Jeg forsetter litt ifht at jeg er adoptert , mange som syntes tema er interessant .
Det som er viktig for meg å si , er hvordan jeg opplevde dette .
Det er mange meninger , og mange følelser, så det er viktig at dere skjønner at jeg ikke er fasit svar.
Det som er , jeg har aldri følt meg som en som ser annerledes ut.
Men har vært og er veldig opptatt av utseende mitt .
Mange sier , du som er så brun og fin, du trenger vel ikke sminke !
Men jeg startet tidelig med make up , helst blå mascara , og lyst pudder .Nå finnes det selvfølgelig flere alternativer?
Jeg så på familien cosby , og de var mine store forbilder,Kledde seg kult , og hippe frisyrer .. Jeg gjorde alt for å se mest mulig lik ut som dem .
Mulig det lå litt i underbevisstheten at jeg følte meg på en måte hjemme da vi så på dem på TV ..
Jeg skjønte jo etterhvert at jeg kledde andre type klær og farger enn mine søsken . Selvom nå er jeg vel den mest klassiske av dem alle..
Var sjelden eller aldri jeg tenkte på at jeg var adoptert . Mulig jeg spurte av og til , men det var nok ofte etter andre hadde snakket om det …
Musikk er min lidenskap , og det var absolutt ikke noen som var musikalske i min familie . Men når jeg nærmet meg ungdomstiden , så startet jeg i Lokalt ungdomskor .
Det gav meg mye , både nære venner og musikk jeg elsket.
Jeg var Som ungdommer flest , fant på litt av hvert .
Men det har gått bra ..
Jeg traff min mann da jeg var fyllt 18 år – og vi giftet oss 3 år senere.
Det kom det jo endel sp mål opp ifht når jeg var gravid ..
Arvelige sykdommer osv …
Først da begynte jeg å tenke på min biologiske mor som ett savn ..
Men det gikk over , for jeg hadde Mamma i livet mitt, og hun hjalp meg igjennom det meste …
Det som er dumt er at andre påfører deg en sorg som strengt talt ikke var der i utgangspunktet …
Tenk deg om før du spør , man vet aldri hva en annen har vært igennom??