Mamma jubler i himmelen

Julekortet & @pernillefjalsett

Mamma jubler i himmelen, det er jeg helt sikker på.
Det kjennes godt å være ferdig med årets juleoppsettning. Dagen i går var utrolig slitsom , men det jeg sitter igjen med er at det var mange små hjerter som fikk Julestemmning  og kanskje ett godt budskap nådde inn.Dette var målet med julekonserten. Mine personlige opplevelser er en stolthet av hver person som setter av siste helgen før jul til dette.

Jula for meg handler om juleevangeliet, og den gaven vi fikk. Kanskje den ikke er slik for deg, men uten julens budskap  er det ingen jul for meg. Samtidig føler jeg ett stort savn, mamma er ikke her, men i går fikk jeg en varm god klem av en dansk dame som jeg er veldig glad i, den klemmen betydde enormt for meg. Når mamma ikke er der, så betyr andres omsorg ekstremt mye akkurat nå. Men jeg er 100 % sikker på at hun klapper og jubler av stolthet over både meg og familien min.Den andre jula føles merkelig, merkeligere enn den første, det var dyp dyp sorg, nå er det et savn som bare roper. Savnet vil alltid være der- Jeg skal klare savnet, leve med savnet, bære mamma med meg i hjertet. Det som er så utrolig godt å vite er alle vennene jeg har rundt meg. Jeg kunne ikke klart meg uten. Alle trenger en venn, og alle trenger en varm klem. Jeg vil gjerne bety noe for noen, jeg sitter med masse erfaring når det gjelder å jobbe seg igjennom sorgen.
Fra sorg til savn- og jeg vet at det er mange der ute som sliter, særlig nå i juletiden. Men jeg vet også at man kommer igjennom, veien kan føles tung og lang, men det blir lysere etterhvert. Alle vil nok engang oppleve å miste en som står dem nær, og det er helt naturlig, men smerten er forskjellig for alle.Vi skal ha respekt for sorgen, men ikke bli besatt av den. Nå kan julen komme, nå er jeg klar for å la roen senke seg.

Ha en fin mandag 💕

Julekonsert uten mamma i salen

    Maria & Josef @[email protected]

kirka vi går i setter opp en stor juleforestilling som mannen min og jeg har ansvar for, den er i dag, jeg er enormt stolt av å være en del av den.

 

Men tårene  presser på, kanskje fordi det er jul, og kanskje fordi jeg blir enda mere rørt nå enn tidligere, er så stolt at jeg nesten sprekker av alle som deltar, men også alle ungene mine er med, det er fantastisk .

Det værste i dag er at mamma ikke er med, at mamma ikke får høre barnebarna sine, jeg hadde trengt at mamma var der. Mamma var så stolt av barnebarna , og jeg var stolt av å vise dem frem til henne. Hun gledet seg over oss på en nydelig måte. Jeg kjenner når jeg skriver at tårene renner, det blir litt for tøft, savnet er enormt i dag. Jeg klarer knappt å fokusere, det har gått så bra så lenge.
Gjennom disse knall harde tidene, med nye diagnoser så har jeg følt jeg har klart det bra, godtatt at mamma er borte. Det eneste jeg skulle ønske meg aller mest var at mamma er her, jeg fatter ikke at hun er borte. Forleden dag da jeg skulle forberede enn deilig ribbe middag, så skulle jeg ha spurt mamma om noe angående sausen. Men hun kunne ikke ta telefonen.Mamma var alltid parat til å gi meg oppskrifter, men denne jula er hun ikke det.

Jeg trodde jeg på en måte var kommet ett hakk videre, men i dag føles det ikke slik.

Det var urettferdig, hun var jo ikke syk, kom aldri hjem fra ferien- Jeg tror nok kanskje at det er det værste, at hun aldri kom hjem-

Det som er trøsten er at vi skal ses igjen i himmelen 

I kveld når vi står på scenen så må jeg bare fokusere på det riktige, men det er beintøft. Pappan min og søstern kommer, og det setter jeg stor pris på- men savnet etter mamma vil aldri dø, jeg må lære meg å leve med savnet. Det vil alltid være en tom plass, plassen som mamma skulle sitte på. Mamma Har det beste setet, og jeg velger å tro at hun følger med og jubler av fryd oppi  himmelen i dag. For alltid elsket og savnet, min kjære mamma 

 

Tilbake til Bangladesh

 

 

  • Familien ble invitert til Bangladesh med Compassion Norge , en organisasjon som vi er ambassadører for .

