ett barn, selvom jeg fryktelig gjerne ville ha hjulpet, og det ligger for meg å være en som kunne gjort det.

Dere som har adoptert barn fra andre land  har gjort det fordi dere enten ikke kan få egne barn, eller fordi dere vil hjelpe, eller begge deler.

Mine foreldre har 3 biologisk og meg. Så jeg er kjærlighets barnet som er høyt elsket, aldri tvil om det.

Jeg ønsket aldri å adoptere, grunnen til det, er nok at jeg alltid har følt meg annerledes.

Det er kun en følelse, men det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig, eller føler meg elsket.

Jeg er takknemlig – elsket , og litt annerledes.


God helg..

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg