En stor takk til adoptiv foreldre..

Etter innlegget forleden dag, har jeg fått enormt tilbakemelding fra både adopterte barn, venner og adoptiv foreldre.

Jeg syntes det er på sin plass å hedre adoptiv foreldre, takke dere for deres enorme kjærlighet, omsorg, raushet og for det valget dere tok.

Det valget dere tok da dere valgte å adoptere, det er enormt.

Veien fra dere bestemte dere, til vi lå i armene deres må ha vært en enorm påkjenning.

Den gangen jeg kom til Norge i 1975, da var det slik at vi ble sendt med fly, så det var å kaste seg rett i det. Man ble ikke kjent før man var i den nye familien.

Når man går gravid, da har man 9 mnd, man kjenner på livet som vokser inni en, så kommer barnet, barnet blir lagt på brystet.

Den følelsen er enorm, og jeg som mamma selv kan lengte etter den følelsen.

Jeg var rundt 10 år, da spurte jeg mamma, elsker du meg like mye som du elsker de andre? Svaret var, både pappa og jeg elsker alle like høyt, men «fødselen» med deg var mye lengre og tyngre, og når du kom var følelsene så sterke, akkurat som om du skulle vært inni magen min.

Slik har nok de aller fleste adoptiv foreldre det.

Det som er viktig for meg, er at det må komme frem fra min side hvor ekstremt takknemlig jeg er.

Så er jeg dog ganske sikker på at de aller fleste adoptiv foreldre er ganske så bekymrer for sine håpefulle. De tenker nok ofte på Hvordan det er å vokse opp som mørkhudet i Norge. De tenker ksnskje også på hvilken bagasje har de med seg? Noe de slipper å tenke på med biologiske barn. Der kjenner de bakgrunnen.

Kjære adoptiv foreldre- jeg sier det igjen- takk ! Takk for det vanvitttige valget deres.

Jeg er evig takknemlig, takknemlig for at dere gav oss livet i gave..

Takler sorgen ..

Mange som meg har  opplevd å miste en man er veldig glad i, eller en av de nærmeste.

Dere som kjenner meg vet at jeg mista min mamma for 2 år siden, hun døde av hjerneblødning ganske akutt og uventet.

Det er forventet at man kommer igjennom sorgen på ca 1 år, men for mange tar det mye lengre tid.

Om man har vært gift i 50 år, så er sorgen dypere.

Noen kommer ikke ut av sorgen i det hele tatt, noen klarer det step by step, andre blir nesten besatt av sorgen,Klarer ikke slippe..

Jeg for min del klarte å slippe ganske fort, kanskje ca 1 år.

Min beste terapi var å skrive brev, jeg skrev brev til «mamma» nesten hver dag, da fikk jeg ut frustrasjon, glede og savn.

Så er det slik at jeg er heldig – jeg er utadvendt, snakker mye, jeg snakket meg ut av den. Nevnte og nevner ofte mange ganger enda.

Det som reddet meg, det var at jeg fort klarte å snu den vonde sorgen til å bli savn.

Når sorg blir savn, da ble det enklere, men grusomt vondt, ville jo helst ringe til mamma,invitere mamma,spise middager og lunsje. Det savner jeg enda, men nå klarer jeg ha hente frem alle de gode minnene.

Alle gledene, og alt hva hun betydde for meg, er enda sterkere. .

Går man rundt å sørger mutters alene, da tror jeg det er vanskelig å komme ut av det, man må ha en «søppelboks»en man må tømme seg til.

Min mann og mine venner var til stor hjelp, jeg føler meg fri fra sorgen, etter 2 år. Minnene presser på, og det er bare hyggelig.

Jeg er sikker på at DU klarer det..

Vær tålmodig, se fremover..

God søndag!!

Adoptert – føler meg annerledes

Jeg har tenkt endel i det siste, og det er viktig at når du leser innlegget mitt i dag, at du vet at jeg har det helt tipp topp. Men at jeg setter saken litt på spissen.

I en vanlig  familie med biologiske barn, så er det alltid forskjeller også, men da tror jeg ikke man tenker over det på den måten.

Når jeg var barn tenkte jeg aldri på at jeg var annerledes, vi fikk like mye kjærlighet og omsorg alle 4. De gjorde aldri forskjell.