Det ble en spennende reise , turen over tok over 20 t , å reise til ett sted man ikke vet noe om , det var utrolig spennende . Vi skulle treffe mange barn , barnehjem ,skoler og hjem . Og det er klart det var en sterk opplevelse .

Lukten i flyet var  merkelig , ukjent , svette , og mye mat ,duften av en parfyme som jeg husker enda , og som jeg trodde jeg hadde luktet da jeg var baby .Men det var vel kanskje ikke det .. ?

stor spenning i familien var det ..

 

Etter ett hav av kontroller og papirer så kom vi endelig ut på flyplassen Dacca International AirPort .

Det luktet krydder og varmen slo oss .

 

Noe inne i meg sa , dette er hjemlandet mitt .. og faktisk ,det føltes slik.

En følelse av tilhørighet jeg aldri før har følt ..

Bilen vi ble hentet i  hang så vidt sammen , men vi kom frem til hotellet , fikk mat og drikke før vi skulle fly videre til ett annet sted i Bangladesh .

 

Det ropte inni meg , HAR JEG FAMILIE HER?

Men jeg holdt det for meg selv ..

 

I og med at jeg er fra Bangladesh , så fikk vi veldig mye oppmerksomhet – Bangladesh sin datter har kommet hjem igjen , det gikk igjen overalt hvor vi kom ..

 

Jeg hadde med meg mine adoptiv papirer  , der mine biologiske foreldre stod oppført .

Noen fikk papirene og begynte å søke.

De fant ut at min far var død , og barnehjemmet var brent ned , men min biologiske mor fant de ikke ut av .

Men da jeg kom hjem fikk jeg beskjed om at hun og er død .

 

En av de siste dagene var vi nede i den værste slummen i Dacca , jeg på mine glitter Toms var meget beveget , gutten min på 6 år måtte bæres – det var rotter , drit og shit overalt . Det værste var at det bodde familier i bittesmå hus der  – DETTE KUNNE HA VÆRT MEG ….

Dette var «gata» jeg skulle vokst opp i  ?

Det gjorde noe med meg og Kidza mine .

Små barn som tigger …

Mødre med babyer som tigger ..

Mitt fødested er Bangladesh  – mitt hjemsted er Norge !

Reisen hjem var enda lengre , spørsmålene enda flere .

Tårene rant  , jeg ville ikke hjem –

Da jeg kom hjem så fikk jeg endret navnet mitt , jeg tok min biologiske mor sitt navn .

I dag er jeg så takknemlig for navet mitt – Ett fra Mamman min her , som gav meg livet i gave . Og ett fra mamman min som fødte meg – hun ga meg muligheten til å slippe slummen i Dacca ga meg ett fantastisk liv  i Norge .

Ett liv fyllt av liv ………

Hjernen blir ufrivillig påvirket

Jeg kjenner på en enorm irritasjon om dagen, og jeg burde ikke å bry meg, men nettet er stappfullt av hvordan man skal oppføre seg, hvordan man burde se ut, og hva vi skal spise og ikke spise. Hjernen din blir ufrivillig påvirket.

Også skal nettet fortelle meg hva som er riktig ang ekteskapet mitt, og barneoppdragelse –Samtidig så må vi være veldig forsiktig med å ikke være for mye på nett, det kan ødelegge oss. Og ungene blir usosiale fordi de er så slitene –

Oppskrifter på ett bedre samliv, det har ekstremt mange oppskrifter – Veldig ofte handler det om kjærlighets turer, eller gutteturer, venninne turer. Hva med alle oss som faktisk har det ganske godt hjemme i stua, sammen med mannen.

Eller hva om vi bruker tid sammen med barna, snakker sammen, være naturlig å være sammen en fredagskveld. Jeg tror mange ganger det kan være våres feil at barna ikke leker sammen lenger.

Vi legger opp til aktiviteter, hver  dag, ofte i helgene. De klarer rett og slett ikke å finne på noe selv, for de blir aktivisert 24/7. 

Det er faktisk ikke usunt å kjede seg litt-

 

Og vi må nok bare innse at skjermen har kommet for å bli, men vi som foreldre må sette grenser.


