Oslo er en av mine favoritt byer, det lukter jul, mange mennesker som smilier og ler i gatene. julestemmning
Jeg tror at jeg må til Oslo og Bærums verk for å komme i Julestemmning, og det bringer frem gode minner. For ca 26 år siden traff jeg min mann i Oslo. Jeg kjenner enda på den brusende følelsen, vi ble ett par i Okt, og han har sterke tradisjoner når det gjelder jul. Han fikk Meg veldig fort til å henge på der. Natt til 1 Des kjørte vi oppover Bygdøy alle’’, julelysene var tent og julemusikken for fulle mugger i bilen- stemmningen var høy, og vi kosa oss skikkelig♥️ Oslo er god på jul-det er ingen tilfeldigheter – byen er pyntet fra topp til tå.. Black friday ødlegger på en måte endel av den fine stemmningen. Men man kan jo være heldig å finne noen goode tilbud- å bruke Black Friday på å kjøpe gaver er genialt, iallefall for oss som må lete etter tilbud for at det skal gå rundt. Noen blir veldig fort slitne av slike dager, slik som min sønn på bilde.
I storbyen ser man mange type mennesker, trikken er ett godt sted å observere mennesker, Noen ser triste ut, det gjør meg trist også. Noen ser ut til at de er venneløse, man kan nesten se det litt på typen, men man kan også ta fullstendig feil – hva skjuler seg bak fasaden, hvem kommer de hjem til, kommer de hjem til noen? Jeg satt å tenkte på , hvordan pynter folk i hjemmene? Hvordan ser dems juletre ut? Kjøper dem i det hele tatt?
@mestergrønn
Mester grønn på CC vest har gjort det kjempe hyggelig med bål panne og mulighet for å sitte ned, kanskje man kan slå av en prat når man kjøper juletrær,for noen er dette kanskje det eneste stedet de får seg en prat, jeg anbefaler iallefall dette stedet om du er i nærheten av CC vest på Lilleaker i Oslo, det skulle vært slik plasser i alle byer og steder♥️
Jeg skulle gjerne hatt en bålpanne utafor hos meg, så kunne man invitert hjem til en hyggelig prat og litt gløgg.Skulle ønske jeg hadde hatt mulighet til å lage ett hjem for dem som ikke har ett hjem,ett hjem med omsorg og kjærlighet. Det er nok ikke mulig, men å åpne hjemmet det får jeg til, men for fremmede koster litt mer- til og med for meg… Å gå i Oslos gater gjør noe med meg, jeg syntes det er flott med alle kulturene,akkurat som man respekterer hverandre mere på Østlandet . Jeg tror vi absolutt har noe å lære av storby folk, vi som bor rundt omkring på småsteder i Norge. Ett smil og ett nikk kan bety mere enn du aner ..
Stjernen er tent hjemme hos meg, stjernen for meg betyr ganske mye, det er ikke bare en julepynt, men at JESUS er verdens lys.
Jeg har tenkt på hvorfor tenner vi stjernen i vinduet, er det fordi vi venter på noe ? Stjernen som jeg tenner i vinduet, den har en historie, den lager nye historier hver Advent og Jul.Stjernen i vinduet mitt er ca 16 år, Jeg håper å kunne ha den i mange år. Pappan min har en stjerne også i sitt vindu, den husker jeg fra deg jeg var veldig liten, den bringer frem minner, minner om mange koselige stunder i barndomshjemmet mitt. Jeg håper at stjernen hos oss også kan skape enda flere minner, gode minner for våres barn..
I går kveld var jeg på Julekor øvelse i kirken der jeg går, der synger vi både gode gamle sanger, og vi synger en julemusikal som handler om juleevangeliet, vi skal ha en stor forestilling om 17 dager, vi synger om stjernen som er tent, der er nydelige toner fantastiske melodier.Det får meg til å tenke på min stjerne i vinduet , og hvorfor vi feirer jul. Det får meg også til å tenke på hvor takknemlig jeg er, den gaven jeg har fått, det er utrolig .
