Kalenderen viser 23 Des 2019- Det ryddes, bakes, vaskes, handles, julehotellet har åpnet..
ungene er kommet hjem for jula, forventningene er høye.De forventer at alt skal være på stell,det værste med at de kommer hjem, det er at de tror det er ett hotell. Ett hotell de kan komme å gå til akkurat som det passer dem.De har ingen forpliktelser, de er hjemme på ferie, og da skal de få løpe rundt til vennene, mens vi som som er foreldre vi skal bare være glad for å ha de hjemme og se de litt innimellom. Lillebroren i huset her blir selvfølgelig litt lei seg når de forsvinner hele tiden. Og jeg merker på enda en liten sorg, men denne sorgen er naturlig, og alle opplever den.
Ungene er voksne, og vi foreldrene mister de litt. Det var ikke som før davi hadde kontroll.Jeg må visst bare godta at sånn er det. Det er jo veldig rart, og jeg kjenner veldig på at jeg kommer i 2 og 3 rekke. kjærester og familien til kjærestene er viktigere. Føles vondt, men må lære meg å leve med det.
Drømmejulen for meg er, huset er perfekt pyntet, i min stil, ikke uvelkomne nisser og sleder, men gull og rødt – tonet ned.
Det skal være tente lys hele døgnet, rolig fin julemusikk Som spilles sånn ca høyt. Juletreet skal også stå i stil med resten- ungene skal hygge seg med hver sin bok, eller telefon, ha rolige stemmer – julegenserne og pysjene skal selvfølgelig være på.Det skal lukte av deilige pepperkaker i huset- huset skal være plettfritt.Huset skal være klart til å ta i mot gjester hele tiden.kjøleskap og skaper skal være fyllt til randen med godsaker ♥️Og kjærligheten blomstrer mer enn noen gang…..
Alle har ferie, skittentøyskurven er høyere enn noen gang. Diskusjonene er verreenn noen gang. Ekteskapet blir satt på prøve, det kan være kort vei fra elsk til Hat. Kjøleskapet blir raskt tomt fordi ungene spiser som ulver. Musikken jomer fra alle rom, ikke den samme musikken, men forskjellige sanger.
Alle roper høyt til hverandre fordi om ikke, så blir de ikke hørt. Alle skal kjøpe julegaver i siste liten- i siste liten har de ikke det som var på ønskelisten, så man bare må kjøpe noe, og det blir ikke tatt imot så veldig bra. Ingen liker egentlig ikke julemiddagen, den blir bare pirket i. Grunnen til det er at spenningen er så høy, og pakkene under treet ligger å roper-
Jeg har det ikke helt sånn, men tror ofte det kan være sånn rundt omkring i hjemmene .
Husk en ting, 24 desember kommer uansett. Pust ut, nyt fridagene med hverandre- så tror jeg julefreden kommer uansett, i alle fall til de fleste♥️
Kalenderen viser 19 desember, og det er tid for å tenke på de siste gavene .
Jeg elsker å gi, og jeg vil helst gi noe som jeg vet mottakerne setter pris på.
Det trenger ikke å være dyrt, men det må være en gave fra hjertet mitt.
I går hadde vi våres årlige julegave handle dag med kidza, og jeg merker at det ikke akkurat var de billigste ønskene. Men tror absolutt vi fikk landa på noe greit- Stemmningen på senteret var litt høy, det er jo få dager igjen og mange må få unna litt gaver på kort tid. Midt i det hele står 2 nydelige damer å samler inn penger til frelses armeen, og de gir oss ett tilbud om å ta bilde sammen med dem for 20,- Kr som da går til gryta, ett festlig innslag på ett travelt kjøpesenter.
Viktig å bidra til slike organisasjoner i jula også. For meg er det enormt viktig å gi gaver til de nærmeste, da får jeg vist dem hvor glad jeg er i dem, og for meg handler Jula om å gi, personlig så syntes jeg det er hyggelig å åpne gaver på juleaften. Blir aldri for stor til det, men syntes det er like hyggelig, eller vel så hyggelig å gi.
