Søndagen var helt grusom, masse smerter etter operasjonen, så jeg lå stort sett hele dagen. Lørdagen tok jeg litt godt i, var i 50 års dag på kvelden. Det var super koselig, men reiste tidlig hjem for jeg orket ikke å være så lenge.
Jeg vil jo så gjerne, og vil helst ikke gå glipp av noe, men det gikk da utover søndagen.Kroppen og hodet mitt er ikke laget til å være syk, så jeg kjører på til jeg ligger. Nå har jeg skjønt at det ikke lønner seg.
Så begynner det å synke inn at jeg har vært igjennom en stor operasjon, og må ta hensyn, alle bøy og bevegelser er enda veldig vondt.
Jeg er veldig utålmodig, før operasjonen så hadde jeg full energi og pågangsmot, nå er det totalt borte.
De siste dagene har jeg merket noe veldig rart, en følelse jeg aldri har kjent på, jeg er veldig sår, og trenger nærhet. Nærhet på en annen måte enn før, føler meg aleine, og dette er bare en følelse, for familien min er rundt meg hele tiden.
Jeg prøver selv å analysere hvorfor, og det er nok at jeg har mye smerter, og ligger mye og da får tankene svirre mye i hodet, også får jeg lite inntrykk av verden der utenfor stuevinduet mitt.
Derfor er det veldig viktig å være sosial, få inntrykk, oppleve ting, gjøre hyggelig ting.
Hodet mitt og mitt ego er for lite selskap, jeg og jeg tror vi alle er laget for å være sammen – være i fellesskap.
Da tror jeg vi også slipper mange unødvendige problemer, men selvfølgelig noen dager har man ikke ett valg, man må bare være aleine, for å heles.
På slike dager som jeg går igjennom nå, så er det faktisk godt å få skrevet ned litt, men det aller beste er å få kjenne kjærlighet fra de nærmeste, Oliver ( sønnen min på bildet) kryper stadig under pleddet mitt, og det varmer, han er så full av omsorg og kjærlighet til mamman sin.
De øyeblikkene vil jeg huske, de skal jeg gjemme langt inni hjertet mitt. Plutselig er ungene blitt store og flytter ut.
Jeg nyter hvert minutt med minstemann, han gir meg så mye glede og kjærlighet.