I voksen alder når man selv får familie, så merker og ser jeg at vi er sykt forskjellige. Jeg er den utadvendte, sprelske, og de andre er totalt den andre veien. Ikke noe galt med det, men vi har ikke de samme verdier, her kommer det inn tydelig at vi ikke er biologiske .

Selvom jeg vet at dette også er slik i vanlige familier.

På barna våre også er det tydelig, kusine og fettere har lite til felles, dette gjelder særlig min side, mannen min sin side, det er noe helt annet.

Arv  har mye å si, ingen av mine kidz ligner på noen på min side, men de kan ha likhetstrekk på den andre siden, og de kan relatere seg mere til dem, både arv og miljø. Miljø er viktig, og de har absolutt fått med mye godt fra min side. De elsker morfaren sin, og elsket mormoren sin.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ble plassert der jeg ble plassert, ellers hadde ikke livet mitt vært ett liv.

Men det er klart at det dukker opp i hodet mitt at jeg er ikke som dem, tenker ikke som dem, tar ikke samme avgjørelser, og vi har faktisk ikke de samme genene. Det betyr en hel del.

Kanskje du leser dette og tenker jeg burde bare holde kjeft og være takknemlig, kanskje du har rett, men har du kjent på det å være litt annerledes, kjent på å ikke ligne på noen?

Kjent på at folk ser ned på deg fordi du ser litt mørkere ut enn andre?

Det er ingen god følelse.

Jeg ville aldri selv ha adoptert ett barn, selvom jeg fryktelig gjerne ville ha hjulpet, og det ligger for meg å være en som kunne gjort det.

Dere som har adoptert barn fra andre land  har gjort det fordi dere enten ikke kan få egne barn, eller fordi dere vil hjelpe, eller begge deler.

Mine foreldre har 3 biologisk og meg. Så jeg er kjærlighets barnet som er høyt elsket, aldri tvil om det.

Jeg ønsket aldri å adoptere, grunnen til det, er nok at jeg alltid har følt meg annerledes.

Det er kun en følelse, men det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig, eller føler meg elsket.

Jeg er takknemlig – elsket , og litt annerledes.


God helg..

Tilbakemeldinger

Reklame | Gant Dior Thomas Sabo

Ring fra @thomassabo.com Lipgloss fra @dior.com Ørepynt fra- @ginatricot.com


I går fikk jeg endel tilbake meldinger ifht til mitt innlegg. Bare positive, folk spør om hvorfor jeg tør å skrive om slike personlige ting.

Jeg tenker grunnen er at jeg tør å være ærlig, det er kanskje ikke alltid lurt å være så bånn ærlig som jeg er, men jeg er jeg, og for min del er det god terapi, og kanskje det treffer 1 som trengte det. For vi er mange som sitter med de følelsene, om du er adoptert eller ei, og ja jeg er annerledes, for ingen er like, alle er orginale.

Det fins kun 1 av meg, og 1 av deg.

For en vanlig nordmann blir jeg mulig litt for mye. Skravla går i ett- latter og tårer hånd i hånd.
Men jeg kjenner jeg lever, kjenner jeg klarer motbakkene. Tunge toppturer, men for en deilig følelse når de er besteget.

Mange vil nok råde meg til å ikke være så direkte, for noen blir det fullstendig kræsj, jeg lover deg, jeg har vært i situasjoner som jeg absolutt ville ha  vært foruten. Men samtidig har jeg lært myyyye på veien.

Og nå har jeg nok kommet dit hen at jeg svelger endel kameler. Det er ikke alltid like lurt å si hva man mener. Eller at man må mene noe alltid.

Det som er viktig, det er å kunne stå for det man mener, ikke jatte med der det passer seg.

Det er det værste jeg vet.. Da får man heller holde munn. Da blir man ofte den som ikke har egne meninger, og den vil ikke jeg være..

Uken som kommer skal jeg gjeste en side ang psykisk helse, der vil jeg fortelle litt om livet mitt, sorg, psykisk helse, og hvorfor jeg tar mine avgjørelser som jeg gjør. Gleder meg, og håper jeg kan bety noe for andre.

Ha en nydelig helg..

 

God søndag morgen

 

Min aller beste♥️

Søndag morgen, kaffelukten sprer seg i huset, og det er helt stille.