Noen familier velger å kun gi til barna, det er jo kjedelig, for når juleaften er der, er det trist å sitte uten gaver. De som velger å ikke gi, de har som regel hva de trenger, og har mulighet til å kjøpe seg hva de trenger hele året. De sier også ofte at alle pengene går til veledighet. Hvorfor ikke heller gi hele året- jula er gave tid- det handler om å vise kjærlighet til våres med mennesker.
Jeg fatter ikke at dette ikke er naturlig for de fleste.
Er det latskap, gidder ikke folk. Tenk littigjennom hvorfor du gir eller hvorfor du ikke gir?
Vi fikk gaven, kjærligheten fra Gud- og vi skal vise våres takknemlighet ved å gi gaver til våres nære og kjære, slik ser jeg det. Da blir det enkelt å gi- jeg personlig kommer til å gi gaver så langt jeg klarer –
Takknemlig for mine kjære, og jeg vil vise det med å gi gaver på juleaften
Definisjon påSorg – ofte nært knyttet opp til følelsen av tap. Dette kan for eksempel være tap av ektefelle, venner eller arbeid, men det kan også være tap av egen helse, slik som ved alvorlig sykdom, eller tap av personlig trygghet, som etter å ha vært utsatt for voldshandlinger og overgrep. I min situasjon var det å miste mamma min store sorg -Uka før bisettelsen gikk ganske bra, huset vårt så ut som en blomsterhimmel. Mamma elsket blomster, så det var deilig å fylle huset med det hun likte så godt, Lukten av rosene ga en nydelig atmosfære av mamma.Jeg tviholdt på blomstene, for når den ene døde etter den andre så følte jeg mamma ble lengre og lengre borte, og det gjorde meg ekstremt trist .Så kom hverdagen, huset ble tomt for venner, den eldste sønnen vår flyttet til storbyen .Alt så egentlig veldig svart ut . Jeg prøvde hver dag å huske hvordan stemmen til min kjære mamma hørtes ut. Jeg ventet på at hun skulle ringe, så ofte på de siste meldingene hun hadde sendt meg ..Mamma og jeg snakket sammen nesten hver dag ,diskuterte, lo og var til tider litt uenig i ting .Og det var ofte lunsj og middag og alt det der.Derfor var hverdagen min blitt så inmari tung. Jeg måtte begynne å tenke nytt. Jeg har aldri vært tilhenger av å måtte kjøpe meg ting for å bli lykkelig, men akkurat i denne Perioden så måtte jeg. Jeg gikk bananas, handla inn grønne planter, og ny spise salong, nye lamper og puter. De gamle tingene mine var det for mye mamma i, For meg gjorde det godt med litt forandring . Samtidig som disse nye tingene kom i hus, så brukte jeg mye tid med Gud og min familie. Jeg var også mye sammen med min Pappa, noe som jeg er veldig glad for – vi gråt sammen, snakket sammen .. og vi delte også troen, og vi vet at Mamma er i Paradis ..
I går kveld så jeg på Bak fasaden på tv2, og tankene mine begynte å svirre og gå. Jeg er adoptert fra Bangladesh, kom når jeg var ca 5 mnd til verdens beste familie- Det er viktig for meg at det blir skrevet. De ønsket meg og det aller beste for meg, og jeg er evig takknemlig♥️
Men når det blir så fokus i ett TV program at man ikke ligner på noen, da er det klart at man begynner å føle og tenke. Tanken har streifet meg før, men ikke på denne måten. Bilde på toppen er ingen jeg kjenner, men det er slik jeg kanskje hadde sett ut om jeg fortsatt var i Bangladesh, eller min biologiske mor?
Det er merkelig når man begynner å tenke, og jeg irriterer meg over at ett TV program påvirker meg på den måten .Det er kanskje målet til dem som lager TV programm. Det føles faktisk litt merkelig å ikke vite noen ting, eller ligne på noen, jeg ser jo at ungene ligner på meg, men det er jo ikke det samme.
Egentlig betyr også svært lite, men for å være ærlig så knyter det seg litt- Tenker på hvorfor jeg ser ut som jeg gjør, tenker på om jeg er lik moren min, om hva jeg har arvet? Tenker også på om jeg har arvet noen sykdommer. Det er jo litt trist å ikke ligne noen, det er trist å ikke vite, og det er faktisk slik at jeg er adoptert og har andre gener enn den familien jeg er oppvokst i.
