Elsk barna dine

Jeg er oppvokst i en psykiater familie, faren min er psykiater derfor er dette ordet psykisk ofte brukt rundt kjøkkenbordet.

For meg er det  en helt vanlig sykdom, men en vanskelig sykdom, fordi det ikke er like lett å se den.

Og jeg har nok også lært mye, og ser  forskjellen på « ekte depresjon, og lett angst.

I noen miljøer er dette tabubelagt, mens i andre nesten «mote» kanskje rundt puberteten. Uendelig mange, særlig jenter som er deprimert rundt 13-16 års alder. Noe jeg kaller pubertet.

Jeg mener ikke å bagatellisere, men jeg mener at vi voksne må kunne se forskjell på snørr og bart.Og vi må kunne fortelle barna våre forskjell på depresjon og pubertet.

Det kan ligne en hel del, men det går over. Det er viktig at vi foreldre lytter til ungene våres. Den aller beste medisin er nærhet, holde rundt, sitte ved sengen til de gråter seg i søvn. Aldri bare gå, ikke gå fordi barnet ditt sier du skal gå.

Om de sier at de ikke vil høre, fortsett å snakk. Og for all del si du elsker dem🌸

Å fly til første ledig time hos psykolog er kanskje ikke alltid det rette, vær der for dine.

Jeg tror om vi som foreldre klarer disse årene, da slipper vi lange psykiatri køer. Vi må være der, vi må holde hode kaldt. Vi må ikke gi opp, det gjør vondt, vi må tåle mye.

Mange tror at det er slitsomt med små barn

Det sikkert det for mange, men det kan virkelig ikke sammen lignes  med å hå teenage i huset.

-Jeg er 4 barns mor, så jeg kjenner at jeg har litt å komme med-

Regler og grenser-

Hva tenker dere der ute?

Hvor lenge skal vi holde på de strenge grensene, da tenker jeg på legge tid, når de skal komme inn om kvelden?

Jeg tror vi må slippe litt og litt, om alt er greit når de er 18 år, da tror jeg de vil få ett stort sjokk..

La de lukte litt på friheten, friheten der ute..

Ingen har vondt av det, ikke vi foreldre heller. Navlestrengen ble kutta under fødsel. Ikke kutt den igjen etter 18 år..

step  by step.

Hovedbudskapet er, ta deg tid til dine- det hjelper helsevesenet, kanskje du kan være med på å korte psykiatri køen. Og bonusen er at famili båndet blir enda sterkere.

God lørdag

 

 

Frihet

Begynner du å bli litt drit lei av å måtte holde avstand, ikke klemme, ikke kunne dra på fester eller kulturelle arrangementer.

Det har vært noen annerledes måneder, noen måneder som vi ikke kommer til å glemme så fort.

Når alle mine 4 «barn» var hjemme, skole og undervisning på nett, gode lunsjer og høyt støynivå.

Matbudsjettet fløy til værs- og vi foreldre ble drittsekker fordi vi var så strenge.

Hva har vi lært av denne tiden igrund?

Jeg kan bare snakke for meg selv,men jeg har blitt mye mere opptatt av verden, andre menneskers helse. Selvom jeg har jobbet med mennesker i alle år. Mere respekt på en måte. 

Jeg er ekstremt takknemlig for at vi har «fått «  timeout fra det hektiske livet.

Hvor mye venner egentlig betyr, og ikke minst familie💜

Kjerne familien har blitt enda sterkere.

Tilfeldig bilde


Det har vært vondt å se 
svigermor sitte innelåst på ett hjem i disse månedene. Det har gjort henne enda dårligere, det er de negative konsekvenser.  Var det nødvendig å låse ned alle sykehjem?

Jeg tror iallfall at livskvaliteten ble enda dårligere for mange.

Vi går igjen mot en høst,mange føler de ikke er klare, mange har sett alle Norske fjelltopper, mens jeg har vært på sjøen og  kjent på måkeskrik og krabbeliv.

Jeg har kjent på en frihetsfølelse som er helt vidunderlig..

Når jeg tøffer ut i min lille båt, da slipper jeg alt på land. Lever i nuet!!

