Våres tær
Så lenge jeg kan huske så har jeg fantasert om Hvordan min biologiske mamma så ut..Har vi noe likt, like føtter, likt smil, lik latter ??
langt bak i det fjerne tror jeg noen har innbilt meg at ett bilde som ble vist meg var min mamma. Det innser jeg nå er helt feil, kanskje dem bare gjorde det for å få meg til å falle til ro med det.
Disse dagene etter jeg har truffet henne, da går det rundt og rundt inni hodet mitt. Jeg klarer ikke å samle meg, jeg er tom for energi.
Sent på ettermiddagen i dag begynte jeg å stryke skjortene til mannen min, det gjorde jeg for å prøve å fokusere på noe annet. Det kan være det hjalp noen øyeblikk.
Kroppen begynner å reagere, og jeg føler ett enormt ansvar, føler at alt ligger på meg.
Jeg vet at jeg ikke kan ordne opp i alt , og jeg vet hun på en måte har klart seg selv alle disse årene.
Men hun er fattig , og jeg ønsker å bidra slik at hun får det hun trenger uten å måtte kjempe hver eneste dag..
Nå slipper jeg å fantasere om henne, slipper å forestille meg noe. Nå kjenner jeg hele historien, jeg kjenner henne, og det fineste er at jeg skjønner hvor og hvem jeg kommer i fra.
I Snart 49 år har jeg lurt, jeg har syntes det har vært vondt å gå å drømmme og fantasere om dette.
Men der er Kanskje enda vondere å kjenne til sannheten . For sannheten den skrev jeg om i går, den er brutal, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal ta fatt på den… Jeg tenker konstant, og det er virkelig ikke mange som skjønner dette.
jeg elsker min familie her, det er det dyrebareste jeg har. Men nå har jeg og fått familie og ikke minst en mamma i Bangladesh ..