Jeg tenker, vær fornuftig ifht mat- ikke bare spis grønt, det kan du fint klare i 3 mnd , men når du da begynner å spise litt vanlig , så eser man ut. Finn deg en god måte å spise på, variert kost er det aller beste.

Jeg snakker til oss i 40-50 åra – se deg i speilet, du er god nok.Lær deg og elsk deg selv, med eller uten noen kilo for mye. vi er forskjellige og det er bra.. vi blir jo påvirket hele gjengen, og vi trenger bekreftelse på alt vi gjør, meg inkludert.

Det kan være slitsomt å hele tiden rope etter det, hige etter noe større, være den beste.

Jeg tror at vi bare må godta at vi er forskjellige, alle barn er forskjellige, de må oppdras forskjellig,det er ikke en TV psykolog som bestemmer hva som er rett. Det fins ingen fasit på barneoppdragelse .

Det samme gjelder ekteskap,det viktigste er å godta hverandre, høre på hverandre, og ha tid til hverandre.Jeg blir rett å slett irritert av å høre å lese overalt hva man burde og ikke burde..

For å få ett godt liv, begynn å godta deg selv, du kan aldri bli en annen- Du er god nok♥️

Ha en fin helg !

 

Tanker som kommer og går


Jeg ligger å grubler over hva jeg ville ha gjort om jeg ble aleine, eller om når jeg blir aleine.

Det er vanskelig å sette seg inn i den situasjonen, og når man er midt i livet, da skal man kanskje ikke tenke på disse tingene. Det slår meg stadig vekk, kanskje det ligger litt mere i underbevisstheten siden mamma døde så brått, og pappa ble aleine? Det er ingen god tanke, men jeg streifer dessverre litt for ofte bort i den.


Akkurat nå har jeg alt jeg trenger, har til og med ett par diagnoser for mye. Men livet smiler egentlig ganske bredt til meg.

Når disse tankene kommer så må jeg straks få de over på alt det positive, og jeg har blitt veldig opptatt av at vi 2 må ta vare på hverandre, være gode mot og med hverandre, for det er faktisk ingen selvfølge. Hver eneste dag er en gave, og gaven må vi bruke fornuftig.

Vi må ikke bruke den på unødvendig krangling eller uenigheter. Det er lett å falle i den grøfta, men når jeg tenker på hva jeg har, så må jeg bare smile og være takknemlig .

Det er kanskje derfor jeg er så livredd for å miste det gode jeg har.

Jeg er enormt bortskjemt, føler jeg ikke har lov til å klage . I går spurte en av sønnene mine, hvordan føler du det å ha 3 sønner, og 1 datter.

Jeg er bare mega heldig og vanvittig stolt over min fine fine familie. Jeg ønsker alle alt godt, kunne ikke vært uten noen av de 4.

Når alle 4 blir voksne så håper jeg at de 4 kan fortsette med de gode relasjonene de har til hverandre.Det er absolutt ikke en selvfølge. 💕

Men med det grunnlaget så tror jeg nok at de kommer til å være venner. Vi er en familie som er utrolig glad i hverandre, støtter hverandre og heier på hverandre- og derfor blir det ekstra tungt om det skjer noe vondt mellom oss. Jeg håper vi har lært barna våres noe igjennom alle årene de har bodd hjemme. Jeg har  lært enormt mye det siste halvannet  år, det vil jeg bære med meg, og gi videre til mine barn💕


Ta vare på dem du er glad i …

SHOUT OUT

 

Etter jeg har startet blogging, så har jeg kommet i kontakt med mennesker jeg ikke kjenner, og blitt mere opptatt av hvordan andre mennesker har det.Man tror at selvom man smiler og ser bra ut, det betyr at alt er bra. Slik er det nødvendigvis ikke.Det er også flere som stopper meg på gaten, de sier gjerne, det må ha vært fryktelig.

Ja, det er fryktelig og jeg føler meg som en pasient konstant.

Jeg tar meg selv veldig ofte i å spør folk, når jeg treffer dem, hvordan går det ? Går det bra med deg?

Det er ett farlig spørsmål, har du tid til å høre?

Som regel har man ikke det.

Det kan nemlig innebære at man må faktisk ta seg tid å høre.

