Mange som meg har opplevd å miste en man er veldig glad i, eller en av de nærmeste.
Dere som kjenner meg vet at jeg mista min mamma for 2 år siden, hun døde av hjerneblødning ganske akutt og uventet.
Det er forventet at man kommer igjennom sorgen på ca 1 år, men for mange tar det mye lengre tid.
Om man har vært gift i 50 år, så er sorgen dypere.
Noen kommer ikke ut av sorgen i det hele tatt, noen klarer det step by step, andre blir nesten besatt av sorgen,Klarer ikke slippe..
Jeg for min del klarte å slippe ganske fort, kanskje ca 1 år.
Min beste terapi var å skrive brev, jeg skrev brev til «mamma» nesten hver dag, da fikk jeg ut frustrasjon, glede og savn.
Så er det slik at jeg er heldig – jeg er utadvendt, snakker mye, jeg snakket meg ut av den. Nevnte og nevner ofte mange ganger enda.
Det som reddet meg, det var at jeg fort klarte å snu den vonde sorgen til å bli savn.
Når sorg blir savn, da ble det enklere, men grusomt vondt, ville jo helst ringe til mamma,invitere mamma,spise middager og lunsje. Det savner jeg enda, men nå klarer jeg ha hente frem alle de gode minnene.
Alle gledene, og alt hva hun betydde for meg, er enda sterkere. .
Går man rundt å sørger mutters alene, da tror jeg det er vanskelig å komme ut av det, man må ha en «søppelboks»en man må tømme seg til.
Min mann og mine venner var til stor hjelp, jeg føler meg fri fra sorgen, etter 2 år. Minnene presser på, og det er bare hyggelig.
Jeg er sikker på at DU klarer det..
Vær tålmodig, se fremover..
God søndag!!