Det har ingenting med at jeg ikke er takknemlig eller glad i.Det er bare realiteten. Som voksen så har nok dette blitt tydeligere enn da jeg var barn. Uten å såre noen, så kan jeg til tider kjenne på det- Jeg er ikke typen som henger med leppa eller blir deppa, dette er kun tanker, tanker som kommer etter ett TV program.Det er nok kanskje tanker som har ligget der en stund, men mulig jeg aldri har turt å føle på de.
Kanskje det heller ikke er så lurt ?
Samtidig så tror jeg alle har ett behov for å ligne på noen.Nå har jeg 4 barn som ligner på meg, men jeg ligner ikke på noen- Jeg føler meg veldig norsk, har aldri tenkt på noe annet, og er stolt av det. Bakgrunnen min må bare ligge i ro, og jeg er sikker på at jeg ligner noen.Svaret får jeg aldri og det må jeg leve med..Jeg er stolt av meg selv uansett, og velger å slippe dette nå…
Mamma jubler i himmelen, det er jeg helt sikker på. Det kjennes godt å være ferdig med årets juleoppsettning. Dagen i går var utrolig slitsom , men det jeg sitter igjen med er at det var mange små hjerter som fikk Julestemmning og kanskje ett godt budskap nådde inn.Dette var målet med julekonserten. Mine personlige opplevelser er en stolthet av hver person som setter av siste helgen før jul til dette.
Jula for meg handler om juleevangeliet, og den gaven vi fikk. Kanskje den ikke er slik for deg, men uten julens budskap er det ingen jul for meg. Samtidig føler jeg ett stort savn, mamma er ikke her, men i går fikk jeg en varm god klem av en dansk dame som jeg er veldig glad i, den klemmen betydde enormt for meg. Når mamma ikke er der, så betyr andres omsorg ekstremt mye akkurat nå. Men jeg er 100 % sikker på at hun klapper og jubler av stolthet over både meg og familien min.Den andre jula føles merkelig, merkeligere enn den første, det var dyp dyp sorg, nå er det et savn som bare roper. Savnet vil alltid være der- Jeg skal klare savnet, leve med savnet, bære mamma med meg i hjertet. Det som er så utrolig godt å vite er alle vennene jeg har rundt meg. Jeg kunne ikke klart meg uten. Alle trenger en venn, og alle trenger en varm klem. Jeg vil gjerne bety noe for noen, jeg sitter med masse erfaring når det gjelder å jobbe seg igjennom sorgen. Fra sorg til savn- og jeg vet at det er mange der ute som sliter, særlig nå i juletiden. Men jeg vet også at man kommer igjennom, veien kan føles tung og lang, men det blir lysere etterhvert. Alle vil nok engang oppleve å miste en som står dem nær, og det er helt naturlig, men smerten er forskjellig for alle.Vi skal ha respekt for sorgen, men ikke bli besatt av den. Nå kan julen komme, nå er jeg klar for å la roen senke seg.
Men tårene presser på, kanskje fordi det er jul, og kanskje fordi jeg blir enda mere rørt nå enn tidligere, er så stolt at jeg nesten sprekker av alle som deltar, men også alle ungene mine er med, det er fantastisk .
Det værste i dag er at mamma ikke er med, at mamma ikke får høre barnebarna sine, jeg hadde trengt at mamma var der. Mamma var så stolt av barnebarna , og jeg var stolt av å vise dem frem til henne. Hun gledet seg over oss på en nydelig måte. Jeg kjenner når jeg skriver at tårene renner, det blir litt for tøft, savnet er enormt i dag. Jeg klarer knappt å fokusere, det har gått så bra så lenge. Gjennom disse knall harde tidene, med nye diagnoser så har jeg følt jeg har klart det bra, godtatt at mamma er borte. Det eneste jeg skulle ønske meg aller mest var at mamma er her, jeg fatter ikke at hun er borte. Forleden dag da jeg skulle forberede enn deilig ribbe middag, så skulle jeg ha spurt mamma om noe angående sausen. Men hun kunne ikke ta telefonen.Mamma var alltid parat til å gi meg oppskrifter, men denne jula er hun ikke det. Jeg trodde jeg på en måte var kommet ett hakk videre, men i dag føles det ikke slik.
