November er kald og mørk, man får mere tid til å tenke, iallefall jeg, selvom lysene i stuen er tent, og det varmer fra peisen.
Savnet kommer tilbake, savnet etter mamma, hun som alltid var der,hun som alltid hadde tid til meg. Jeg kan ikke late som jeg ikke tenker ekstra mye på henne nå i førjulstiden. Jeg har sjelden eller aldri følt på å være misunnelig, men jeg kjenner ofte på det nå- Kjenner at jeg er misunnelig på alle mine venninner som har en mamma,når jeg hører de er på shopping sammen, lunsj sammen, eller bare hører om mamman, da gråter hjertet mitt.
Jeg unner dem mamman sin, og de skal glede seg, og være sammen med mamman sin. Samtidig så vet jeg at alle kommer til å miste sine foreldre, det er jo sånn livet er- men det gjør vondt alikavel. Jeg har skrevet om dette før, men hjertet mitt roper etter mamma, og savnet er så stort.
Sorgen er der, men på en annen måte. Jeg klarer fint å leve med det, den tynger meg ikke.
Mamman min var så utrolig god, hun sa aldri noe stygt om andre, hun hadde alltid noe fint å si, hun kunne være uenig, men fant alltid frem det positive i alle mennesker. Hun gav seg alltid tid til hver og enkelt, det beundret jeg henne for. Hun hadde så enorm kjærlighet til alle oss barna på hver sin måte, men jeg følte at når vi to snakket sammen, så var det kun meg og mamma, og det tror jeg også mine søsken følte.
Mamma var også en fantastisk god mormor for mine barn, alle mine 4 barn elsket mormor høyt.
Når vi stod rundt sykesengen hennes helt på slutten, da kunne jeg se og merke smerten hos alle, det å miste mormor, det var for tøfft.
Og det var også helt uventet, derfor bærer vi det nok også med oss mye lengre.
Jeg lurer veldig ofte på hvordan mamma ville ha reagert på forskjellige ting som skjer rundt oss om hun levde. Det får jeg aldri svar på ———
Helt i starten skrev jeg brev hver dag til mamma, om følelsene mine, eller bare om hvordan jeg hadde det, ting som skjedde rundt meg, brevet avsluttet alltid med «din for alltid «
Jeg snakket også med henne på min måte, fikk selvfølgelig ikke svar. Men det hjalp meg til å takle sorgen min.
Selvom tiden leger alle sår, så tar det ikke bort savnet.
——————————————
Jeg tror mange har det akkurat slik jeg har det, jeg tror også mange tenker på de som de har mistet, spesielt mye når det nærmer seg høytider, særlig jul .
Men tror samtidig at man ikke skal dyrke sorgen, man må lære seg å leve med den. Man skal ikke glemme,da kan det bli værre, men om man kan klare å ha ett så normalt forhold til savnet som mulig, da tror jeg man takler det best.
Personlig tror jeg at jeg har noen fordeler, jeg er utadvendt, snakker som en foss, og nevner mamma i hverdagen flere ganger.
Men om man ikke er som meg, for jeg er jo litt unorsk der, så er det supert super viktig å ta tak i dette på andre måter.
Det finnes sorggrupper, leger og psykologer som er gode på dette feltet. Du finner fort ut av hva som passer for deg!
Bare ikke gå alene med sorgen – da blir sorgen enda dypere-
Det som er min store trøst, det er at vi skal treffes igjen, hjemme i himlen –
Din for alltid ♥️
God fredag !
Ella