Det har jeg aldri opplevd før, jeg har blitt avhengig, avhengig av følelsen, Frihet…

Høsten kommer om du vil eller ei-

Ta med deg det gode inn i høsten.

Om man løfter blikket litt over seg selv, ser litt andre enn seg selv, da tror jeg høsten blir bra-

Jeg har forventninger til høsten-og jeg gleder meg❤️

Min tro er ikke personlig..

Skrivegleden kom litt tilbake i dag- jeg har lagt bloggen på hylla. Men av og til får jeg litt lyst – og sånn er det i dag..


Etter 2 måneder i Isolasjon har man virkelig fått tid til å tenke, tenke igjennom livet,hva som virkelig betyr noe, hva man  vil prioritere, hva som er viktig..

Hver dag har vært ganske like, man står opp, rydder, vasker og sørger for at alle følger smitteregler. Og det i seg selv kan være ganske krevende.

Hjemmeskole her i huset har vært rimelig labert vil jeg si,men de kom seg igjennom. Mye gode lunsjer og familie middager. Heldigvis har været vært på vår side- flott tur vær, veldig takknemlig for det.

Coronatiden har gjort rom for mange samtaler, mange gode samtaler.

Mannen min og meg har alltid hatt det bra, men i  denne tiden har det blitt enda mere tid til de dype samtaler, noe jeg tror vi trengte og kanskje flere der ute også faktisk har fått noe positivt ut av det. Mens andre sliter kanskje enda mere når man MÅ være sammen. Ekteskapet og familie blir satt på prøve, jeg lover deg, det er ikke bare rosenrødt her i heimen heller.

Men uansett situasjon så er det viktig å snakke sammen og å være ærlige- det er grunnen til ett godt og Sunt ekteskap.

Jeg for min del har valgt familien som 1 prioritet etter Jesus, Jesus er det viktigste i mitt liv, og når jeg velger han først,så vil han alltid være med, og han vil lede meg på de rette veier. Også hjelper det med sunn fornuft oppi det hele. 🧡


Når jeg fyller meg med Guds kjærlighet så tror jeg det vil skinne igjennom meg..

Min tro er ikke personlig, men mitt forhold til JESUS er personlig 🙏

 


Ha en fin fin dag 🌸

 

 

 

 

Bestemme selv


I en alder av 44 år, så kan jeg faktisk bestemme selv over mitt eget liv ! 

vet du, jeg er møkka lei av at alle skal ha meninger og velmenende ord om hvordan man skal leve.Eller om hva man skal stå for, eller hva som er greit?

Hvorfor har noen behov for å skrike så høyt om hvordan de mener det rette er? Jeg kan også kanskje oppfattes slik i alle fall overfor mine barn, og det er også riktig til ett visst punkt. Vi er jo forbilder og  vi ønsker det aller beste for barna våre.

Det  jeg tror og det jeg kjenner på kroppen er den belærende måten å være på, det tror  jeg man må være veldig forsiktig med. Kanskje  mest ovenfor familien og nære venner. Jeg tror på at mange kan gi gode råd  til hverandre, men man må være varsom særlig til nære venner.

Det kan oppfattes feil, og vennskapet tåler kanskje ikke det. Så må man selv også vite Hvor grensene går. Jeg har erfaring særlig i hjemmet, og det er klart familien som man bor med, tåler mere enn andre. Av og til lønner det seg å holde munn og ikke blande Seg  for mye.  Jeg Tror det ligger  masse sjalusi bak slike situasjoner,

Våg å stå for noe. Ikke Finn deg i alt….

 

stol på deg selv- klem 

Alt Godt

 

 

 

SÅ ER VI HER DA

 

JULEPYNTEN ER UTE – JULEKAKENE SPIST OPP-UNGENE REIST -JULEN ER OVER

Igjen føler jeg meg litt tom, energien er litt laber om dagen, etter alt som har skjedd, julen er over, begge de 2 store Kidza har reist. Nå starter hverdagen, juleblomster ut, grønne planter inn .

Minnene fra Julen 2020 kan vi gjemme i våres hjerter ♥️

vi har  jo heldigvis 2 gutter hjemme enda, men det er ikke så mye bråk med dem, han ene har kjæreste og minstemann spiller mye fotball.