Man må kanskje ta seg tid til å ta en kopp kaffe.

En kaffe og 1 time kan forandre hverdagen for en annen.

Slik samfunnet har blitt nå, så fyker man avgårde hver til sitt.

Om man kunne sette av litt mere tid til å høre, ikke bare dille og dalle!Høre om hvordan livet virkelig er, da tror jeg køene til Psykisk helse ville gått ned.

Vi er altfor opptatt av oss selv, det skal se så perfekt ut.

Hva vinner vi på det, hva hjelper det å se ut som en diva om hjertet blør og ekteskapet suger.

Kan vi ikke heller være litt ærlige og åpne, ikke være så opptatt av fasaden. Fortell de rundt deg at du har det tungt, vær mere åpen.

Smell litt fra deg hjemme, sleng en dør, skrik litt. Ikke vær så opptatt av om naboen hører at du har en dårlig dag. Jeg lover deg, alle har det sånn!

SHOUT OUT

Jeg kommer fra ett meget rolig hjem, så skjønner ikke hvorfor jeg har blitt sånn?

Utadvendt, kjefter og smeller, jeg får det ut, så er jeg ferdig .(Og har vært gift i 23 år med samme mann)

Det ligger ikke å umler  i flere år.

Noe som er mega viktig, det er jo å si unnskyld etter man har vært litt mye.

Tro meg, det er vanskelig, men det må man!

Om man ikke har noen å smelle på, så løp en tur, skrik i skogen, kast en sko på en dør,knus ett glass.

Bruk venner som søppeldunk, gode vennskap tåler det.

Mitt poeng her er, ta deg tid til å lytt, bruk mere tid på å snakke.

Om vi snakker mere og lytter da tror jeg mange slipper å oppsøke ekstern hjelp.

Men om man er langt langt nede, og alt ser håpløst ut, da må man selvfølgelig oppsøke hjelp.

Det er alltid en som trenger en skulder å gråte på,vær der !

Det er pluss i begge  ender.


God mandag til deg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DESEMBER DAG

Reklame | dgb.no freia.no


Lørdagen var helt perfekt,den startet med dansk rugbrød  og nydelig kopp kaffe fra dgb.no


Livet  med diabetes 2 går veldig greit, 1 mnd siden jeg fikk diagnosen, ca 12 kg lettere og totalt forandring ifht kost -Og lange turer hver dag med hunden min Happy.

@happythecavi

 

Jeg hadde sett for meg grusomme dager uten kos og uten utskeielser. Jeg trenger ikke sukker,frukt og grønt er min redning- Jeg elsket Melkesjokolade fra freia, kunne lett spise litt i ny og ne. Men nå er jeg fri, fri fra sukker-Men jeg har bestemt meg for 2 dager jeg skal unne meg litt vanlig kos, juleaften & Nyttårsaften.Tror ikke det blir så mye, men litt. Merker at behovet er borte.Kroppen min trenger det ikke-


Vi har hatt bakedag med gode venner, 7 slag i hus, lukten av det søte er nydelig, men er faktisk ikke fristet- men syntes det er hyggelig å ha det i hus når ungene kommer hjem-

Ingen jul uten julekaker- flere sorter skal det bli..

Jeg gleder meg over at familien skal få en helt perfekt jul-

bilde fra melk.no

Våres jul- slik vi vil feire, ingen skal kunne mene noe, denne julen er det kun kjernefamilien, og vi skal hygge.Vi er så heldig å ha mange gode venner, og i kveld var vi invitert til ett nydelig par. Det oste av jul og kjærlighet helt fra utsiden. Huset var pyntet fra topp til tå- Det var helt nydelig – og maten var himmelsk, og kaffe bordet likeså-Min venninne Lene hadde tenkt på alt, det var laget en nydelig ratatouille  ( isteden for potet til meg ) og på kake bordet var det tilpasset diabetikere En gjestfrihet man må lete lenge etter.

Fantastisk bord@lenedalenJeg er så takknemlig for gode venner, jeg kan ikke hylle mine venner nok. Rørt over å ha slike mennesker i mitt liv. Det kan kanskje høre litt kvalmt ut, at alt er så perfekt.Det må jo være lov å være litt fornøyd, det fins nok av de som klager. Dere som har lest bloggen min, dere har jo også sett de gråe dagene mine. Derfor er jeg så takknemlig og glad for alle mine fine dager. Ingen selvfølge, men jeg har troa på de gode dagene- 

Lag deg en fin dag …..