Det finnes ikke mange nisser hjemme hos meg, det er koselig med nisser, men jeg er mere på det som skinner , og gjerne i gull ..Jeg merker at jeg har fått mere sans for det rene, og det som har en betydning, slik som stjernen.Så har jeg en kirke i vinduet mitt, for Julen for meg handler også om å gå i kirken-
Engelen har jeg skrevet om tidligere, men den engelen jeg vil fortelle om nå, den er veldig spesiell for meg.. for ca 17/ 18 år siden mistet jeg ett foster i uke 11, for meg var dette tungt, det var ca rundt disse tider, når jeg kom hjem fra sykehuset følte jeg meg veldig tom.Og den gangen skulle man nesten ikke snakke om sånt, så jeg holdt det for meg selv. Jeg lagde meg en engel som skulle pynte opp, engelen var på en måte fosteret jeg hadde mistet- Engelen har plass på kjøkkenet mitt hver eneste jul.For meg er det viktig å ikke glemme aborten, men heller ikke dyrke, og jeg vet jo at dette er veldig vanlig. Men jeg fikk en sorg, en sorg som jeg bærte mest alene. Etter en slik abort, så opptrer kroppen som om du skulle ha født, så jeg var sliten lenge. Engelen min var en trøst, og husker også at stjernen i vinduet gav meg ett håp..
Jeg vet ikke hva din historie er, for det er sikkert at alle har en historie, kanskje noen gode minner rundt det med stjernen i vinduet, eller kanskje det bare er en julepynt, akkurat som en nisse, uten noe slags mening..
kanskje du vil tenke litt mere over hva stjernen betyr for deg , eller engelen ?
Jeg sitter å nyter en deilig kopp kaffe, er på vei inn til dattera mi i oslo, helgen skal nytes, julen kan bare komme– Stjernen er tent
Dagene for meg er totalt forandret, men dog til det bedre .
Jeg har fått diagnosen Diabetes 2, og jeg må få lov til å si, det er jeg veldig glad for. Diabetes1er litt mere avansert, nå slipper jeg insulin, og kosten har alt og si.Jeg må nå få medisiner, men målet mitt er å bli medisin fri. Fra dag 1 forandret jeg kostholdet mitt totalt,blodsukkeret mitt er kjempe bra. I tillegg til kostholdet mitt, så går jeg ca 1,5 t hver dag.Dette har resultert i at jeg har gått ned mange kilo.Jeg var for tykk,og har enda litt å gå på. Alt kjennes lettere. Det er en fantastisk deilig følelse.
Igrund har jeg ikke vært så opptatt av at kroppen min har vært for stor, jeg har kledd meg deretter og følt meg fin uansett. Men klart nå ser jeg forskjell, og det ser bedre ut. Så ja, kanskje bra at jeg fikk denne diagnosen.
Det går fint å leve med, man må bare tenke litt igjennom hva man må, ikke hva man burde. Det fins ikke noe valg, før hadde jeg lett en Melkerull i veska, nå er den byttet ut med ett eple. Søtsuget er borte, men om det lurer seg inn så har jeg funnet en bar som er fin for meg, og ett glass med Pepsi Max er nydelig, den kan ingen ta fra meg.
Bare for 1 mnd siden var min energi på bånd, nå begynner jeg å nærme meg topp. Jeg kjenner jeg lever, har lyst til å rydde og vaske. Som dere ser tidligere i bloggen for bare noen få uker siden,så var jeg ikke der akkurat.
Den følelsen er bare deilig -alt virker så lett.
I flere år har jeg hatt så lyst på en jakke, men har aldri passet den, overarmene mine var for feite for åsi det rett ut. I går prøvde jeg jakka, den passet, 2 mindre str enn tidligere – og jeg falt for fristelsen og kjøpte den.