Så er vi der i livet, der i livet som man bare må gå videre, gjøre det beste ut av dagene, og livet som følger. For min del så er det viktig å leve i nuet, vi skal bære med oss historien, men vi må lage nye gode minner. 

Mange lever hele tiden på minnene, på de gode gamle dagene, var de egentlig så gode? Jeg klarer ikke helt å forstå det, i 2020 som vi nå skriver, så har vi  det ganske bra, iallfall mange av oss.Vi skal ikke glemme dem som er syke og tunge til sinns, men tror det er viktig og det beste å fokusere på fremtiden og dagen i dag. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, men fremtiden kan vi forme selv.

Grunnen til at mange lever i fortidens minner er fordi ikke de klarer å lage seg egne tradisjoner eller gode dager, og her kommer det nok mye ann på hvordan man har det. Jeg skal ikke dømme noen, og jeg er den første som syntes at det er verdt å huske på de gode tingene..

2020 for meg skal bli mitt beste år, jeg har ett mye bedre utgangspunkt denne januar enn januar 2019. Jeg har fått en ekstra diagnose, men en diagnose som har reddet livet mitt. Jeg kunne valgt å bli deppa og lei meg, men jeg tok grep med engang, og det har vært så bra for meg. Diabetes 2 er kjipt, men jeg trenger ikke alt det søte i livet mitt, men klart  i festlige annledninger så tar jeg meg ett kake stykke- ETT.

De siste par årene har jeg hatt lite energi, og har hatt lite besøk, nå har jeg bestemt meg for å invitere 1 lørdag gang i måneden iallefall, noen som jeg ikke vanker med hele tiden. Elsker besøk, så dette kan bli en hyggelig vår.

Jeg tror det er viktig å finne sånne lyspunkt hele tiden, ha noen små mål, det er alltid hyggelig  å se frem til noe som er positivt.

KANSKJE DETTE KAN INSPIRERE DEG OG TIL Å INVITERE GJESTER.

DET HELE HANDLER OM Å BRY SEG OG Å SKAPE FELLESKAP.

Hvem er mine egentlige venner


 I dag har jeg tenkt endel, tenkt på hvem er egentlig mine venner? Hvem stiller opp for meg når jeg virkelig trenger dem?

Jeg kjenner vanvittig mange mennesker, mange mennesker som jeg bare er på hei med, og andre som jeg omgås med i andres selskap, og de nære gode vennene som jeg inviterer hjem til meg.

I en alder av 44 år så kan jeg rett og slett velge hvem jeg vil ha som venn, hvem jeg skal invitere hjem.

Det fins så mange hyggelige mennesker, men alle kan dessverre ikke bli mine nærmeste.

Jeg tror de værste menneskene som fins er de som er falske, sier noe, men mener og gjør noe annet.
De som har flest bra ord i store forsamlinger, men ikke kan face i små forsamlinger.

slike mennesker gjennomskuer jeg med engang! Den typen holder jeg meg langt borte fra. De gir meg ingenting, kun irritasjon.

De som er ekte og ærlige, og har den samme tungen uansett hvor de er, eller hvem de er sammen med. Den typen elsker jeg.De som tør å være seg selv, stå for noe, de liker jeg.

Mitt motto: Man kan ikke være bestevenn med alle, men man kan være hyggelig med alle.

Jeg tror at  de som hele tiden må ta seg sammen for å være ekte, de er ikke ekte – å være ekte er noe man er, ikke noe man må jobbe for å bli.

Så kan jeg spør meg selv da, hvordan venn er jeg?

Jeg må begynne med meg selv,er jeg ekte, er jeg den vennen som jeg ønsker å ha? Hva med  deg ? Vær en ekte venn, vær en som bryr deg, en som bryr deg fra hjertet ? Ikke bare en som bryr seg fordi det ser bra ut,vi trenger alle en god venn, en venn som stiller opp når livet røyner på,og en venn som er der når dagene er glade. Om vi alle bruker litt mere tid på hverandre så kan man kanskje unngå mange noen triste episoder, slik som Ari Behn.

