Det er lørdag morgen, jeg har tent i peisen, tent lyset og sitter og tenker på hvor velsignet og heldig jeg er.
En kjempe fin uke bak meg, begynner å få litt dreis på diabetes min, mannen min har fått ny jobb, vært på julebord med min familie ,og i går kveld fikk jeg være sammen med Pappan min og søstera mi.Noe som ikke er så uvanlig, fredagen har vi siden mamma døde spist taco sammen. Det er så super hyggelig. Vi har de gode samtalene langt utover kvelden. Og jeg har blitt så bevist på å sette pris på familien min, mye mere nå enn før.
—Det er litt sånn, “før og etter”-vi reiste ekstremt mye i ca 8 år, vi var veldig sjeldent hjemme vi reiste land og strand med familien og sang og hadde konserter, i helgene og ukene jobbet vi som vanlige folk gjør. Familien( de rundt oss)var nedprioritert i mange år. Jeg kan enda føle litt på den dårlige samvittigheten her jeg sitter, men man kan jo ikke gjøre noe med fortiden, men man kan gjøre noe med fremtiden, og de tingene man vil prioritere. Jeg blir litt irritert av å høre hele tiden at man ikke har tid, man lager sin egen tidsklemme.Vi blir så presset av samfunnet, av hva vi må , at unger må hit og dit, flere aktiviteter i uka, det betyr flere foreldre møter, flere dugnader, mindre tid til hverandre. Facebook er fullt av hva unger selger til inntekt for, og det er ofte flere aktiviteter enn 1, jeg støtter noen, men herlighet, nå får det være nok av det, kakeboksene er utrolige ekle, og kjempe usunne, men nok om det 😉Ikke at vi ikke skal støtte, det er bare mengden som har tatt helt av. Vi higer hele veien at våres unger skal være best i noe, og det er gøy at ungene klarer seg bra. Men når ungene er så slitene når de er fylt 12 år at de orker ikke å være sosiale engang, da er det noe feil. Unge mennesker sliter med psyken, særlig jenter, hva er det ? Hvorfor er man deprimert når man er 18 år? Man kan være lei seg og drit lei av ting i perioder, men å kalle det deprimert, det er ganske drøy diagnose, og de som virkelig er deprimerte, de må jo søke om proff hjelp. Alle som har dårlige dager er ikke deprimerte,og hormonene jo helt ute å kjøre i den alderen..
HVOR ER FORLEDRENE ?
ER DE FOR OPPTATT AV JOBB?
SEG SELV ?
SINE HOBBYER?
SINE VENNER?
SINE AKTIVITETER?
Det kan se så bra ut på utsiden, men hvordan er det i hjemmene der ute ? Om man ikke tar seg tid til ungene hele veien, lytte, lære , se, da tror jeg at ungene kan gå veldig inn i seg selv, de kan tenke, “mamma har jo ikke tid allikavel, så jeg sier ikke noe”, bare henger på til det mulig kræsjer. Det hjelper ikke å legge opp til super flotte reiser og ferier , det er i hverdagen ungene trenger oss, det kan bli veldig påtatt om det nære med familien kun er i helger og ferier.
Ungene kan lure oss trill rundt, øye kontakt er det viktigste, en klem er bra, men da ser du ikke øya, det kan skjule seg mye bak øynene, og de må vi som foreldre lære å kjenne fra de er bitte små. Ungene mine klarer ikke å lyve for meg, de kan sikkert holde noe tilbake, men ikke lyve. Helt siden de var født har jeg sett de inn i øynene, det kan kanskje være irriterende, men de vet at jeg følger med. Vi må altså ikke hige etter å være best, vi må godta oss selv slik vi er, ikke stresse av gårde til neste kamp, og ungene må også få lov til å utvikle seg i riktig tempo, det betyr at vi må være mere sammen, vi må se ungene våre. Ungene må heller ikke “please” oss hele tiden, jeg sier ikke at de ikke skal være med på aktiviteter, det er sunt, men kanskje ikke 4 ganger i uka. Hjernen får aldri slappet av, og det er ikke bra. Jeg kan kjenne på at det er deilig bare å være av og til, ungen skal også bare få være- Bare av og til få være kjernefamilien, da slapper man av, og man får tid til hverandre .Ikke stress opp dagen din !!
LYTTE LÆRE SE
til barne av barnet på barnet
GOD LØRDAG
Ella