Det gjorde noe med meg, vet at man ikke kan kjøpe seg gleder. Men dette gav meg en glede, en premie for at jeg har vært så flink. Det må være lov til å premiere seg selv, ikke så mange andre som gjør det😌
For meg har det vært enkelt å forandre livsstil,sykdommen gir meg ikke ett valg, jeg måtte.
jeg vet samtidig at dette er noe jeg må leve med hverdag, så det krever endel av meg, og for mange kan det være utrolig vanskelig .
Man skal ha stor resept for sykdommen, og alle klarer det ikke så lett som meg. Bruk den tiden som trengs, bruk leger og de som kan dette. Det kommer til å gå bra, men jeg er litt utålmodig så jeg måtte ta grep selv med engang 🤗
Det er normalt å være trist fra tid til annen, men når du er deprimert, varer det lave stemningsleiet mye lenger og påvirker søvn, relasjoner til andre, jobb og appetitt. En depresjon er sjelden noe du med letthet kommer deg ut av, og mange trenger profesjonell hjelp.
Grunnen til at jeg vil belyse dette temaet er at jeg er veldig opptatt av mennesker rundt meg, og syntes det er vondt å se på at mange ikke får hjelp fort nok . Mange som sliter med disse symptomene de klarer godt å skjule det for de rundt seg. Og for noen er dette enda tabu området. Det er mye enklere å ha en tydelig sykdom som brukket hånd eller en kreft diagnose. Det er også lettere å gå til legen å vise en ødelagt arm, men å brette ut livet sitt, det er veldig tungt og slitsomt. Har du en god lege så kan du få veldig god hjelp av fastlegen, det er lange køer til psykolog og psykiatere, derfor er det viktig å finne alternativer, ellers kan det faktisk være for sent for noen.
Jeg har selv kjent på depresjon , men merk deg, kun kjent på , så jeg kan ikke dele så mye om mitt liv. Jeg har endel kjennskap til det igjennom jobb, derfor tør jeg også skrive om det .
Om du sitter hjemme nå og tenker at jeg ikke burde skrive om dette, så er det helt greit, men jeg tror jeg kan gi noen tips, tips til en bedre hverdag, dagene og nettene kan jo bli lange.
Ha ett mål pr dag, ikke tenk så stort som vanlig, bare en så enkel ting som å gå en tur. Det kan være deilig og oppfriskende å gå en tur, da får man luftet topplokket.
Vær nøye med deg selv, selvom det koster litt ekstra, det er lett å forfalle, særlig når man føler at det ikke er så nøye. En god dusj med noen deilige såper er alltid oppkvikkende .
Lag deg en god lunsj, tenn lys på bordet- I lyset er det håp , og det luner .
Ikke ha på tvn hele dagen, ta heller på radioen med hyggelig musikk eller ( Spotify),da slipper du negative nyheter. TVn hører kvelden til, ikke velg program som irriterer deg eller gjør deg trist.
Inviter en venn på lunsj, enten hjemme eller på kafe. Det gjør dagen hyggelig, og krever ikke så mye, særlig ikke om dere treffes ute.
Unn deg noe nytt, noe klær, sminke, eller noe koselig pynt til å pynte opp med. Selvom det føles uviktig så er det en positiv ting, og det tar bort fokus på det negative.
Unngå å vær for mye alene, om man orker ta en telefon til en venn eller en i familien om man er aleine, det er godt å høre en annens stemme, det gjør man ikke om man kun sender sms ..
Prøv å lag deg en fristende middag, gjerne med farger, det smaker bedre og det er finere å se på.
En god bok er også bra, om du liker å lese..Ellers kan man laste inn podkaster
Om natten kan de mørke tankene komme, men da tror jeg det er bedre å lytte til en podcast eller beroligende musikk.Stå heller opp enn å ligge for lenge å vri seg ..så kan man heller legge seg igjen etter 20 min ca, drikk en kopp te feks.
