Dagen i går  startet med stress, hjemme aleine, mannen på kurs. Jeg som er vandt til at han gjør alt, måtte plutselig planlegge min morgen. 

Mine rolige morninger ble til en heseblessende morgen. For det første så var jeg livredd for å forsove meg, hadde time kl 0845 på sykehuset. Før det måtte jeg stelle meg,få gutta ut av hus, og lufte hunden og spise frokost. Ikke nok med det, måtte sykle, jeg har jo ikke lappen, men det gikk fint, kom til tiden.

På sykehuset blir jeg møtt av den nydeligste sykepleier, kjente en omsorg som varmer langt inn i hjerterota, riktige folk på rett plass.

Legen kunne ikke rose meg nok, ifht hvor flink jeg har vært med diabetesen min, og hun også kunne virkelig jobben sin. Til og med de som tok blod prøver av meg var hyggelige, det har kanskje litt med at jeg var en av de første pasientene på dagen. Jeg føler meg nesten litt hjemme på vårt lokale sykehus, treffer kjente i alle ganger, både leger og sykepleiere og jeg sier ikke nei til en hyggelig samtale. Det blir jo litt venting når man skal innom mange kontorer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men når det er min feil at det blir venting fordi jeg skravler i gangene, da kan man ikke klage, kanskje  ett tegn på at jeg er ganske oppegående om dagen, føler meg nesten tipp topp.
Jeg skal ikke overdrive, men det må være lov å føle seg Ok, for en gang  skyld på veldig lenge.

Undersøkelse som skjer på dette rommet, det er det værste som fins, så ydmykende og pinlig, det mest private blir med ett det mest naturlige, det er helt merkelig hvordan legene bare kan være så naturlige og rolige, de ser og lukter litt av hvert vil jeg tro, eller det vet jeg, har assistert en del ganger. Legene sier at dette blir en vane sak som å pusse tenna, må bare gjøres .

Interiøret på sykehus er ikke lekkert vil jeg si, men ser at de prøver så godt de kan, med de midlene som de har. Er iallefall glad for at de har levende planter, for det fins ikke noe som er verre enn falske planter og blomster. 

Etter alle samtaler og prøver er tatt ,så kjører jeg hjem igjen på min gode elsykkel, om en god uke ligger jeg under kniven, dagene før skal nytes i fulle drag, også håper jeg det blir veldig lenge til neste gang jeg må til sykehuset .