Det fins mange sjeler der ute, og vi aner ikke hva som skjer inne hodet på dem som går forbi, alt ser så bra ut, men er det egentlig det?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bærer du på en hemmelighet, eller bærer du på noe som du aldri har fått lov til å snakke om?

Jeg tror det har vært mye sånn opp igjennom, ikke snakk om det, det går over, ikke gi det noe fokus.

Vi som vokste opp på 70-80 tallet tror jeg hadde det sånn på flere områder. Men så noen av oss fortalte og snakket, så har det blitt enklere på en måte.

Mellom nr 2 og 3 barn så mistet jeg, jeg var 12 uker på vei, og jeg hadde begynt å glede meg til jeg skulle bli mamma for 3 gang. Mine svangerskap var ikke enkle, jeg hadde hyperemesis gravidarium med alle, også med denne.

Legen ville legge meg inn fordi jeg hadde gått ned så mange kilo, og fikk ikke i meg næring, og jeg klarte ikke passe på Mine 2 barn hjemme, så derfor måtte jeg få litt næring for å komme meg opp igjen.

Jeg ble skrevet inn og lå på benken, og ultralyden viste at fosteret ( lille gull) var dødt. Jeg husker det svartnet totalt, og sorgen kom over meg, en merkelig tomhet som jeg nesten ikke kan forklare. Sykehus besøket endte med utskrapning og rett hjem.

Jeg visste at dette var  vanlig og mange opplevde det samme, så dette ville gå over, men for meg ble det en sorg og en påkjenning som ble litt for tung.

Når jeg kom hjem klarte jeg ikke å glede meg over barna jeg hadde, jeg gråt og gråt, og hadde ingen krefter.

Det nærmet seg jul, og jeg lagde meg en tre engel, en engel som jeg tenkte var mitt lille gull/ gullet mitt i himmelen tenkte jeg, for jeg tror på at hun er i himmelen på en måte.

Det var en måte å tenke og jobbe seg igjennom den sorgen.

For meg var det viktig å sette ord på det, og kanskje ikke bagatellisere det. Dagene gikk og pliktene kalte og  mannen min kunne ikke holde meg i hånden hele tiden. Det skjønte jeg, for første og siste gang så gikk jeg på antidepressiva, en kort kort periode. Men det fikk meg til å komme litt ovenpå igjen. Samtidig så snakket jeg med mamman min hver dag på telefonen, vi bodde i Bærum da, så avstanden var litt lang.

Etter en stund så lettet det hele, ca 5/6 uker, da begynte jeg å dele litt om dette, og flere delte sine opplevelser med meg om sine spontan aborter, og det var egentlig litt fint og veldig godt å vite at jeg var ikke alene.

Allerede den gangen skjønte jeg at det lønner seg å snakke å være åpen .

Det hjalp for meg den gangen / og det hjelper meg nå.

Mitt budskap er, snakk, ikke bær på ting alene ♥️

Fin mandag til deg♥️