Voksne barn(altså vi) – syke og gamle foreldre..

Vi er der nå, midt i livet, hvor barneskrik er fjernt, og arv er nærme.

Uansett hvor vi går, eller hvem vi er sammen med for tiden, er det snakk om foreldrene våre, besteforeldre til barna våre. Sykdom, død, arv, fremtidsfullmakt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De som alltid har vært bautaene i livet vårt, de begynner å synge på slutten av refrenget.

Det må ordnes opp i mange forskjellige saker. Det er rart, trist og egentlig ganske lite givende.

Når man er gift, så er det også 2 sider, 2 stk besteforeldre. Man skal stille opp på begge sider. Noe jeg personlig syntes er vanskelig.

På min side har vi allerede ordnet det meste, siden min mamma døde for ett par år siden.
Derfor føler jeg meg forsynt, og lite lyst til å starte på nytt på den andre siden.

Jeg vet ikke hvordan det er hos andre familier. Men jeg syntes det er håpløst å involvere meg like mye når det gjelder han sin side.

Grunnen er nok at jeg akkurat har jobbet meg igjennom, så kreftene strekker ikke til.

Hvordan løser man slikt?

Det kan tære noe voldsomt på forholdet, jeg vil nok si at jeg er ett dårlig eksempel på dette. Jeg lukker meg, noe jeg vet er galt.

Så er det slik at vi klarer ikke alt på engang- f eks om noen nå nevner arv, eller f eks, sølvet , serviset, da tror jeg at det klikker.

Alle skaper er fulle, det er ikke mere plass- jeg vil ikke ha mere.

Høres dette kjent ut? Eller er det kun meg?

Begynner jo å lure på meg selv? Vil veldig gjerne ha litt tips..!!

Den tiden da vi kun var kjernefamilien, den gang ungene løp rundt i gresset med bare føtter, den tiden ville jeg gjerne ha tilbake. Men på en annen måte, glad den tid er over og, husker jeg at jeg var sliten.
Men jeg var ikke sånn sliten, ikke vondt sliten- God sliten – man levde som unge foreldre, lite bekymringer.

I den alderen vi har kommet i nå, da er ofte bekymringene relatert til foreldre, det så jeg ikke komme.

Man tror jo at de skal vare livet ut.

Men , desverre tiden ebber ut, og vi MÅ stille opp.. its paybacktime..

God fredag

Hva betyr egentlig ordet psykisk helse?

Ordet psykisk er avledet av det greske ordet «psukhé» som betyr livsånde og handler om det som puster liv i oss, det som holder oss levende og gir livet glede og mening. I kombinasjon med helse beskriver begrepet hvordan vi forstår, håndterer og gir mening til de utfordringer vi møter i hverdagen.

På mandag gjestet jeg en snapchat konto som handler om Psykisk helse.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var en dag som gav meg enormt mye å tenke på, og  enormt mye å være takknemlig for.

Jeg kom i kontakt med mange forskjellige Type mennesker, mennesker som har virkelig ting å streve med.

Ting Som for meg er en selvfølge, er en kamp for en annen.

En sånn ting som bare å gå i butikken å handle, for noen er det en vanvittig påkjenning. De tenker svart, de tenker på alle mulige ting som kan skje, både på veien dit og inne i butikken.

En jeg kom i kontakt med turte engang ikke å gå ut av huset sitt, i angst for å treffe en annen, tilfelle personen hadde sagt hei..

Det er ganske forferdelig at noen har det slik, hva er grunnen til at noen har det slik?

Hodet mitt jobber på høygir når jeg tenker på dette temaet, og når det dukker opp selvmord på TiK Tok denne uken? Hvordan samfunnet har blitt, det er bare trist.

At mine kidz skal måtte se det, det er og blir ubegripelig.

Jeg har blitt mer og mere opptatt av psykisk helse,blitt mere og mere opptatt av at mine barn og mine nærmeste skal være var på andre, andre som ikke har det så bra..

Du som har fulgt meg, du begynner å kjenne meg, begynner å kjenne hjertet mitt. Hjertet mitt brenner for mennesker med dårlig psykisk helse, jeg vil være en som gjør en forskjell i i samfunnet. Reise meg opp for DEG som knapt klarer å få frem ett smil..

Jeg tror alle kan bety noe for EN

DEN ENE….

