Livet og sitt eget ego blir satt litt på pause når man får beskjed om at en gammel ungdomsvenn har valgt å ta sitt liv. Når du hører at vedkommende har hatt tunge dager, men man ikke har kunne stille opp fordi man ikke visste det.
Og fordi man bor så langt unna at man faktisk ikke tenker på alt og alle hver dag.
Man ser smilene på Facebook. Og der ser jo alt så bra ut.
Hva skjuler seg bak øynene på folk?
Jeg skriver ikke dette for å Sverte noen, eller gi noen skyld.
Jeg skriver fordi jeg blir egentlig så rasende på meg selv, ikke nødvendigvis denne situasjonen, men generelt.
Hallo? Hvor er vi ? Hva tenker vi på? Bryr vi oss egentlig om hverandre?
Hva betyr noe? Fasade? Dyre vaner?
Hvor blir det av hjertet på folk, på meg?
Jeg kaller meg selv en stor egoist, sutrer over små ting i livet, som egentlig ikke betyr så mye i det store og det hele.
Vi har ikke råd til å miste flere, særlig ikke på den måten.
Nå må vi skjerpe oss, vi må, jeg må være mere opptatt av andre enn oss selv.
Selvfølgelig alle kan ha tunge dager, det er lov . Og de dagene kommer, jeg lover.
Hvordan kan egentlig dette skje i Norge?
Hvorfor klarer man ikke å fange opp dette i psykiatrien?
Jeg vil være en av dem som kjemper mot dette.
Jeg vil være den uføre som tar meg tid til dem som trenger en skulder. Jeg vet jeg kan hjelpe noen, ikke alle.
Men alle kan hjelpe noen, og da vil det bli ett bedre sted å bo .
Vil du bli med ?
Ella