Adoptert & forventet takknemlig …
Etter saken min ble publisert på thttps://www.tv2.no/spesialer/nyheter/adopsjonensskyggeside og etter besøket mitt på God morgen Norge har det vært enormt med tilbakemeldinger fra fjern og nær.
Det mange skriver og også som kommer frem i nyhets bilde er at adoptivbarna må bare være takknemlige for at vi fikk komme til Norge, det hadde ikke vært noe alternativ å bli boende i vårt fødeland.
Det kan jo kanskje hende, men jeg har selv brukt mye tid på å tenke, føle og kjenne.
Det har nå gått ett år, og de månedene trengte jeg, det kan sammenlignes med en graviditet, forskjellen hos meg var at det kom ingen barn, men savnet og lengsel kom enda sterkere frem.
Takknemlig til foreldre og familie her, det er jeg, men det var ikke mitt valg!
Jeg kjenner ikke helt til min bakgrunn, men mest sannsynelig ble jeg bortført fra mamman min.
Håper ikke det stemmer, håper jeg tar feil, jeg håper hun gav meg bort frivillig, for ellers sitter hun kanskje enda med en ekstrem lengsel og ett dypt savn.
Når det sies at jeg burde bare være takknemlig da knyter det seg inni meg, sier man det til dem som er vokst opp hos sine biologiske foreldre, de som kjenner sin bakgrunn ?
Det er ikke naturlig at man går rundt og sier det hele tiden.
Nå skapes det en slags påtvunget takknemlighet, og det forventes at vi hele tiden går rundt og nikker og bukker i takknemlighets gjeld til Norge og adoptantene.
Det dere ikke skjønner er at man / jeg har behov for å kjenne til min bakgrunn , mine røtter.
Jeg har aldri lignet på noen, aldri i min barndom fått kjenne på at jeg var som de andre i familien, men alltid sett annerledes ut.
Og temperamentet har også vært helt annerledes.
Jeg er utadvendt , glad laks, høyrøstet,ikke redd for å si hva jeg mener, og stå i det. Unorsk, men det har jo også blitt misforstått, og dårlig tatt i mot.
Men jeg er annerledes, alle er vi det, takk og lov for det,samtidig elsker jeg mennesker og ønsker alle det aller beste,dette er min personlighet. Også har jeg ett annet utseende, det har jo vært en belastning , selvom jeg ikke har følt det på kroppen alltid, men jeg har kjent og følt blikkene, det gjør jeg enda .
Jeg er ikke bitter, men jeg ønsker at dere skjønner at JEG har behov for å vite, om jeg ikke finner min biologiske mamma, så er det kanskje sånn det skal være, men jeg gir ikke opp, jeg forsetter å søke og lete. Det kan jo hende hun fortsatt tenker på meg, og fortsatt savner meg, og da vil jeg ikke skuffe henne, jeg fortsetter letingen.
Ja, jeg er takknemlig for at hun gav meg livet den gang. Og jeg er Takknemlig til mine adoptivforeldre som gav meg muligheten til å leve videre i Norge.
Så håper jeg at de som sterkt ønsker seg barn fra Andre land skjønner at det å få ett barn fra ett annet land, det betyr også å dra barnet bort fra sine røtter, og at de vil sannsynligvis bære på noe resten i livet, som kanskje ikke alltid er synlig , men det vil alltid ligge der.
Den dagen barnet spør, så sørg for å kan svare på spørsmålene.
Inntil granskningen er ferdig i Norge så håper de stopper Adopsjon, det har blitt for stor belastning for så alt for mange, ikke minst for de mødrene som har blitt rammet.
Min sak på tv her:
https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/adopsjonensskyggeside
spleisen her:
📸 Se på dette innlegget på Facebook https://www.spleis.no/project/345507?