Men om du ikke makter noe av dette, så må du få skikkelig hjelp, tenker du mørke tanker, så må du si det til din lege, det fins akutthjelp.
DU SKAL IKKE GÅ ALENE MED MØRKE TANKER. DET ER VIKTIG Å FORSTÅ ..
Hvordan kan vi hjelpe vi som står rundt, jeg tror den beste måten man kan hjelpe på somvenner er å være der og å lytte.Det er viktig å sette av tid til venner som lider av denne sykdommen, ett plaster hjelper ikke..Og helt klart er det tyngre når man nærmer seg høytider. Julen kan være den værste for folk som sliter psykisk..VÆR EN VENN – TENN ETT LYS
Jeg tror vi alle har måttet tilgi eller har fått tilgivelse av noen en gang i livet…
Det har iallefall jeg, men man må bygge opp tillit med hverandre igjen.Om man har blitt veldig dypt såret, så tror jeg det kan ta veldig lang tid. Men jeg tror også at man kan bestemme seg for å gå videre ganske raskt.
I ett ekteskap så nytter det ikke å gå å være sure og bittre på hverandre,da må man bare bestemme seg for å tilgi, også vet man at det kommer til å komme dager man trenger tilgivelse igjen. Slik er det i ekteskap, iallefall veldig ofte konflikter og uenigheter . Baksnakkelser skjer desverre alt for ofte mellom venner, og kollegaer, det er lett og bli bitter og sint. Kanskje det til og med blir så ille at man gjør det enda verre, så en fille ting blir til en stor sak som blir så vanskelig at man rett og slett nesten ikke klarer å gå videre.
Da tror jeg det er lurt å snakke sammen, rydde opp i ting, finne ut, hva var det egentlig som skjedde her? Misforståelser kan ødlegge veldig mye, til og med kan det ødlegge forhold mellom mennesker, man må tilgiog kunne sette en strek- det gjør det så mye enklere enn å gå og være bitter.
Jeg har ofte tenkt på hvorfor man ikke bare kan tilgi, gå videre?
Det er forståelig at noen trenger veldig lang tid, men om man har tilgitt noen, da må man stå for det, og ikke spinne videre, for da har man ikke tilgitt.
Mulig jeg er laget litt enkel der, jeg trenger ikke å måtte gi dem som har såret meg veldig lang tid på å bygge opp tilliten igjen. Om de har bedt om tilgivelse, så tenker jeg at det er greit..Om vi er bittre og såre her på Jorda, hvordan blir det da i himmelen,vi må kunne klare å vise godhet imellom hverandre.
Å tilgi er ikke nødvendigvis så vanskelig , men det er klart har du en mann som drikker og slår, igjen og igjen, da må det bygges opp tillit. Det nytter ikke at han gjør det samme om og om igjen –
Da snakker vi jo om å bygge opp tillit igjen.
Men hverdagslige ting og rykter – bli ferdig med det, tilgi hverandre .
Jeg drømmer om en verden full av tilgivelse og nåde ♥️
Om du ikke har styrken til det, når du vet at du ikke har det i deg å tilgi, må du finne det i Kristus. «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Filipperne 4,12-13.
Tilgivelse er ikke bare for dem som du tilgir, men for din egen skyld, slik at du ikke trenger å leve med byrden.
Idag skriver jeg etter inspirasjon igjen fra #plussord Egil Svartdahl
–Nåde er det viktigste i hele verden , siden ingen er feilfrie så er vi helt avhengig av nåde.