Rundstykke deigen står til heving. Minstemann sover, og jeg er evig takknemlig for å kunne starte opp dagen helt frisk, og klar for en ny dag, en ny dag med nye muligheter.Mannen er den samme heldigvis, for han er bautaen i mitt liv💕

Denne helgen har vært helt perfekt, vi har vært sammen med noen deilige hjertevenner, noen venner som har en egen plass i hjertet.

Det er virkelig ikke mange av den typen venner. Derfor setter vi ekstra pris på akkurat de, og stor stas å være i konfirmasjon til Gutten dems som vi er faddere til.

Når jeg nå sitter her og tenker på oppgaven vi har hatt ovenfor denne fine gutten, det er en stor oppgave, men en veldig lett for oss.
Vi har kun hatt ham i våre bønner, og jeg vet han er blitt godt bevart.

Det gjør noe med en når man begynner å gå i slike konfirmasjoner, da har man blitt godt voksen. Det er underlig, for jeg husker selv jeg satt og telte 50 lappene til konfirmasjonen min.  Hmm – begynner å bli noen år siden.

Forett i konfen
Faddern og konfirmanten

Tidene har forandret seg,og det  er godt. For meg er det viktig å leve i nuet, ikke dvele ved det gamle. De dagene som har vært får vi aldri igjen, om å gjøre å skape nye og fine dager.

Selvfølgelig skal vi ikke glemme, man kan gjemme de gode minnene i hjertet. Og de vonde tingene, de viskes ut med årene..

Men livet blir ikke så bra om vi bare har gode dager, da setter man ikke så stor pris på de- man må kjenne litt på livet for virkelig å sette pris på de fantastiske dagene..

Det høres veldig rosenrødt ut dette livet mitt, det  er det på ingen måte.

Men jeg klarer ikke å la vær å være takknemlig-.

Stolt av min familie og min mann.

Jeg har hatt tunge dager, dere som har lest Bloggen vet det.

Jeg reiser meg igjen og igjen, det er det som gjør meg sterk..

Nå må jeg rulle ut runstykkene, gleder meg til frokost med mine fine.

En oppmuntring til deg i dag-

Lev i nuet- bruk dagen, du kjenner ikke morgendagen..

 

God morgen


Når jeg skriver dette innlegget er kl 0452 – ett tegn på at man er voksen  

Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal sutre, jeg ikke skal henge meg opp i hva andre tenker og mener. Etter jeg bestemte meg for det, så er livet ganske så deilig.

I en alder av 45 år er vel det egentlig  bare på sin plass.

Den siste uka har vært rimelig intens, både  psykisk å fysisk. Livet går ikke på skinner, man kjenner at man lever. Man kjenner at man er voksen.
Noen valg i livet er vanskelig, men jeg er overbevist om at når en dør lukkes, åpnes en ny og bedre, men av og til kan det være smertefullt.

Jeg er mamma til 4 forskjellige barn, de har lik oppvekst, like mye grenser og like mye kjærlighet. Men du og du så forskjellige. 4 barn fra 13-23 år .

Wow, jeg må nesten bite meg selv i leppa, er det mulig, for en gavepakke-

Jeg er heldig!!

Ett bilde fra da barna var små

Har alltid sagt, de er barna mine, bruker sjelden tenåringene, eller voksne når jeg omtaler dem. De er barna mine, de kommer alltid til å være det.

De 4 har en spesiell plass i hjertet mitt, og de har også  en pappa som elsker de skyhøyt..

Vi gjør alt vi kan for våres 4 barn ..

Vi er ikke dumme, og de har  ikke fått alt de peker på, eller har fått de dyreste reiser osv. Men de har fått det viktigste, ekte kjærlighet, og en god dose ekthet. Det de har felles alle 4 er, godhet – raushet og kjærlighet.

Da føler jeg de har fått mye bra i bagasjen hjemmefra..

Det siste døgnet har jeg brukt på å tenke mye, og min konklusjon på det meste er at jeg er takknemlig, jeg har lite å klage over.

Klart jeg har ett par diagnoser, og som jeg skriver over, kjenner på livet innimellom. Men jeg har bittesmå problemer. Som det heter,  i lands problemer🤗.

For meg hjelper det å tenke sånn, jeg er ikke naiv, jeg ser at situasjoner oppstår, men da må man brette opp, kjøre på, så går det som regel bra..

