Happy var veldig syk og underernært da han kom til oss, det var datter i huset som ønsket seg så veldig en liten hund, vi hadde sagt nei i 18 år, fordi vi var mye ute å reiste med musikken våres, og eldstemann var liv redd for hunder. Jeg var og veldig redd, og følte det veldig stressende med hund i huset.
Hunden var veldig rolig, og han lærte fort hvem som var sjefen i huset, og hva han fikk lov til.Jeg for min del likte ikke at han slikket på meg eller hoppet, men kunne godt klappe, og gå tur med han det gikk greit, han sov på rommet til datteren, men far i huset måtte gå de fleste turene.
vi brukte mange 1000 på dyrlege, medisiner og diverse utstyr, men den kom seg raskt, vi byttet ut dyremat, og etter det kviknet han veldig til. Vi syntes jo at vi måtte gi han den beste pleien han kunne få når vi først hadde tatt han til oss.
Mitt forhold til Happy var ikke akkurat det beste i starten men jeg var nøye med at han hadde det bra, og følte ett ansvar.
Men så, så snudde det hele, datteren flyttet ut, og jeg måtte ta ett valg, like hunden eller ikke like hunden, jeg hadde aldri hatt en drøm om å få en hund, aldri i livet drømt om at jeg skulle gå tur uansett vær, eller ha han ved siden av meg i sofaen. Eller som jeg gjør nå, dusjer han, koser med han, klemmer han, kjærligheten er stor. jeg er forelska i hunden . Hvem hadde trodd det?
Jeg tror på mange måter Happy reddet meg, hjalp meg litt igjennom sorgen da jeg mista mamma, vi var veldig opptatt av hunden, kunne klemme litt ekstra på han. Og når jeg nå fikk diagnosen min, diabetes, så har han vært en stor hjelp med å få meg ut i naturen. Mine daglige turer uten Happy hadde ikke vært det samme. Nå som jeg er hjemme hver dag, så er det alltid litt selskap, det syntes jeg er både koselig og litt trygt.
Helt ærlig, så må jeg bare si, jeg er veldig glad i hunden min, hadde jeg noen gang blitt alene, da hadde jeg skaffet meg en hund. Det er så mye hygge og glede i det å ha hund.. ♥️