Uten nåde fins det ingen nære relasjoner,der nåden tar slutt tar også felleskapet slutt, der nåden tar slutt tar vennskapet slutt, der nåden tar slutt, blir ekteskapet brutt. Hadde vi ikke hatt nåden,kunne vi heller ikke hatt en nær relasjon til Gud-
Nåden for meg er viktig i mitt liv,tenk Jesus han tok all min skyld på korset, han døde for meg, all synd er betalt. Jeg lever med nåden hver dag, nåden er ny hver dag.Hver dag kan jeg starte med blanke ark. Det betyr ikke at jeg kan såre og snakke stygt om andre mennesker, eller synde i hytt og vær, men det betyr at nåden er der, og jeg får tilgivelse. Det er naturligvis slik at man må be om tilgivelse for dem man har såret. -Som mamma til 4 har nåden vært stor i huset her, jeg elsker mine barn, når de har snublet, når de har sagt stygge ting til meg, det har skjedd. Det er mine barn, og nåden sitter løst og tilgivelse er enkelt .Og vi glemmer fort de vonde tingene, de kaster vi bort.
For meg er dette enkelt, kanskje ikke for alle. Det handler om tilgivelse, og å huske på hva Jesus gjorde. Hans nåde er grenseløs, det fins ingen synder som er for store.
I denne verden vi bor i er det selvfølgelig konsekvenser av forskjellige synd. Man kan feks ikke drepe, stjele ,voldta og dermed bare be om nåde og tilgivelse. Man må da selvfølgelig ta sin straff, men i tillegg få nåde og tilgivelse.
Jeg er ikke feilfri, jeg gjør veldig mye dumt, men mannen min han elsker meg for den jeg er, han tilgir gang etter gang, ny nåde. Og jeg gjør det samme med han. Vi to har ett sterkt ekteskap, og det er mye pga nåden.Vi elsker hverandre og ønsker hverandre det beste.Vi deler troen , og det tror jeg absolutt styrker hverandre . Men uten nåden, så tror jeg faktisk ikke det hadde vært så lett.
I min verden er dette enkelt, og sånn kan det også være i din verden. Jeg anbefaler alle å få med seg #plussord hver dag, enten på face eller Instagram .
I SKRIVENDE STUND SOVER ALLE I HUSET MITT, DA BENYTTER JEG MEG TIL Å SKRIVE ETT INNLEGG,TIDLIG SØNDAG MORGEN
-I det siste har jeg ofte tenkt på hvordan det kunne ha vært-
Gata jeg var født i er noe helt annerledes enn den gata jeg bor i. Jeg ble født som muslim i slummen i Dacca, vi var der for ca 6 år siden, og kan enda lukte lukten. Det luktet brent, tørt,krydder og råttent. Jeg forestiller meg ofte hvordan jeg hadde passet inn der. Om jeg hadde hatt samme personlighet? Jeg fikk hilse på en skjønn dame, hun åpnet hjemmet sitt for hele teamet, det var inni slummen, antagelig kunne dette vært ett slikt hjem jeg kunne bodd i. Det var ett lite rom, det var 1 seng,ett bord ved sengen, en hems. Hun hadde veldig lite,hun hadde noen plastkopper ved sengen, og ansiktet hennes var flammende, så ut som hun hadde blitt brent. Men hun smilte,og var takknemlig for besøk , men bak de mørke brune øynene kunne jeg se angsten, og hun skrek etter hjelp.
Fantasien min løp løpsk, det var farlig, jeg satt meg veldig inn i livet hennes,tårene trillet på vei ut fra henne. Med min nydelige velstelte flotte familie tok vi store steg over kloakk og rotter som løp i gatene. Det var smertefullt, men allikavel sunt å kjenne på det. Gatene var fulle av tiggere, små deilige unger løp rundt med håp i øynene om å få noe, vi kunne ikke gi, det slet jeg veldig med. Aller helst ville jeg gi dem alt jeg hadde og en god klem,om jeg kunne ville jeg ha tatt de med meg hjem i kofferten.