Mange kan nok være uenig med meg, men det er viktig å leve i verden, ha følerne litt ute. Gi av din tid til en som trenger det..

DU  kan bety en stor forskjell ..

Ikke la noen tråkke på deg som du er en falleferdig blomst.

Har du noen ganger kjent at du bare får negative tilbakemeldinger på hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Eller føler deg misforstått?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tror mange kan føle det slik, ingen har rett på å fortelle deg at du er ett null, om noen gjør det, så ligger det mye hos den andre personen.

Det er ofte slike situasjoner oppstår blant veldige nære relasjoner, eller i ekteskap, man blir så lei seg at man mister kontrollen på hva man sier, dette kan skje de aller beste.

Om du er den som sier ting i sinne, så er det viktig at når du har roet deg ned kan forklare hvorfor du sa det, og hvorfor du reagerte som du gjorde. Det er også viktig å lytte til den andre parten. Dette kan være veldig vanskelig.

Er du den som mottar all dritten, ja da må du faktisk tenke igjennom hvorfor man havnet i den situasjonen, var det noe du sa som kunne såre som utløste «krangelen «.

Uansett så har ingen lov til å tråkke på deg, og fortelle deg at du er falsk, ikke kan noe, at du er ett null. Det er ondskap!!

Om man får høre slike ting om seg selv får man veldig vondt, og det må jobbes med, og man kan kreve en unnskyldning.

En unnskyldning er ikke alltid nok, det tar tid å bearbeide ett sår.

Det må leges sakte og sikkert.

For mange, særlig i ekteskap er det viktig å lytte til hverandre, det er alltid en grunn  bak en vond situasjon .Det kommer sjelden ut av intet.

Så er det slik at vi takler konflikter på forskjellige måter, mannen kan ofte bli fort ferdig med en sak, mens kona bruker lengre tid for å komme over problemet.

Jeg tror mange har det slik, hva med deg? Har du tenkt på hvordan du reagerer?

Tanker på en onsdag.

Etter innlegget forleden dag, har jeg fått enormt tilbakemelding fra både adopterte barn, venner og adoptiv foreldre.

Jeg syntes det er på sin plass å hedre adoptiv foreldre, takke dere for deres enorme kjærlighet, omsorg, raushet og for det valget dere tok.

Det valget dere tok da dere valgte å adoptere, det er enormt.

Veien fra dere bestemte dere, til vi lå i armene deres må ha vært en enorm påkjenning.

Den gangen jeg kom til Norge i 1975, da var det slik at vi ble sendt med fly, så det var å kaste seg rett i det. Man ble ikke kjent før man var i den nye familien.

Når man går gravid, da har man 9 mnd, man kjenner på livet som vokser inni en, så kommer barnet, barnet blir lagt på brystet.

Den følelsen er enorm, og jeg som mamma selv kan lengte etter den følelsen.

Jeg var rundt 10 år, da spurte jeg mamma, elsker du meg like mye som du elsker de andre? Svaret var, både pappa og jeg elsker alle like høyt, men «fødselen» med deg var mye lengre og tyngre, og når du kom var følelsene så sterke, akkurat som om du skulle vært inni magen min.

Slik har nok de aller fleste adoptiv foreldre det.

Det som er viktig for meg, er at det må komme frem fra min side hvor ekstremt takknemlig jeg er.

Så er jeg dog ganske sikker på at de aller fleste adoptiv foreldre er ganske så bekymrer for sine håpefulle. De tenker nok ofte på Hvordan det er å vokse opp som mørkhudet i Norge. De tenker ksnskje også på hvilken bagasje har de med seg? Noe de slipper å tenke på med biologiske barn. Der kjenner de bakgrunnen.

Kjære adoptiv foreldre- jeg sier det igjen- takk ! Takk for det vanvitttige valget deres.

Jeg er evig takknemlig, takknemlig for at dere gav oss livet i gave..

Mange som meg har  opplevd å miste en man er veldig glad i, eller en av de nærmeste.

Dere som kjenner meg vet at jeg mista min mamma for 2 år siden, hun døde av hjerneblødning ganske akutt og uventet.

Det er forventet at man kommer igjennom sorgen på ca 1 år, men for mange tar det mye lengre tid.

Om man har vært gift i 50 år, så er sorgen dypere.