Det var urettferdig, hun var jo ikke syk, kom aldri hjem fra ferien- Jeg tror nok kanskje at det er det værste, at hun aldri kom hjem-
Det som er trøsten er at vi skal ses igjen i himmelen
I kveld når vi står på scenen så må jeg bare fokusere på det riktige, men det er beintøft. Pappan min og søstern kommer, og det setter jeg stor pris på- men savnet etter mamma vil aldri dø, jeg må lære meg å leve med savnet. Det vil alltid være en tom plass, plassen som mamma skulle sitte på. Mamma Har det beste setet, og jeg velger å tro at hun følger med og jubler av fryd oppi himmelen i dag. For alltid elsket og savnet, min kjære mamma
Familien ble invitert til Bangladesh med Compassion Norge , en organisasjon som vi er ambassadører for .
Det ble en spennende reise , turen over tok over 20 t , å reise til ett sted man ikke vet noe om , det var utrolig spennende . Vi skulle treffe mange barn , barnehjem ,skoler og hjem . Og det er klart det var en sterk opplevelse .
Lukten i flyet var merkelig , ukjent , svette , og mye mat ,duften av en parfyme som jeg husker enda , og som jeg trodde jeg hadde luktet da jeg var baby .Men det var vel kanskje ikke det .. ?
stor spenning i familien var det ..
Etter ett hav av kontroller og papirer så kom vi endelig ut på flyplassen Dacca International AirPort .
Det luktet krydder og varmen slo oss .
Noe inne i meg sa , dette er hjemlandet mitt .. og faktisk ,det føltes slik.
En følelse av tilhørighet jeg aldri før har følt ..
Bilen vi ble hentet i hang så vidt sammen , men vi kom frem til hotellet , fikk mat og drikke før vi skulle fly videre til ett annet sted i Bangladesh .
Det ropte inni meg , HAR JEG FAMILIE HER?
Men jeg holdt det for meg selv ..
I og med at jeg er fra Bangladesh , så fikk vi veldig mye oppmerksomhet – Bangladesh sin datter har kommet hjem igjen , det gikk igjen overalt hvor vi kom ..
Jeg hadde med meg mine adoptiv papirer , der mine biologiske foreldre stod oppført .
Noen fikk papirene og begynte å søke.
De fant ut at min far var død , og barnehjemmet var brent ned , men min biologiske mor fant de ikke ut av .
Men da jeg kom hjem fikk jeg beskjed om at hun og er død .
En av de siste dagene var vi nede i den værste slummen i Dacca , jeg på mine glitter Toms var meget beveget , gutten min på 6 år måtte bæres – det var rotter , drit og shit overalt . Det værste var at det bodde familier i bittesmå hus der – DETTE KUNNE HA VÆRT MEG ….
Dette var «gata» jeg skulle vokst opp i ?
Det gjorde noe med meg og Kidza mine .
Små barn som tigger …
Mødre med babyer som tigger ..
Mitt fødested er Bangladesh – mitt hjemsted er Norge !
Reisen hjem var enda lengre , spørsmålene enda flere .
Tårene rant , jeg ville ikke hjem –
Da jeg kom hjem så fikk jeg endret navnet mitt , jeg tok min biologiske mor sitt navn .
I dag er jeg så takknemlig for navet mitt – Ett fra Mamman min her , som gav meg livet i gave . Og ett fra mamman min som fødte meg – hun ga meg muligheten til å slippe slummen i Dacca ga meg ett fantastisk liv i Norge .
Jeg kjenner på en enorm irritasjon om dagen, og jeg burde ikke å bry meg, men nettet er stappfullt av hvordan man skal oppføre seg, hvordan man burde se ut, og hva vi skal spise og ikke spise. Hjernen din blir ufrivillig påvirket.