Vestlige problemer blir små i denne sammenhengen,vi klager over mye rart, vi tør knapt sende ungene våre ut i verden, vi skjermer de fra det ene og andre.Jeg har fått en annen innstilling på veldig mye etter jeg var «hjemme». Kanskje tar jeg for lett på forskjellige ting,kanskje bagatelliserer jeg veldig. Men problemene her blir veldig små i forhold. I Bangladesh er hver dag en kamp, en kamp for å overleve
Men en ting, jeg er så takknemlig, takknemlig for å bo i ett fritt land, få tak over hode, fullt kjøleskap,helsevesenet, klær i skapet. Og det aller beste for min familie. Tenk hvilken muligheter vi har her, jeg er takknemlig for livet,selvom det kan være tøffe tak, så kommer det til å gå bra.Jeg må klype meg i armen, Ja det er sant livet smiler til meg. Ingen kan ta fra meg den gleden, jeg velger å fokusere på den, og de positive tingene i livet. Når jeg vet hva alternativet for meg hadde vært, da kan jeg ikke annet enn å være takknemlig. Jeg skulle ønske flere kunne se hvor godt vi har det her. De klager og klager, jeg gjør det selv, men så må jeg tenke igjen på hva jeg kunne ha fått og hvor jeg kunne vært.
Bare noen tanker fra meg i dag💕Søndagen min skal nytes!
Det er lørdag morgen, jeg har tent i peisen, tent lyset og sitter og tenker på hvor velsignet og heldig jeg er.
En kjempe fin uke bak meg, begynner å få litt dreis på diabetes min, mannen min har fått ny jobb, vært på julebord med min familie ,og i går kveld fikk jeg være sammen med Pappan min og søstera mi.Noe som ikke er så uvanlig, fredagen har vi siden mamma døde spist taco sammen. Det er så super hyggelig. Vi har de gode samtalene langt utover kvelden. Og jeg har blitt så bevist på å sette pris på familien min, mye mere nå enn før.
—Det er litt sånn, “før og etter”-vi reiste ekstremt mye i ca 8 år, vi var veldig sjeldent hjemme vi reiste land og strand med familien og sang og hadde konserter, i helgene og ukene jobbet vi som vanlige folk gjør. Familien( de rundt oss)var nedprioritert i mange år. Jeg kan enda føle litt på den dårlige samvittigheten her jeg sitter, men man kan jo ikke gjøre noe med fortiden, men man kan gjøre noe med fremtiden, og de tingene man vil prioritere. Jeg blir litt irritert av å høre hele tiden at man ikke har tid, man lager sin egen tidsklemme.Vi blir så presset av samfunnet, av hva vi må , at unger må hit og dit, flere aktiviteter i uka, det betyr flere foreldre møter, flere dugnader, mindre tid til hverandre. Facebook er fullt av hva unger selger til inntekt for, og det er ofte flere aktiviteter enn 1, jeg støtter noen, men herlighet, nå får det være nok av det, kakeboksene er utrolige ekle, og kjempe usunne, men nok om det 😉Ikke at vi ikke skal støtte, det er bare mengden som har tatt helt av. Vi higer hele veien at våres unger skal være best i noe, og det er gøy at ungene klarer seg bra. Men når ungene er så slitene når de er fylt 12 år at de orker ikke å være sosiale engang, da er det noe feil. Unge mennesker sliter med psyken, særlig jenter, hva er det ? Hvorfor er man deprimert når man er 18 år? Man kan være lei seg og drit lei av ting i perioder, men å kalle det deprimert, det er ganske drøy diagnose, og de som virkelig er deprimerte, de må jo søke om proff hjelp. Alle som har dårlige dager er ikke deprimerte,og hormonene jo helt ute å kjøre i den alderen..
Det kan se så bra ut på utsiden, men hvordan er det i hjemmene der ute ? Om man ikke tar seg tid til ungene hele veien, lytte, lære , se, da tror jeg at ungene kan gå veldig inn i seg selv, de kan tenke, “mamma har jo ikke tid allikavel, så jeg sier ikke noe”, bare henger på til det mulig kræsjer. Det hjelper ikke å legge opp til super flotte reiser og ferier , det er i hverdagen ungene trenger oss, det kan bli veldig påtatt om det nære med familien kun er i helger og ferier.
