♠Jeg hadde aldri trodd denne dagen ville komme, siden jeg har delt så mye her på bloggen, så tenkte jeg at dette innlegget også skulle deles.. 

Reisen har vært lang, både mentalt og  fysisk, kroppen roper etter søvn 24/7, men jeg er glad jeg har nådd målet mitt, ikke minst for min biologiske mamma( jeg kaller henne Mae), som jeg fant i Bangladesh  for litt mere enn 1 uke siden.

Min Mae ble tvangsgiftet da hun var 12 år, med en mann på 41 år, dere kan selv tenke dere resten. Hun mistet sine foreldre da hun var enda yngre, og bodde derfor hos sin bestemor, men hun døde da hun var gravid med meg, samme gjorde min biologiske pappa, han ble drept da hun var 5 mnd på vei meg meg. Hun stod alene med alt ansvaret, men da fødselen nærmet seg så ble hun tatt inn til familien hans får å føde meg i ett rom helt alene, hun fortalte meg at hun  klippet navlesnoren selv og  ble kastet rett ut på gata  med meg noen timer etter fødselen.

13 år, ansvar for meg, hadde ingen penger, tigget, men klarte å amme meg, da jeg var ca 1,5 mnd ble hun tvunget av familien til min far om å gi meg bort til ett barnehjem for adopsjon, men som jeg skjønner og alle andre så hadde hun ingen valg. 

Livet  til Mae har vært svært vanskelig, hun har jobbet som hushjelp rundt omkring i Dhaka ,giftet seg  på nytt, men han døde også, hun er gift igjen nå ,med en eldre mann.Mae bor langt ute i en liten landsby, hun lever fra hånd til munn, det går i ris og fisk.Helsen er jeg ikke helt sikker på , men grå stær har hun, og dårlige tenner, og helt sikkert en rekke andre ting. Forskjellen med henne og meg. er at jeg kan få helsehjelp, men det kan ikke hun få like lett.

Det  fins ingen søsken, som jeg har skjønt så kunne hun ikke få flere barn, det kan vi vel alle tenke oss hva grunnen er, det knyter seg inni meg når jeg skriver dette, smerten hun har hatt, og bært dette alene i alle år, det tror jeg hverken jeg forstår eller noen andre.

SAVNET ,Min fine Mae har tenkt på meg i alle disse år, hun har lurt på hvor jeg er i verden, og hun sier hun har bedt for meg hver eneste dag.Og savnet har vært enormt..

GAV MEG IKKE, jeg fikk aldri fred, kanskje det var grunnen, det var virkelig en der ute, langt der borte som hadde savnet meg, som egentlig ønsket så sårt å beholde meg, men hun hadde ingen valg, hun var kun 13 år. Vi vet jo selv hvordan 13 åringer er, de har nok med seg selv. Men morsinstinktet hadde hun, hun ammet meg, og dette skapte bånd. 

BLANDT 171,2 millioner mennesker i Bangladesh fant jeg henne, uten hjelp fra staten Norge, kun meg selv, min egen vilje, og noen gode kontakter i nabolandet som hjalp meg med 1 viktig kontakt.Dette kunne vært en enkel sak for Norge,men jeg tror man virkelig må brenne for det får å finne ut av det, og det gjør nok ikke de som siter på offentlige kontorer i Norge.

Det siste året har jeg stort sett drevet med dette, etterforsket på egen hånd, og jeg kan vel si at det var ikke bare bare for en privatperson å komme til bunns,nå har jeg klart det,og jeg kan veien..

VEIEN VIDERE , hva skjer videre ? Jeg holder på å finne ut av hvordan vi gjør det, jeg kan jo ikke bare vise meg, og så dra.vi har daglig kontakt på FaceTime, vi kjøpte en enkel smart telefon så dette er mulig, også blir det å gi ett månedlig beløp slik at hun skal få noen gode år fremover, til mat og rent vann.Dette blir på måte  våres familie fadder barn ( MOR) , så får vi se hva som skjer, tror hun har det best i sin lille Landsby, og ta henne hit ville vært helt Villt, hun har faktisk klart seg i 61 år.. 

-JEG ER OVERVELDET-