Det er mange som har spurt meg om jeg kan skrive litt om hvordan jeg takler/ taklet det å miste moren min.
Dere kan jo egentlig bla dere tilbake på bloggen å lese litt.
Jeg kan ikke komme med noen fasit hva som er riktig for deg, men jeg kan fortelle litt om hvordan jeg opplevde det å miste min mor, og hvordan jeg taklet det.
Det er 2 år til sommeren siden mamman min døde, hun døde helt brått og uventet. Og jeg var på ingen måte forberedt på dette.
Det eneste jeg kan huske var at vi snakket sammen med ett vennepar en måned tid før alt dette, om hvordan man skulle takle det.
Det var litt spesielt ….
Jeg tror ikke man kan forberede seg på en slik situasjon, men har du en forelder som er syk i mange år, så blir man nok litt mere forberedt.
Det fins heller ikke noe som er riktig eller galt, men noe som hjalp meg det var å være åpen å snakke.Det å ture å gråte foran andre, fortelle det samme om og om igjen .
Å være aktiv ifht å planlegge begravelsen, finne salmer og minneord, finne bilde som skulle stå i programmet i kirken.
Det er en viktig jobb, og det Kan kjennes uvirkelig og smertefullt.
Men det er en viktig del man må igjennom.
Jeg tror ikke det er lurt å skjerme seg for slike ting.
Hopp rett ut i det, for meg var det terapi.
Dagene og månedene etter begavelsen var tyngst, når de rundt deg forventer at sorgen er over. Da kan man lett komme inn i en depresjon, og da er deg enda viktigere å holde seg aktiv, snakke å fortelle. Ikke hold det for deg selv.
Det Som hjalp meg og hjelper meg, for jeg kan enda bli lei meg, og savnet er enormt, det er å snakke.
Og det som også hjalp meg var at jeg skrev brev til mamma hver dag.
Kanskje litt sykt, men da fikk jeg ut følelsene mine, og jeg vet at hun ikke kunne svare, men noe inni meg trodde litt på at hun så det…
De brevene er private, ingen får se de.. Det er min lille hemmelighet mellom meg og mamma♥️