Kanskje ikke hadde  han den vennen som sa de riktige ting, noen ganger  blir det for mørkt,men som MAUD sa i sin tale, det  er alltid en løsning, en bedre løsning . 

VÆR EN VENN , EN SOM BRYR SEG

 

Gi når man lever

Du lurer kanskje på hvorfor jeg henger meg så oppi dette temaet, død, sorg, bry seg og omsorg ♥️


Jo fordi dette med Ari Behn har satt seg skikkelig i meg, det og miste noen har jeg selv opplevd tett på. Og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan dele og gi blomster, besøke, og snakke med hverandre når vi lever. Blomsterhavet skulle ha skjedd før man dør.
Det å få en blomsterhilsen helt uten grunn, det er hyggelig det. Mulig jeg er litt rar der, men blomster betyr mye for meg. Noen velger rett og slett bort blomster ved  død- noe jeg kanskje kan skjønne tildels. Når jeg mistet min mamma var det ekstremt mange blomster hjemme hos meg, og for meg betydde det enormt. Mamman min elsket blomster, så jeg tenkte at det var akkurat slik hun ville ha det. Men ofte er det ikke slik, det kan virke unaturlig å gi blomster når noen er døde, de burde heller hatt blomster når de levde.


Jeg fikk en ganske klar beskjed av min kjære sønn rett før jul. Det var lille juleaften , og vi hadde våres lille kjørerunde med utlevering av gaver og blomster. Det er noen jeg har kjent i mange år, men kontakten har dessverre ikke vært så god de siste 7 årene, men jeg har stadig følt på at jeg vil ha  kontakt, og flere år tenkt på å stikke innom med en blomst . Men dere vet jo hvordan det er, man lurer frem og tilbake, hvordan blir det tatt  imot. Så jeg har ikke gjort det da på alle disse årene. Sønnen min på 22 år sier til meg, Mamma, julen er tid for Godhet, så det kan ikke skade. Du burde gi dem en blomst. Jeg gjorde som min kloke sønn anbefalte meg, det ble godt tatt i mot av mottakeren ( det så slik ut iallefall ) og jeg kjente på en enorm lettelse. Jeg la stoltheten bort, og fikk en god følelse. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg nok angret.


Det kan jo være for seint, ingen kjenner morgendagen, ingen visste at Ari kom til å ta livet sitt 1 Juledag.Og ingen vet hvordan naboen har det i sitt hus, hvordan hemmeligheter som fins i de mange hjem. Det  jeg vet er hvordan jeg har det, og at jeg vil skape godhet rundt meg, en oppmerksomhet en SMS, en telefon, en invitasjon eller en blomst kan faktiske forandre dagen til en annen. Jeg vil at 2020 skal bli ett slikt år, ett bry seg om andre år. Gi litt mere av meg selv til andre som trenger litt ekstra ♥️♥️

Klem

Bry deg- før det er for seint…

 

 


1 jule dag kveld fikk vi alle den triste nyheten, Ari Behn orket ikke mere, han hadde tatt sitt eget liv. Det kokte på alle sosiale medier, jeg tror vi alle egentlig var glad i Ari, selvom vi ikke kjente han privat . Han var annerledes enn de fleste, turte å være annerledes, turte å stå for noe. Personlig ble jeg fascinert av Ari, likte han godt, altså på den måten mange av Norges befolkning kjente til han.
Det siste døgnet har vi kommet med godord  og alt  mulig positivt . Det er jo godt det, men hvorfor kunne ikke de god ordene kommet da han levde, det er jo da han hadde trengt de.Dette er vel litt typisk, ofte i begravelser kommer de fine tingene frem, men når vi trenger de aller mest, så hører vi ingen ting . 3 jenter har mistet Pappan sin♥️♥️♥️
Hvil i fred..

Nå går tankene mine spesielt til deg som sliter, til deg som ikke orker mere, eller til deg som har hatt en grusom jul-

Men aller mest så tenker jeg på dere 3 nydelige jentene som har mistet Pappan sin.

Ikke kjente jeg Ari, og ikke kjenner jeg barna til Ari & Martha.