Noen kommer ikke ut av sorgen i det hele tatt, noen klarer det step by step, andre blir nesten besatt av sorgen,Klarer ikke slippe..

Jeg for min del klarte å slippe ganske fort, kanskje ca 1 år.

Min beste terapi var å skrive brev, jeg skrev brev til «mamma» nesten hver dag, da fikk jeg ut frustrasjon, glede og savn.

Så er det slik at jeg er heldig – jeg er utadvendt, snakker mye, jeg snakket meg ut av den. Nevnte og nevner ofte mange ganger enda.

Det som reddet meg, det var at jeg fort klarte å snu den vonde sorgen til å bli savn.

Når sorg blir savn, da ble det enklere, men grusomt vondt, ville jo helst ringe til mamma,invitere mamma,spise middager og lunsje. Det savner jeg enda, men nå klarer jeg ha hente frem alle de gode minnene.

Alle gledene, og alt hva hun betydde for meg, er enda sterkere. .

Går man rundt å sørger mutters alene, da tror jeg det er vanskelig å komme ut av det, man må ha en «søppelboks»en man må tømme seg til.

Min mann og mine venner var til stor hjelp, jeg føler meg fri fra sorgen, etter 2 år. Minnene presser på, og det er bare hyggelig.

Jeg er sikker på at DU klarer det..

Vær tålmodig, se fremover..

God søndag!!

Jeg har tenkt endel i det siste, og det er viktig at når du leser innlegget mitt i dag, at du vet at jeg har det helt tipp topp. Men at jeg setter saken litt på spissen.

I en vanlig  familie med biologiske barn, så er det alltid forskjeller også, men da tror jeg ikke man tenker over det på den måten.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når jeg var barn tenkte jeg aldri på at jeg var annerledes, vi fikk like mye kjærlighet og omsorg alle 4. De gjorde aldri forskjell.

I voksen alder når man selv får familie, så merker og ser jeg at vi er sykt forskjellige. Jeg er den utadvendte, sprelske, og de andre er totalt den andre veien. Ikke noe galt med det, men vi har ikke de samme verdier, her kommer det inn tydelig at vi ikke er biologiske .

Selvom jeg vet at dette også er slik i vanlige familier.

På barna våre også er det tydelig, kusine og fettere har lite til felles, dette gjelder særlig min side, mannen min sin side, det er noe helt annet.

Arv  har mye å si, ingen av mine kidz ligner på noen på min side, men de kan ha likhetstrekk på den andre siden, og de kan relatere seg mere til dem, både arv og miljø. Miljø er viktig, og de har absolutt fått med mye godt fra min side. De elsker morfaren sin, og elsket mormoren sin.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ble plassert der jeg ble plassert, ellers hadde ikke livet mitt vært ett liv.

Men det er klart at det dukker opp i hodet mitt at jeg er ikke som dem, tenker ikke som dem, tar ikke samme avgjørelser, og vi har faktisk ikke de samme genene. Det betyr en hel del.

Kanskje du leser dette og tenker jeg burde bare holde kjeft og være takknemlig, kanskje du har rett, men har du kjent på det å være litt annerledes, kjent på å ikke ligne på noen?

Kjent på at folk ser ned på deg fordi du ser litt mørkere ut enn andre?

Det er ingen god følelse.

Jeg ville aldri selv ha adoptert ett barn, selvom jeg fryktelig gjerne ville ha hjulpet, og det ligger for meg å være en som kunne gjort det.

Dere som har adoptert barn fra andre land  har gjort det fordi dere enten ikke kan få egne barn, eller fordi dere vil hjelpe, eller begge deler.

Mine foreldre har 3 biologisk og meg. Så jeg er kjærlighets barnet som er høyt elsket, aldri tvil om det.

Jeg ønsket aldri å adoptere, grunnen til det, er nok at jeg alltid har følt meg annerledes.

Det er kun en følelse, men det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig, eller føler meg elsket.

Jeg er takknemlig – elsket , og litt annerledes.

God helg..

Reklame | Gant Dior Thomas Sabo

I går fikk jeg endel tilbake meldinger ifht til mitt innlegg. Bare positive, folk spør om hvorfor jeg tør å skrive om slike personlige ting.

