Reklame |
Det har gått en uke siden jeg fikk diagnosen diabetes. Dagene har vært fullt av tankekjør, omstillinger, nye måter å takle hverdagen på. Humøret er opp og ned, de rundt meg sier jeg er konstant sur. De kan nok ha rett i det, men kroppen min holder på å omstille seg. Den jobber på spreng for å komme på normale verdier. Og når kroppen jobber så hardt, da er jeg presset, og humøret svinger.
Det er min kropp, jeg må lære meg å leve med sykdommen, samtidig som man skal leve normalt.
Siden jeg har startet å blogge , så treffer jeg på endel mennesker som jeg ikke kjenner som stopper meg.
Jeg bor i en liten by, og alle vet hvem alle er.Jeg får en enormt støtte og kjærlighet.Jeg tror det nære og ekte treffer.
Noen tenker nok at det blir for privat, ja jeg deler det innerste. Men hvorfor være så redd for det? Veldig mye av det jeg skriver det er følelser som de fleste har, men de bærer de alene.
Da kan det bli voldsomt tungt.
Jeg tror aldri det skader å være åpen, men man må være klar over selv hvor man vil grensen skal gå. Noe er faktisk helt helt privat, det skal ikke legges ut.
Når mamman min døde i fjor,så valgte jeg å være totalt åpen,jeg snakket meg igjennom sorgen, jeg snakker fortsatt. Jeg er også så heldig å gå i en kirke med nydelige mennesker som bryr seg, og jeg går i bibelgruppe.
Noen tror kanskje i en bibelgruppe sitter man med folede hender og ser dypt nede i bibelen.
Nei i våres bibelgruppe så deler vi livet med hverandre, vi spiser ett godt måltid og vi avslutter med å be.
Ett slikt fellesskap er unikt, jeg kunne ikke vært foruten. Igjennom gleder og sorger kan jeg dele mitt hjerte.
Budskapet mitt i dag er å være åpen. Det ligger kanskje ikke naturlig for alle, men jeg tror at mange kan unngå de store kriser i livet med å være det. Sett ord på følelsene.
Om det er på en blogg eller bibelgruppe eller hva som helst, få tankene ut eller ned på ett papir.
God mandag !!
Ella