Jeg er heldig- 4 barn- en mann i livet mitt som elsker meg. Mat på bordet hver dag.. Da er det faktisk lkke lov til å klage. Selvom jeg gjør det innimellom..

Denne lørdag morningen vil jeg oppmuntre deg til å se det positive i livet ditt.

Mulig du ikke klarer det akkurat i dag, men jeg er sikker på at det vil komme en dag du klarer det..

Kos deg på din lørdag💕

Psykiater ungen


Jepp, det er meg det!!

Jeg har vokst opp med taushetsplikt, det ble aldri snakket om andre mennesker eller pasienter hjemme hos meg.

Vi lærte tidlig at vi måtte snakke godt om alle eller holde munn. Det er klart at det ikke har vært sånn hele livet, men vi har fått det inn med teskje.

-Samtidig har det kanskje vært lite rom for å dele følelser. Vi kunne alltid si hvordan vi hadde det, men fikk ofte høre, det går fint, mange har det slik, så det kommer du igjennom. –

Det har preget meg den andre veien, jeg er utadvendt, reagerer stort, gråter høyt, og har slitt med sinne i mange år.

Akkurat sinne har jeg blitt helbredet fra, om jeg kan bruke det ordet.

Jeg blir sjeldent sint, men kan bli ekstremt lei meg og skuffet.

Før kunne det slå ut i sinne, nå trekker jeg meg bort, og lar  det gå..

Etter å ha levd 45 år, så har jeg vært igjennom mange kamper i sjela mi,tror også jeg det har vært forsvarsmekanisme, alltid på hugget om noen sa meg i mot. Dette er ingen positiv side, men samtidig har det vært viktig for meg å stå for mitt.

Det har ikke alltid lønt seg, men du verden så mye jeg har lært.

Psykiater ungen har nok igjennom alle år vært preget av å måtte ordne opp i ting selv. Du vet dattern til bakeren osv…

For min del har jeg fått mye gratis «legehjelp « fordi man har lært sykt mye av fattern igjennom hvordan han snakker og hvordan han opptrer.

Nå er jo jeg adoptert så ingen gener har jeg arvet, men det har gitt meg en god dose ifht miljø.

En god blanding av meg selv og dem har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er på ingen måte perfekt, og har mange mil å gå, jeg tar feil valg hele tiden.

Psykisk helse er ett ord som stadig surrer, og jeg prøver å ikke misbruke det, men er opptatt av å sette riktige ord på riktige plasser.

I mitt eget liv har jeg klart å sortere, følelser og virkelighet- kanskje mest i voksen alder.

Det har preget meg å være psykiater unge.

Takknemlig glad – jeg elsker meg selv,elsker familien min og de gode nære vennene mine.

Stolt av å være psykiater unge🤗

Elsk barna dine

Jeg er oppvokst i en psykiater familie, faren min er psykiater derfor er dette ordet psykisk ofte brukt rundt kjøkkenbordet.

For meg er det  en helt vanlig sykdom, men en vanskelig sykdom, fordi det ikke er like lett å se den.

Og jeg har nok også lært mye, og ser  forskjellen på « ekte depresjon, og lett angst.

I noen miljøer er dette tabubelagt, mens i andre nesten «mote» kanskje rundt puberteten. Uendelig mange, særlig jenter som er deprimert rundt 13-16 års alder. Noe jeg kaller pubertet.

Jeg mener ikke å bagatellisere, men jeg mener at vi voksne må kunne se forskjell på snørr og bart.Og vi må kunne fortelle barna våre forskjell på depresjon og pubertet.

Det kan ligne en hel del, men det går over. Det er viktig at vi foreldre lytter til ungene våres. Den aller beste medisin er nærhet, holde rundt, sitte ved sengen til de gråter seg i søvn. Aldri bare gå, ikke gå fordi barnet ditt sier du skal gå.

Om de sier at de ikke vil høre, fortsett å snakk. Og for all del si du elsker dem🌸

Å fly til første ledig time hos psykolog er kanskje ikke alltid det rette, vær der for dine.

Jeg tror om vi som foreldre klarer disse årene, da slipper vi lange psykiatri køer. Vi må være der, vi må holde hode kaldt. Vi må ikke gi opp, det gjør vondt, vi må tåle mye.