Jeg tenker grunnen er at jeg tør å være ærlig, det er kanskje ikke alltid lurt å være så bånn ærlig som jeg er, men jeg er jeg, og for min del er det god terapi, og kanskje det treffer 1 som trengte det. For vi er mange som sitter med de følelsene, om du er adoptert eller ei, og ja jeg er annerledes, for ingen er like, alle er orginale.

Det fins kun 1 av meg, og 1 av deg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For en vanlig nordmann blir jeg mulig litt for mye. Skravla går i ett- latter og tårer hånd i hånd.
Men jeg kjenner jeg lever, kjenner jeg klarer motbakkene. Tunge toppturer, men for en deilig følelse når de er besteget.

Mange vil nok råde meg til å ikke være så direkte, for noen blir det fullstendig kræsj, jeg lover deg, jeg har vært i situasjoner som jeg absolutt ville ha  vært foruten. Men samtidig har jeg lært myyyye på veien.

Og nå har jeg nok kommet dit hen at jeg svelger endel kameler. Det er ikke alltid like lurt å si hva man mener. Eller at man må mene noe alltid.

Det som er viktig, det er å kunne stå for det man mener, ikke jatte med der det passer seg.

Det er det værste jeg vet.. Da får man heller holde munn. Da blir man ofte den som ikke har egne meninger, og den vil ikke jeg være..

Uken som kommer skal jeg gjeste en side ang psykisk helse, der vil jeg fortelle litt om livet mitt, sorg, psykisk helse, og hvorfor jeg tar mine avgjørelser som jeg gjør. Gleder meg, og håper jeg kan bety noe for andre.

Ha en nydelig helg..

Søndag morgen, kaffelukten sprer seg i huset, og det er helt stille.

Rundstykke deigen står til heving. Minstemann sover, og jeg er evig takknemlig for å kunne starte opp dagen helt frisk, og klar for en ny dag, en ny dag med nye muligheter.Mannen er den samme heldigvis, for han er bautaen i mitt liv💕

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne helgen har vært helt perfekt, vi har vært sammen med noen deilige hjertevenner, noen venner som har en egen plass i hjertet.

Det er virkelig ikke mange av den typen venner. Derfor setter vi ekstra pris på akkurat de, og stor stas å være i konfirmasjon til Gutten dems som vi er faddere til.

Når jeg nå sitter her og tenker på oppgaven vi har hatt ovenfor denne fine gutten, det er en stor oppgave, men en veldig lett for oss.
Vi har kun hatt ham i våre bønner, og jeg vet han er blitt godt bevart.

Det gjør noe med en når man begynner å gå i slike konfirmasjoner, da har man blitt godt voksen. Det er underlig, for jeg husker selv jeg satt og telte 50 lappene til konfirmasjonen min.  Hmm – begynner å bli noen år siden.

Tidene har forandret seg,og det  er godt. For meg er det viktig å leve i nuet, ikke dvele ved det gamle. De dagene som har vært får vi aldri igjen, om å gjøre å skape nye og fine dager.

Selvfølgelig skal vi ikke glemme, man kan gjemme de gode minnene i hjertet. Og de vonde tingene, de viskes ut med årene..

Men livet blir ikke så bra om vi bare har gode dager, da setter man ikke så stor pris på de- man må kjenne litt på livet for virkelig å sette pris på de fantastiske dagene..

Det høres veldig rosenrødt ut dette livet mitt, det  er det på ingen måte.

Men jeg klarer ikke å la vær å være takknemlig-.

Stolt av min familie og min mann.

Jeg har hatt tunge dager, dere som har lest Bloggen vet det.

Jeg reiser meg igjen og igjen, det er det som gjør meg sterk..

Nå må jeg rulle ut runstykkene, gleder meg til frokost med mine fine.

En oppmuntring til deg i dag-

Lev i nuet- bruk dagen, du kjenner ikke morgendagen..

Når jeg skriver dette innlegget er kl 0452 – ett tegn på at man er voksen  

Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal sutre, jeg ikke skal henge meg opp i hva andre tenker og mener. Etter jeg bestemte meg for det, så er livet ganske så deilig.

I en alder av 45 år er vel det egentlig  bare på sin plass.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den siste uka har vært rimelig intens, både  psykisk å fysisk. Livet går ikke på skinner, man kjenner at man lever. Man kjenner at man er voksen.
Noen valg i livet er vanskelig, men jeg er overbevist om at når en dør lukkes, åpnes en ny og bedre, men av og til kan det være smertefullt.