Ungene kan lure oss trill rundt, øye kontakt er det viktigste, en klem er bra, men da ser du ikke øya, det kan skjule seg mye bak øynene, og de må vi som foreldre lære å kjenne fra de er bitte små. Ungene mine klarer ikke å lyve for meg, de kan sikkert holde noe tilbake, men ikke lyve. Helt siden de var født har jeg sett de inn i øynene, det kan kanskje være irriterende, men de vet at jeg følger med. Vi må altså ikke hige etter å være best, vi må godta oss selv slik vi er, ikke stresse av gårde til neste kamp, og ungene må også få lov til å utvikle seg i riktig tempo, det betyr at vi må være mere sammen, vi må se ungene våre. Ungene må heller ikke “please” oss hele tiden, jeg sier ikke at de ikke skal være med på aktiviteter, det er sunt, men kanskje ikke 4 ganger i uka. Hjernen får aldri slappet av, og det er ikke bra. Jeg kan kjenne på at det er deilig bare å være av og til, ungen skal også bare få være- Bare av og til få være kjernefamilien, da slapper man av, og man får tid til hverandre .Ikke stress opp dagen din !!
November er kald og mørk, man får mere tid til å tenke, iallefall jeg, selvom lysene i stuen er tent, og det varmer fra peisen.
Savnetkommer tilbake, savnet etter mamma, hun som alltid var der,hun som alltid hadde tid til meg. Jeg kan ikke late som jeg ikke tenker ekstra mye på henne nå i førjulstiden. Jeg har sjelden eller aldri følt på å være misunnelig, men jeg kjenner ofte på det nå- Kjenner at jeg er misunnelig på alle mine venninner som har en mamma,når jeg hører de er på shopping sammen, lunsj sammen, eller bare hører om mamman, da gråter hjertet mitt.
Jeg unner dem mamman sin, og de skal glede seg, og være sammen med mamman sin. Samtidig så vet jeg at alle kommer til å miste sine foreldre, det er jo sånn livet er- men det gjør vondt alikavel. Jeg har skrevet om dette før, men hjertet mitt roper etter mamma, og savnet er så stort.
Sorgen er der, men på en annen måte. Jeg klarer fint å leve med det, den tynger meg ikke.
Mamman min var så utrolig god, hun sa aldri noe stygt om andre, hun hadde alltid noe fint å si, hun kunne være uenig, men fant alltid frem det positive i alle mennesker. Hun gav seg alltid tid til hver og enkelt, det beundret jeg henne for. Hun hadde så enorm kjærlighet til alle oss barna på hver sin måte, men jeg følte at når vi to snakket sammen, så var det kun meg og mamma, og det tror jeg også mine søsken følte.
Mamma var også en fantastisk god mormor for mine barn, alle mine 4 barn elsket mormor høyt.
Når vi stod rundt sykesengen hennes helt på slutten, da kunne jeg se og merke smerten hos alle, det å miste mormor, det var for tøfft.
Og det var også helt uventet, derfor bærer vi det nok også med oss mye lengre.
Jeg lurer veldig ofte på hvordan mamma ville ha reagert på forskjellige ting som skjer rundt oss om hun levde. Det får jeg aldri svar på ———
Helt i starten skrev jeg brev hver dag til mamma, om følelsene mine, eller bare om hvordan jeg hadde det, ting som skjedde rundt meg, brevet avsluttet alltid med «din for alltid «
Jeg snakket også med henne på min måte, fikk selvfølgelig ikke svar. Men det hjalp meg til å takle sorgen min.
Selvom tiden leger alle sår, så tar det ikke bort savnet.
——————————————
Jeg tror mange har det akkurat slik jeg har det, jeg tror også mange tenker på de som de har mistet, spesielt mye når det nærmer seg høytider, særlig jul .