Men jeg føler en enorm tristhet på vegne av dem, en sorg som er så bunnløs kjenner dere nok veldig på.

Å miste Pappan sin på denne måten, og i jula, det må være forferdelig. Ingen ord kan hjelpe, ingen klemmer som kan hjelpe. Det er heller ingen som kan erstatte en pappa. Ord kan gjøre det verre, ingen ord kan være enda verre- men jeg tror at deg er bedre å bry seg enn å ikke bry seg.

Det som skremmer meg enormt er at en slik man, en mann som er så anerkjent, vært i kongefamilien i Norge, og det seg tilsynelatende veldig bra ut kan ta sitt eget liv.?

Hva skjer inni hodet? Hvorfor har ingen fanget opp dette?

Har det vært så mørkt så lenge at ingen har sett forandringer?

Er det ingen i hans familie som har skjønt noe? Eller har han tatt på en maske?

Å ta livet 1 juledag, det er jo helt vanvittig, da må juleaften vært grusom ?

Jeg tenker på alle dere som har opplevd noe lignende, håper dere får hjelp i julen.

Kjenner du noen som er alene?

Ta kontakt / bedre en gang for mye , enn aldri..

Om du ikke ser lyset i tunnelen, ikke legg deg under dyna- ta deg tid til å løp ute i naturen.Det tar ikke sorgen  elller smerten, men kan hjelpe deg videre.

Vi har ikke råd til å miste noen.

Bry deg- om du ikke bryr deg, kan  det koste livet .

https://www.vg.no/#/video/190107/vg-kommentator-om-ari-behn-strre-enn-livet-selv?utm_campaign=overlay-main-ios

 

 

 

 

 

 

♥️

Hvem ligner jeg på?


I går kveld så jeg på Bak fasaden på tv2, og tankene mine begynte å svirre og gå. Jeg er adoptert fra Bangladesh, kom når jeg var ca 5 mnd til verdens beste familie- Det er viktig for meg at det blir skrevet. De ønsket meg og det aller beste for meg, og jeg er evig takknemlig♥️

Men når det blir så fokus i ett TV program at man ikke ligner på noen, da er det klart at man begynner å føle og tenke. Tanken har streifet meg før, men ikke på denne måten. Bilde på toppen er ingen jeg kjenner, men det er slik jeg kanskje hadde sett ut om jeg fortsatt var i Bangladesh, eller min biologiske mor?

Det er merkelig når man begynner å tenke, og jeg irriterer meg over at ett TV program påvirker meg på den måten .Det er kanskje målet til dem som lager TV programm. Det føles faktisk litt merkelig å ikke vite noen ting, eller ligne på noen, jeg ser jo at ungene ligner på meg, men det er jo ikke det samme.

Egentlig betyr også svært lite, men for å være ærlig så knyter det seg litt- Tenker på hvorfor jeg ser ut som jeg gjør, tenker på om jeg er lik moren min, om hva jeg har arvet?
Tenker også på om jeg har arvet noen sykdommer. Det er jo litt trist å ikke ligne noen, det er trist å ikke vite, og det er faktisk slik at jeg er adoptert og har andre gener enn den familien jeg er oppvokst i.

Det har ingenting med at jeg ikke er takknemlig eller glad i.Det er bare realiteten. Som voksen så har nok dette blitt tydeligere enn da jeg var barn. Uten å såre noen, så kan jeg til tider kjenne på det- Jeg er ikke typen som henger med leppa eller blir deppa, dette er kun tanker, tanker som kommer etter ett TV program.Det er nok kanskje tanker som har ligget der en stund, men mulig jeg aldri har turt å føle på de.

Kanskje det heller ikke er så lurt ?

Samtidig så tror jeg alle har ett behov for å ligne på noen.Nå har jeg 4 barn som ligner på meg, men jeg ligner ikke på noen- Jeg føler meg veldig norsk, har aldri tenkt på noe annet, og er stolt av det. Bakgrunnen min må bare ligge i ro, og jeg er sikker på at jeg ligner noen.Svaret får jeg aldri og det må jeg leve med..Jeg er stolt av meg selv uansett, og velger å slippe dette nå… 

klem fra