Mange tror at det er slitsomt med små barn

Det sikkert det for mange, men det kan virkelig ikke sammen lignes  med å hå teenage i huset.

-Jeg er 4 barns mor, så jeg kjenner at jeg har litt å komme med-

Regler og grenser-

Hva tenker dere der ute?

Hvor lenge skal vi holde på de strenge grensene, da tenker jeg på legge tid, når de skal komme inn om kvelden?

Jeg tror vi må slippe litt og litt, om alt er greit når de er 18 år, da tror jeg de vil få ett stort sjokk..

La de lukte litt på friheten, friheten der ute..

Ingen har vondt av det, ikke vi foreldre heller. Navlestrengen ble kutta under fødsel. Ikke kutt den igjen etter 18 år..

step  by step.

Hovedbudskapet er, ta deg tid til dine- det hjelper helsevesenet, kanskje du kan være med på å korte psykiatri køen. Og bonusen er at famili båndet blir enda sterkere.

God lørdag

 

 

Frihet

Begynner du å bli litt drit lei av å måtte holde avstand, ikke klemme, ikke kunne dra på fester eller kulturelle arrangementer.

Det har vært noen annerledes måneder, noen måneder som vi ikke kommer til å glemme så fort.

Når alle mine 4 «barn» var hjemme, skole og undervisning på nett, gode lunsjer og høyt støynivå.

Matbudsjettet fløy til værs- og vi foreldre ble drittsekker fordi vi var så strenge.

Hva har vi lært av denne tiden igrund?

Jeg kan bare snakke for meg selv,men jeg har blitt mye mere opptatt av verden, andre menneskers helse. Selvom jeg har jobbet med mennesker i alle år. Mere respekt på en måte. 

Jeg er ekstremt takknemlig for at vi har «fått «  timeout fra det hektiske livet.

Hvor mye venner egentlig betyr, og ikke minst familie💜

Kjerne familien har blitt enda sterkere.

Tilfeldig bilde


Det har vært vondt å se 
svigermor sitte innelåst på ett hjem i disse månedene. Det har gjort henne enda dårligere, det er de negative konsekvenser.  Var det nødvendig å låse ned alle sykehjem?

Jeg tror iallfall at livskvaliteten ble enda dårligere for mange.

Vi går igjen mot en høst,mange føler de ikke er klare, mange har sett alle Norske fjelltopper, mens jeg har vært på sjøen og  kjent på måkeskrik og krabbeliv.

Jeg har kjent på en frihetsfølelse som er helt vidunderlig..

Når jeg tøffer ut i min lille båt, da slipper jeg alt på land. Lever i nuet!!

Det har jeg aldri opplevd før, jeg har blitt avhengig, avhengig av følelsen, Frihet…

Høsten kommer om du vil eller ei-

Ta med deg det gode inn i høsten.

Om man løfter blikket litt over seg selv, ser litt andre enn seg selv, da tror jeg høsten blir bra-

Jeg har forventninger til høsten-og jeg gleder meg❤️

Mal din dag

 


dag føler jeg for å dele noen tanker. !


Tror det er viktig å lytte til kroppens signaler, og viktig å leve med gleder og sorger. Være ærlig på følelser. Da tror jeg det blir så mye enklere å bestige livet sitt, for det er høye fjell topper, og lave strender i livet.

Jeg personlig har nådd de høyeste fjelltopper i livet, men de har kostet enormt. Men når de er besteget, wow for en følelse – for en glede.

Det er aller diggeste er å kunne «flowe» med, bare ligge helt i ro, og ikke bruke krefter på noen ting.

Men da blir livet kjedelig, livet trenger toppturer og nedturer. Jeg føler meg rustet til en ny høst, ny hverdag.

Jeg som alle andre har hatt en litt merkelig sommer, men er evig takknemlig for alle venner og familie som jeg har brukt tid sammen med.

Hver eneste dag så tenker jeg, dette blir en bra dag, denne dagen kan jeg male helt i den fargen jeg ønsker.
Noen dager er litt grå, jeg har noen slike dager, og de skal få lov til å være grå, de var helt svarte for 2 år siden, nå begynner de å bli grå, og håper på fargen blå vil komme- jeg vet den vil komme- men det tar litt tid..

Ta tid til å bearbeide, fargekartet er stort og fantastisk – velg ut din farge- mal din egen hage..