Desember kan bare forsette …

Kos deg på din søndag

FRA BANGLADESH – NORGE, 07 12 1975

MITT PASSBILDE FRA BANGLA

7 Des 1975 kom jeg flyende fra Dacca til Norge 44 år siden – Takknemlig og glad

En liten pike skremt og uvisst om hva som skulle skje ble satt på fly hele veien alene, kun en flyvertinne som passet på. Jeg har hørt at jeg var veldig tillitsfull, og med de store flotte øynene kunne man ikke annet enn å like meg.( litt inhabil der) Dagen i dag er jeg enormt takknemlig for, jeg fikk livet i gave på nytt, ett liv jeg bare kunne drømme om i Bangladesh.Tidligere har jeg skrevet litt om dette temaet, men det er en merkedag for meg, og det er jo viktig å huske på og å minne seg selv på hvor heldig jeg er. Jeg kan selvfølgelig ikke huske noe av den tiden, det eneste jeg er sikker på er at familien jeg kom til var ekstremt glad i meg, og elsket meg høyt ..
Det kunne aldri skjedd i dag å bli satt på flyet fra en annen verdens del, og bare bli overlatt til fly personalet, og når jeg kom bare plassert i Armene til han som skulle bli Pappan min-helt utenkelig i 2019. Jeg tror ikke jeg har hatt vondt av det. Når man føder barn så får msn dem også rett i fanget,  her er babyen. Nei jeg tror ikke det er farlig, noen er vel uenige med meg. Man tilvennes seg heller ikke barn, det er det, og barnet må bli kjent med foreldre der og da.

jeg tror nok at jeg har fått det ganske enkelt og greit servert hjemme, hadde 2 søsken  så jeg måtte bare passe inn med engang. Det  var nok for meg det beste. Jeg husker jeg var litt engstelig når jeg var mindre, men ikke noe over unormalen. Det var aldri snakk om at jeg var annerledes, iallefall ikke i småbarns alder. jeg hadde mange gode venninner, så der var det heller ikke snakk om det.

Man kan lage seg ett bilde som adoptivmor, at man må passe på, man må for all del informere hele veien ifht bakgrunn. Jeg  tror det er lurt å fortelle om røttene, men man trenger ikke utdype det så voldsomt før man får  spørsmål. Det man må vite er at det kan komme når som helst og da må man være forberedt, ikke fortell sånn ca, det vil komme frem en eller annen gang uansett. Jeg tror ikke man skal komplisere så veldig- jeg har ingen vonde  opplevelser ifht å være adoptert. Men det har vært irriterende at folk snakker engelsk til meg fordi de tror ikke jeg kan norsk.

Nordmenn har en egen greie på det å dømme etter utseende, det er farlig, akkurat som om jeg skulle trodd  at alle hvite med hette er farlig.. 

Nei bruk hue folkens- det er det beste ..

Etter 44 år i Norge føler jeg meg norsk, men litt mere tan ♥️

 

Godhet til folket


  • Nå i disse juletider er det mye snakk om godhet, være gode med de som ikke har det så godt som oss selv.

Bety noe for andre, gi litt av våres overflod .

Det slo meg i dag da jeg var i butikken, en tigger satt utafor, jeg observerte at en mann gav han en 50 lapp, og sa God Jul.En 50 lapp, hva får man for det, det er klart om 20 stk gir det på en dag, så blir det litt.Også kan man ha god samvittighet resten av dagen fordi man gav en fremmed 50,- kr.

Når man kommer hjem med stappfulle poser fra butikken, mens tiggern fortsatt sitter ute i kulden, kanskje med ett lite pledd, da kan man liksom være fornøyd, man har jo ofret 50,- ..Jeg får iallefall ikke god samvittighet. Jeg får inmari vondt i magen av å tenke på at de sitter og fryser, for noen små slanter så smiler de. Er de virkelig så takknemlige ?

Eller er det kun en maske, eller lurer de oss?


Vi snakker om Godhet, hva er egentlig det, er vi gode mot andre for å tilfredsstille oss selv? Eller ser vi virkelig andres  behov .

