Barn trenger at vi snakker sant. Ellers lager de seg fantasier. Vi må ha samtaler om tingenes egentlige tilstand.(Anne Kristine Bergem- psykiater)
Ofte hører man at man må skjerme barne, barna må ikke høre, de kan jo bli redde, men det. som skjer da er at de går inn i seg selv og blir stille.
Når krisene skjer i hjemmene, enten skillsmisse, død, sykdom eller andre kriser som oppstår i ett liv, da har jeg alltid trodd på at man må inkludere barna.
Barna er dem som kjenner deg aller best, barna senser hver minste ting, man kan ikke lure barna sine. Blikk sier ofte mere enn ord. Barna føler utryggen på foreldrene, man kan prøve å glatte over det, leve “normalt”.
Det hjelper sjeldent, det kan være heftig å være ærlig, det kan også være veldig vondt å vise barna sine det svakeste punktet.
Jeg tror og har erfart at det å være dønn åpen, vise barna mine at man er lei seg, at man er såret og skuffet, det er kun sunt. Det er vel veldig få som går igjennom livet uten gråværs dager. Fasaden virket så bra, men plutselig sprakk den, hva gjør du da om barna ikke visste noe?
Da får barna ett stort problem.
Vi lyver jo om vi ikke kan fortelle hva som er virkeligheten, og da vil vi miste tilliten til barna våre.
Jeg har sett i min verden at noen / mange skjermer barna sine i kriser og konflikter, og jeg har sett de barna vokse opp, de er inneslutta og bittre , bittre på omstendighetene. Disse barna ble ikke hørt, fordi de fikk aldri si noe, de lagde sine egne fantasier, og kanskje var fantasiene langt fra virkeligheten. Når de da får barn, så blir det. kanskje like dan, og da begynner man å slite .
MAN TAPER ALDRI PÅ Å VÆRE ÅPNE ..
Så har vi de barna som kommer fra hjem som man deler alt, snakker om og om igjen. De kan se at mor og far er uenige, de skal ikke skille seg av den grund, de ser at mor gråter pga smerter, pga svik og tunge ting i livet. Disse barna opplever at når man snakker og forklarer, da blir alt litt lysere, man må bare lære seg å leve med det.
Dette klarer de å forstå fordi vi snakket, snakket og snakket ….
Alt dette handler om psykisk helse , og det starter når barna kommer, det er viktig at vi foreldre ser, ser barna, lever med barna våre, og snakker med barna våre. Om vi ikke klarer det selv, ta for all del kontakt med profesjonelle.
Det vi gjør hjemme i hjemmene, det er det som sitter igjen resten av livet..
Det er grunnmuren i ditt barns liv , og du er ansvarlig .
TA VARE PÅ DEG OG DIN FAMILE