Men tror samtidig at man ikke skal dyrke sorgen, man må lære seg å leve med den. Man skal ikke glemme,da kan det bli værre, men om man kan klare å ha ett så normalt forhold til savnet som mulig, da tror jeg man takler det best.
Personlig tror jeg at jeg har noen fordeler, jeg er utadvendt, snakker som en foss, og nevner mamma i hverdagen flere ganger.
Men om man ikke er som meg, for jeg er jo litt unorsk der, så er det supert super viktig å ta tak i dette på andre måter.
Det finnes sorggrupper, leger og psykologer som er gode på dette feltet. Du finner fort ut av hva som passer for deg!
Bare ikke gå alene med sorgen – da blir sorgen enda dypere-
Det som er min store trøst, det er at vi skal treffes igjen, hjemme i himlen –
November været er ikke mye oppmuntrende, det regner, regner og regner. I dag da jeg gikk min morgentur var det ingen mennesker å se, husene i gata var tomme, ingen lys, ingen lyd. Jeg lurer på hva som skjuler seg inni husene, når folk kommer hjem fra jobb, er det like stille? Trolig ikke, man kan jo forestille seg litt, komme hjem fra jobb, ungene maser for de er sultne, det blir laget mat i hu og hast fordi de skal videre på trening, lekser og klesvask , alt skal gjøres før kvelden, og når kvelden kommer så er man så utmattet at det eneste man orker er å sette på tvn.
Jeg skulle ønske jeg var en engel som kunne lyse opp gata vår, en som hadde litt mere tid, en som var der når noen trengte en skulder, eller bare en som kunne hjelpe den som ligger nede.
Det nærmer seg jul, og mange kunne trengt en engel i vinduet, en som sørget for at alle hadde det bra. Når desember kommer så tror jeg veldig mange av oss blir små engler, eller kall det medmennesker, vi deler kanskje litt mere enn vanlig, humøret stiger, og spenningen ligger i lufta. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli voksen når det gjelder JULA, men tankene er nok mere voksne, det er ikke så viktig for meg at jeg får akkurat det jeg ønsker meg. Det som er viktig er at de som er rundt meg skal ha det bra. Mitt største ønske er at det skal være fred, fred på jorden og blant mennesker.
Hva kan jeg gjøre for at det ska bli en bedre verden, jeg kan ofte tenke, jeg skulle ha invitert en fremmed hjem på juleaften, men har alltid en unnskyldning, vi er jo så mange, blir bare stress. Ja, det er mulig veldig egoistisk, men de nærmeste hjemme ville ikke syntes det hadde vært noe greit, og det er jo dem som betyr mest for meg.-MEN, hva er alternativet for dem som er aleine, de som ikke klarer å feire jul, de som ikke har noen ? Nå kan man få kjøpt ferdig ribbe på MENY, men hva hjelper det om man ikke kan dele den med noen. Ribba skal deles med andre, ellers er den ikke god, er jo grund bare svinekjøtt med stekt hud. Den dårlige samvittigheten vokser inni meg når jeg skriver..Hvor ble det av engelen i meg ?
Man kan gjøre ganske mye selv får å få en bedre hverdag, og bedre høytider, selvom man er aleine.Dette har jeg ingen erfaring på siden jeg aldri har vært aleine.Jeg snakker med en del mennesker og de forteller meg endel om dette, de som er aleine.
Det som er viktig er å finne ett miljø man trives i, mange får mye glede av menighet, klubber, foreninger, vinklubber. Det viktigste er å finne ett sted man kan slappe av. Og når man da har ett slikt sted er det også lettere å få seg gode venner.
Jeg kan aldri bli en god nok engel ( medmenneske ) jeg vil veldig gjerne lære meg enda bedre, håper gjennom denne bloggen at jeg kan oppmuntre litt – Hver morgen tenner jeg lys, både fordi det er fint, og det luner, men det er også et håp i lyset !