Også skal nettet fortelle meg hva som er riktig ang ekteskapet mitt, og barneoppdragelse –Samtidig så må vi være veldig forsiktig med å ikke være for mye på nett, det kan ødelegge oss. Og ungene blir usosiale fordi de er så slitene –
Oppskrifter på ett bedre samliv, det har ekstremt mange oppskrifter – Veldig ofte handler det om kjærlighets turer, eller gutteturer, venninne turer. Hva med alle oss som faktisk har det ganske godt hjemme i stua, sammen med mannen.
Eller hva om vi bruker tid sammen med barna, snakker sammen, være naturlig å være sammen en fredagskveld. Jeg tror mange ganger det kan være våres feil at barna ikke leker sammen lenger.
Vi legger opp til aktiviteter, hver dag, ofte i helgene. De klarer rett og slett ikke å finne på noe selv, for de blir aktivisert 24/7.
Det er faktisk ikke usunt å kjede seg litt-
Og vi må nok bare innse at skjermen har kommet for å bli, men vi som foreldre må sette grenser.
Jeg tenker, vær fornuftig ifht mat- ikke bare spis grønt, det kan du fint klare i 3 mnd , men når du da begynner å spise litt vanlig , så eser man ut. Finn deg en god måte å spise på, variert kost er det aller beste.
Jeg snakker til oss i 40-50 åra – se deg i speilet, du er god nok.Lær deg og elsk deg selv, med eller uten noen kilo for mye. vi er forskjellige og det er bra.. vi blir jo påvirket hele gjengen, og vi trenger bekreftelse på alt vi gjør, meg inkludert.
Det kan være slitsomt å hele tiden rope etter det, hige etter noe større, være den beste.
Jeg tror at vi bare må godta at vi er forskjellige, alle barn er forskjellige, de må oppdras forskjellig,det er ikke en TV psykolog som bestemmer hva som er rett. Det fins ingen fasit på barneoppdragelse .
Det samme gjelder ekteskap,det viktigste er å godta hverandre, høre på hverandre, og ha tid til hverandre.Jeg blir rett å slett irritert av å høre å lese overalt hva man burde og ikke burde..
For å få ett godt liv, begynn å godta deg selv, du kan aldri bli en annen- Du er god nok♥️
Jeg ligger å grubler over hva jeg ville ha gjort om jeg ble aleine, eller om når jeg blir aleine.
Det er vanskelig å sette seg inn i den situasjonen, og når man er midt i livet, da skal man kanskje ikke tenke på disse tingene. Det slår meg stadig vekk, kanskje det ligger litt mere i underbevisstheten siden mamma døde så brått, og pappa ble aleine? Det er ingen god tanke, men jeg streifer dessverre litt for ofte bort i den.
Akkurat nå har jeg alt jeg trenger, har til og med ett par diagnoser for mye. Men livet smiler egentlig ganske bredt til meg.
Når disse tankene kommer så må jeg straks få de over på alt det positive, og jeg har blitt veldig opptatt av at vi 2 må ta vare på hverandre, være gode mot og med hverandre, for det er faktisk ingen selvfølge. Hver eneste dag er en gave, og gaven må vi bruke fornuftig.
Vi må ikke bruke den på unødvendig krangling eller uenigheter. Det er lett å falle i den grøfta, men når jeg tenker på hva jeg har, så må jeg bare smile og være takknemlig .
Det er kanskje derfor jeg er så livredd for å miste det gode jeg har.
Jeg er enormt bortskjemt, føler jeg ikke har lov til å klage . I går spurte en av sønnene mine, hvordan føler du det å ha 3 sønner, og 1 datter.
Jeg er bare mega heldig og vanvittig stolt over min fine fine familie. Jeg ønsker alle alt godt, kunne ikke vært uten noen av de 4.
Når alle 4 blir voksne så håper jeg at de 4 kan fortsette med de gode relasjonene de har til hverandre.Det er absolutt ikke en selvfølge. 💕
Men med det grunnlaget så tror jeg nok at de kommer til å være venner. Vi er en familie som er utrolig glad i hverandre, støtter hverandre og heier på hverandre- og derfor blir det ekstra tungt om det skjer noe vondt mellom oss. Jeg håper vi har lært barna våres noe igjennom alle årene de har bodd hjemme. Jeg har lært enormt mye det siste halvannet år, det vil jeg bære med meg, og gi videre til mine barn💕