Jeg er mamma til 4 forskjellige barn, de har lik oppvekst, like mye grenser og like mye kjærlighet. Men du og du så forskjellige. 4 barn fra 13-23 år .

Wow, jeg må nesten bite meg selv i leppa, er det mulig, for en gavepakke-

Jeg er heldig!!

Har alltid sagt, de er barna mine, bruker sjelden tenåringene, eller voksne når jeg omtaler dem. De er barna mine, de kommer alltid til å være det.

De 4 har en spesiell plass i hjertet mitt, og de har også  en pappa som elsker de skyhøyt..

Vi gjør alt vi kan for våres 4 barn ..

Vi er ikke dumme, og de har  ikke fått alt de peker på, eller har fått de dyreste reiser osv. Men de har fått det viktigste, ekte kjærlighet, og en god dose ekthet. Det de har felles alle 4 er, godhet – raushet og kjærlighet.

Da føler jeg de har fått mye bra i bagasjen hjemmefra..

Det siste døgnet har jeg brukt på å tenke mye, og min konklusjon på det meste er at jeg er takknemlig, jeg har lite å klage over.

Klart jeg har ett par diagnoser, og som jeg skriver over, kjenner på livet innimellom. Men jeg har bittesmå problemer. Som det heter,  i lands problemer🤗.

For meg hjelper det å tenke sånn, jeg er ikke naiv, jeg ser at situasjoner oppstår, men da må man brette opp, kjøre på, så går det som regel bra..

Jeg er heldig- 4 barn- en mann i livet mitt som elsker meg. Mat på bordet hver dag.. Da er det faktisk lkke lov til å klage. Selvom jeg gjør det innimellom..

Denne lørdag morningen vil jeg oppmuntre deg til å se det positive i livet ditt.

Mulig du ikke klarer det akkurat i dag, men jeg er sikker på at det vil komme en dag du klarer det..

Kos deg på din lørdag💕

Jepp, det er meg det!!

Jeg har vokst opp med taushetsplikt, det ble aldri snakket om andre mennesker eller pasienter hjemme hos meg.

Vi lærte tidlig at vi måtte snakke godt om alle eller holde munn. Det er klart at det ikke har vært sånn hele livet, men vi har fått det inn med teskje.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

-Samtidig har det kanskje vært lite rom for å dele følelser. Vi kunne alltid si hvordan vi hadde det, men fikk ofte høre, det går fint, mange har det slik, så det kommer du igjennom. –

Det har preget meg den andre veien, jeg er utadvendt, reagerer stort, gråter høyt, og har slitt med sinne i mange år.

Akkurat sinne har jeg blitt helbredet fra, om jeg kan bruke det ordet.

Jeg blir sjeldent sint, men kan bli ekstremt lei meg og skuffet.

Før kunne det slå ut i sinne, nå trekker jeg meg bort, og lar  det gå..

Etter å ha levd 45 år, så har jeg vært igjennom mange kamper i sjela mi,tror også jeg det har vært forsvarsmekanisme, alltid på hugget om noen sa meg i mot. Dette er ingen positiv side, men samtidig har det vært viktig for meg å stå for mitt.

Det har ikke alltid lønt seg, men du verden så mye jeg har lært.

Psykiater ungen har nok igjennom alle år vært preget av å måtte ordne opp i ting selv. Du vet dattern til bakeren osv…

For min del har jeg fått mye gratis «legehjelp « fordi man har lært sykt mye av fattern igjennom hvordan han snakker og hvordan han opptrer.

Nå er jo jeg adoptert så ingen gener har jeg arvet, men det har gitt meg en god dose ifht miljø.

En god blanding av meg selv og dem har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er på ingen måte perfekt, og har mange mil å gå, jeg tar feil valg hele tiden.

Psykisk helse er ett ord som stadig surrer, og jeg prøver å ikke misbruke det, men er opptatt av å sette riktige ord på riktige plasser.

I mitt eget liv har jeg klart å sortere, følelser og virkelighet- kanskje mest i voksen alder.

Det har preget meg å være psykiater unge.

Takknemlig glad – jeg elsker meg selv,elsker familien min og de gode nære vennene mine.

Stolt av å være psykiater unge🤗