Sykehus er det værste for meg, det minner meg kun på mamma, de siste dagene hun levde de var på sykehuset.Tankene kommer, savnet etter mamma, mamma skulle vært her i dag når jeg skal gå igjennom en så stor operasjon. Skulle så ønske jeg kunne ringe henne, bare høre stemmen en aller siste gang.
Den trygge stemmen som sier at alt kommer til å gå bra.»vi ses etter operasjonen» det er jeg sikker på at hun ville ha sagt.
Ingen kan erstatte den samtalen, mamma var den aller beste å ringe til når jeg var urolig, nå er hun der ikke, nå som jeg hadde trengt henne.
Mamma stilte opp alltid i slike situasjoner, men jeg skal klare dette.
Jeg er voksen og selvstendig. Men savnet kommer veldig sterkt tilbake akkurat i dag.
Dette klarer jeg, jeg har lært meg å leve uten henne, men det er smertefullt på dager som dette.
Jeg kan innimellom kjenne den tunge og tomme følelsen av sorg og savn. Men jeg har også klart å komme meg godt igjennom tåka.
Det som løfter meg opp og gir meg ett håp, det er at jeg en dag skal få se mamma igjen hjemme i himmelen, det tror jeg på. Ingen får ta fra meg den troa.
Mamma sitter og passer på meg oppi himmelen, og hun vet nok at alt blir bra !
Elsker mamman min for alltid ♥️