Man kan være god på mange måter, og man trenger ikke å reise langt, ofte holder det å være god i sin egen familie. Om man ikke kan være god med de nærmeste, så er det nok ganske vanskelig å være god mot andre…

Godhet i egen familie er det vanskeligste, men det nærmeste, ser man behovet når man er i familie?
Ofte kan det være veldig tungt å hjelpe de nærmeste, enklere med dem man ikke kjenner. Personlig så har ikke jeg hjulpet så mange andre enn familien, men jeg føler at de kommer først. Akkurat det sliter jeg med, får dårlig samvittighet av å ikke stille opp på veledighet osv. Men samtidig kjenner jeg på at det holder liksom – Den dårligere samvittigheten ligger og gnager.

Da er det enklere å stikke noen til en 50 lapp- da slipper man å gjøre noe , bruke av sin tid, bare tenke på seg selv. Det  er ganske egoistisk, men slik er vi laget , de fleste av oss iallefall .

Jeg vil ofre litt mere tid på dette temaet , er det noe jeg kan gjøre for å være bedre til å være god  mot andre mennesker, hva vil det si å være god? Sette mere tid av til frivillighet, mennesker som er aleine, familie som trenger mere hjelp fordi dem er for syke. Det  kan jo bikke den andre veien og, at det blir slitsomt å  være god. Jeg mener at man ikke skal bli sliten av det, men det må gi  noe, men man må klare å sette grenser  selv..

Julen er høytid for å føle seg aleine, høytid  for selvmord, høytid  for å drikke bort  alle fridagene, jeg tror allerede her kan vi  gripe inn å gjøre  det bedre  for våres neste, hvem er din neste ? Tør du  få det svaret ??

 

Ha en fin dag !!

Mine 2 ENGLER

Reklame |

    @ANNEJULIEGALLERI

Jeg har mange gode venner, men jeg har 2 helt spesielle , 2 som er helt unike, 2 som er til å stole på..

I kirka der jeg går hadde de arrangert ett helt utrolig flott Julebord for alle de som jobber frivillige der.Vi ble satt pris på, og noen fikk til og med utdelt en pris – jeg fikk får årets beste blogger sammen med min blogg venninne som også går i kirken.Litt fjas var det, men morro.

Jeg sitter igjen med en takknemlighet, takknemlig for  å tilhøre  ett slikt fellesskap. Ett fellesskap hvor vi heier på hverandre, tror alle har bruk for det.
Jeg vil så gjerne fortelle dere om mine to skjønne venninner. De er søsken, og de er unike. De vil det beste for alle, det fins ikke vondt i dem,og de ser det beste i alle mennesker.

Familien de kommer fra er også helt nydelige, ikke rart de har blitt som de er, hele familien oser kjærlighet til alle mennesker rundt seg.I perioden etter min mamma hadde gått bort var de unike, de viste meg og min familie en enorm omsorg. Det var så godt å kjenne når man er i en slik situasjon. Jeg ser så opp til dem, de er mine forbilder. Og jeg skulle ønske jeg var mere lik dem. De stiller opp her og der. De kommer med gaver og blomster, de ringer, inviterer, oppmuntrer .Det aller beste, de sier ifra om de er uenige med meg, kun ment i kjærlighet. Og de inkluderer meg. Når vi snakker sammen så er de der i øyeblikket, ikke noe annet er viktigere.

De er som 2 fantastiske prinsesser som drysser gledes glitter over alt og alle.

Kjærligheten de viser, den skal du lete lenge etter. Det virker som om den boksen aldri blir tom. Jeg kan rett og slett ikke hylle de nok.

Jeg er fantastisk  heldig som har de i livet mitt, skulle ønske alle hadde noen slike i livet-

Jeg tror vi alle trenger litt av glitter støvet dems, vi trenger flere av dem, verden hadde vært bedre om alle var som dem.Jeg har en vei å gå, men veien blir lettere å gå når jeg kan gå den sammen med mine 2 fine forbilder-

Jeg skryter ikke av de fordi jeg må, eller fordi jeg trenger noe tilbake. Jeg hyller de to Julie&Anne Charlotte fordi jeg er så evig takknemlig for at de er i mitt liv-

Jeg setter vennskapet høyt, det er viktig for min livskvalitet

Mine 2 engler