Første tur ut



Nå har jeg innsett at jeg blir dårlig en stund, uansett hvor mye jeg vil så går det ikke fortere.
Jeg sover og sover, og blir helt utslitt av bare å gå ned trappa.

Jeg som pleier å løpe rundt, ordne og fikse kan bare glemme dette.

Tanken på å ikke dusje er helt grusom for meg, jeg dusja ikke de første dagene etter operasjon.Tena lady vaskeservietter er blitt min beste venn, behagelig lukt, og følte meg faktisk ren. Man blir jo ikke akkurat Fresh, men i nøden går det. Å dusje er ett slit, jeg bruker lang tid, og blir både kvalm og svimmel, men det er verdt det. Jeg føler meg iallefall litt Fresh rett etterpå, men så kaller te koppen og sofaen.

Dette er jo bare for en kort periode, så jeg må prøve å gjøre det beste ut av det, venniner kommer på besøk, de forventer ingenting, det er bare hyggelig at de er her.

Når jeg er så dårlig så slapper jeg av uansett, har ikke noe valg. En god venninne kom med deilige friske frukter i dag, og gav meg litt tips ifht hva som er oppfriskende når man er så kvalm. Tusen takk, du vet hvem du er♥️

Elsker slike besøk, vi burde vært flinkere med impulsive besøk i hverdagen. Men jeg som elsker å servere og gi av det beste jeg har syntes egentlig det er pyton å ikke orke. Men jeg lover, jeg kommer meg straks, og da blir det servering.

Så oppdaget jeg at det var tomt for diabetes medisiner litt seint på kvelden, da måtte jeg ut en tur,uten sminke og i jogge bukse- jeg følte meg som en skikkelig pasient der jeg gikk arm i arm med mannen min. Jeg så på apotekeren at han syntes skikkelig synd på meg, han spurte ikke etter legitimasjon engang. Uff, for et syn, men de ser jo mange syke i løpet av en dag. Den turen ut var vel litt drøy, men enda en bekreftelse på at jeg ikke er i form.
Nå lader jeg opp til jeg skal til legekontoret å fjerne stinga på fredag.
Livet som pasient er drit kjedelig….

Kos deg på din onsdag

2 kommentarer
    1. Er ikke så god på å kommentere, men leser ofte bloggen din. Synes det som har skjedd med deg er trist. Sender av og til en bønn opp for deg.
      Tell dine velsignelser og forstørr dem, enten du er på sykehuset, hviler, går i joggebukse, er ute sminke eller hva. Det pleier å hjelpe…..noe. God klem fra Ellen

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg