Etter jeg har startet blogging, så har jeg kommet i kontakt med mennesker jeg ikke kjenner, og blitt mere opptatt av hvordan andre mennesker har det.Man tror at selvom man smiler og ser bra ut, det betyr at alt er bra. Slik er det nødvendigvis ikke.Det er også flere som stopper meg på gaten, de sier gjerne, det må ha vært fryktelig.

Ja, det er fryktelig og jeg føler meg som en pasient konstant.

Jeg tar meg selv veldig ofte i å spør folk, når jeg treffer dem, hvordan går det ? Går det bra med deg?

Det er ett farlig spørsmål, har du tid til å høre?

Som regel har man ikke det.

Det kan nemlig innebære at man må faktisk ta seg tid å høre.

Man må kanskje ta seg tid til å ta en kopp kaffe.

En kaffe og 1 time kan forandre hverdagen for en annen.

Slik samfunnet har blitt nå, så fyker man avgårde hver til sitt.

Om man kunne sette av litt mere tid til å høre, ikke bare dille og dalle!Høre om hvordan livet virkelig er, da tror jeg køene til Psykisk helse ville gått ned.

Vi er altfor opptatt av oss selv, det skal se så perfekt ut.

Hva vinner vi på det, hva hjelper det å se ut som en diva om hjertet blør og ekteskapet suger.

Kan vi ikke heller være litt ærlige og åpne, ikke være så opptatt av fasaden. Fortell de rundt deg at du har det tungt, vær mere åpen.

Smell litt fra deg hjemme, sleng en dør, skrik litt. Ikke vær så opptatt av om naboen hører at du har en dårlig dag. Jeg lover deg, alle har det sånn!

SHOUT OUT

Jeg kommer fra ett meget rolig hjem, så skjønner ikke hvorfor jeg har blitt sånn?

Utadvendt, kjefter og smeller, jeg får det ut, så er jeg ferdig .(Og har vært gift i 23 år med samme mann)

Det ligger ikke å umler  i flere år.

Noe som er mega viktig, det er jo å si unnskyld etter man har vært litt mye.

Tro meg, det er vanskelig, men det må man!

Om man ikke har noen å smelle på, så løp en tur, skrik i skogen, kast en sko på en dør,knus ett glass.

Bruk venner som søppeldunk, gode vennskap tåler det.

Mitt poeng her er, ta deg tid til å lytt, bruk mere tid på å snakke.

Om vi snakker mere og lytter da tror jeg mange slipper å oppsøke ekstern hjelp.

Men om man er langt langt nede, og alt ser håpløst ut, da må man selvfølgelig oppsøke hjelp.

Det er alltid en som trenger en skulder å gråte på,vær der !

Det er pluss i begge  ender.

God mandag til deg