Når begravelsen er over og det har gått noen måneder , og kanskje ca 1/2 år , da er det nesten som det forventes at man skal være over det værste.For meg var det motsatt , da fikk jeg roen , og alt man skulle ordne var ordnet .
Og de menneskene man skulle forklare Situasjonen til var forklart til . Da ble det tomt , og da kom sorgen for fullt .
Når jeg ryddet i klærne til mamma , da strømmet alle minnene frem , da kom også høytidene frem . Mamma var ikke mere , og mamma kommer ikke tilbake . Men vi må gå videre , jeg klarte det ikke , jeg ville ikke gi slipp jeg husker febrilsk jeg syklet til kirkegården 16 mai for å plante blomster . Det var ingen andre der , da kjente jeg at tårene trillet og hjertet blødde av lengsel . Jeg orket ikke tanken på at vi skulle feire 17 mai uten henne .. Men når dagen kom , så måtte vi det , barna skulle pyntes , hele Norge feiret , og jenta vår var russ .. Men jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn Mamma … og noe man ikke kan forvente er at andre skjønner , ingen skjønner før man har vært i en slik situasjon . Hverdagene er egentlig de beste . Festdager er no dritt . Det værste med sånne dager , er at man skal være så glad .. Det går til en viss grad ! Men om man klarer å være seg selv og ekte ,tror jeg det er aller best !!
sorgen vil aldri forsvinne – men kanskje sorgen kan hjelpe med å få ett godt minne .
Bless u
0 kommentarer
