Voksne barn(altså vi) – syke og gamle foreldre..

Vi er der nå, midt i livet, hvor barneskrik er fjernt, og arv er nærme.

Uansett hvor vi går, eller hvem vi er sammen med for tiden, er det snakk om foreldrene våre, besteforeldre til barna våre. Sykdom, død, arv, fremtidsfullmakt.

De som alltid har vært bautaene i livet vårt, de begynner å synge på slutten av refrenget.

Det må ordnes opp i mange forskjellige saker. Det er rart, trist og egentlig ganske lite givende.

Når man er gift, så er det også 2 sider, 2 stk besteforeldre. Man skal stille opp på begge sider. Noe jeg personlig syntes er vanskelig.

På min side har vi allerede ordnet det meste, siden min mamma døde for ett par år siden.
Derfor føler jeg meg forsynt, og lite lyst til å starte på nytt på den andre siden.

Jeg vet ikke hvordan det er hos andre familier. Men jeg syntes det er håpløst å involvere meg like mye når det gjelder han sin side.

Grunnen er nok at jeg akkurat har jobbet meg igjennom, så kreftene strekker ikke til.

Hvordan løser man slikt?

Det kan tære noe voldsomt på forholdet, jeg vil nok si at jeg er ett dårlig eksempel på dette. Jeg lukker meg, noe jeg vet er galt.

Så er det slik at vi klarer ikke alt på engang- f eks om noen nå nevner arv, eller f eks, sølvet , serviset, da tror jeg at det klikker.

Alle skaper er fulle, det er ikke mere plass- jeg vil ikke ha mere.

Høres dette kjent ut? Eller er det kun meg?

Begynner jo å lure på meg selv? Vil veldig gjerne ha litt tips..!!

Den tiden da vi kun var kjernefamilien, den gang ungene løp rundt i gresset med bare føtter, den tiden ville jeg gjerne ha tilbake. Men på en annen måte, glad den tid er over og, husker jeg at jeg var sliten.
Men jeg var ikke sånn sliten, ikke vondt sliten- God sliten – man levde som unge foreldre, lite bekymringer.

I den alderen vi har kommet i nå, da er ofte bekymringene relatert til foreldre, det så jeg ikke komme.

Man tror jo at de skal vare livet ut.

Men , desverre tiden ebber ut, og vi MÅ stille opp.. its paybacktime..

God fredag