Jeg er midt i livet, og dere som følger meg begynner å kjenne meg.
Grunnen til at jeg kaller bloggen min Ella’s Soul er fordi at jeg deler sjela mi- jeg vrenger den kan du si. Jeg har valgt å dele livet mitt her på bloggen, og i det siste har jeg fått så mange tilbakemeldinger om at dere der ute som leser, dere trenger det, dere gir tilbakemeldinger på at det er det ekte som treffer.
Jeg fronter ikke hvor mange eller hvor få som leser, for det som betyr noe for meg er de tilbake meldingene jeg får fra akkurat deg, deg som sliter, sliter med sykdom, eller rett og slett bare deg som trenger å lese litt om hverdagen min og kan kjenne seg igjen.
Rundt meg er det mange som begynner å få gamle og syke foreldre, foreldre som trenger hjelp. Og det er endel som opplever å miste sine kjære nærmeste.
Jeg har masse erfaring på dette, jeg har mistet mamman min for 1,5 år siden. Jeg lærte hardt og brutalt, når man er i 20 åra så tenker man aldri på å miste foreldrene sine.Og jeg tror ikke man kan forberede seg på det. Den dagen vil komme, før eller senere- jeg var 43💕
Å få dødsbudskap er det værste som fins, jeg har ikke ord for den smerten.
Vi kan nok aldri klare å forberede oss på det mentalt sett.
Den beste terapien for meg det var å snakke når mamma døde, snakke igjen og igjen om det samme.
Vi valgte at barna skulle være med på hele prosessen. For mine barn var det det eneste rette, ingen ting skulle være hemmlig- Alle skulle få lov å gråte og le og alt som var naturlig, klemme på henne. Å miste en mormor er veldig vondt.
Barna fikk også lov til å se henne død i kisten, det var ett sterkt øyeblikk, men jeg tror det er bedre å se det, enn å fantasere og lage sine egne bilder. Det kan skape mye vondt og man kan miste nattesøvnen.
Om man har foreldre som er syke lenge, det tror jeg nesten er verre, jeg kjenner på det selv- man går å har dårlig samvittighet hele tiden. Tiden strekker ikke til, og det er vanskelig å se hvordan foreldre / svigerforeldre forandrer seg.
Den som var sprek og flott, har blitt en annen person 🌸
Jeg kan for lite om det å ta vare på syke foreldre. Mamman min var kun syk 1 uke-
Men i gamle dager skulle man ta vare på foreldrene sine til de døde, nå skal alle bli plassert på gamle hjem fordi man ikke orker og makter å ha dem boende hos seg, staten tar en knekkelig sum for å oppbevare de syke, slik at de pårørende skal slippe den belastningen.
Jeg kjenner på en vond smak, jeg klarer ikke å tenke meg å sette bort mine egne foreldre, eller min egen far som jeg har igjen.
Nå er han heldigvis en sprek 84 åring som klarer det meste selv. Kanskje den dagen kommer, og da kommer jeg til å måtte ta ett valg.
Ett valg jeg helst vil unngå. Er det egentlig ett verdig liv å sitte på sykehjem? Jeg vet at for noen så er det bare ingen andre valg, men jeg personlig vil helst unngå det.
Jeg tenker på det livet de har gitt meg, det er da kanskje tid for å gjøre noe tilbake?
Eller er vi blitt så egoistiske at vi kjøper oss fri??
Dette er ett vanskelig tema, men det kommer til å dukke opp, døden kommer og vi må face det når det kommer.
Frem til det, så må vi prøve å gjøre hver dag så bra som mulig – og ja vi må faktisk prøve å elske💕
Kos deg på din lørdag
