Reklame |

Det har gått en uke siden jeg fikk diagnosen diabetes. Dagene har vært fullt av tankekjør, omstillinger, nye måter å takle hverdagen på. Humøret er opp og ned, de rundt meg sier jeg er konstant sur. De kan nok ha rett i det, men kroppen min holder på å omstille seg. Den jobber på spreng for å komme på normale verdier. Og når kroppen jobber så hardt, da er jeg presset, og humøret svinger.

Det er min kropp, jeg må lære meg  å leve med sykdommen, samtidig som man skal leve normalt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden jeg har startet å blogge , så treffer jeg på endel mennesker som jeg ikke kjenner som stopper meg.

Jeg bor i en liten by, og alle vet hvem alle er.Jeg får en enormt støtte og kjærlighet.Jeg tror det nære og ekte  treffer.

Noen tenker nok at det blir for privat, ja jeg deler det innerste. Men hvorfor være så redd for det? Veldig mye av det jeg skriver det er følelser som de fleste har, men de bærer de alene.

Da kan det bli voldsomt tungt.

Jeg tror aldri det skader å være åpen, men man må være klar over selv hvor man vil grensen skal gå. Noe er faktisk helt helt privat, det skal ikke legges ut.

Når mamman min døde i fjor,så valgte jeg å være totalt åpen,jeg snakket meg igjennom sorgen, jeg snakker fortsatt. Jeg er også så heldig å gå i en kirke med nydelige mennesker som bryr seg, og jeg går i bibelgruppe.

Noen tror kanskje i en bibelgruppe sitter man med folede hender og ser dypt nede i bibelen.

Nei i våres bibelgruppe så deler vi livet med hverandre, vi spiser ett godt måltid og vi avslutter med å be.

Ett slikt fellesskap er unikt, jeg kunne ikke vært foruten. Igjennom gleder og sorger kan jeg dele mitt hjerte.

Budskapet mitt i dag er å være åpen. Det ligger kanskje ikke naturlig for alle, men jeg tror at mange kan unngå de store kriser i livet med å være det. Sett ord på følelsene.
Om det er på en blogg eller bibelgruppe eller hva som helst, få tankene ut eller ned på ett papir.

God mandag !!

Ella

Gratulerer til alle Fedre, dere er fantastiske!

Jeg husker da jeg var liten, da det nærmet seg farsdag.
Jeg har 3 søsken, vi var hemmelighetsfulle mange dager i forveien,akkurat like mye som til bursdag.
Vi kosa oss veldig sammen, å planlegge var alltid  like gøy.

Vi laget hjemmelagde gaver, perlet,tegnet tegninger,klippet figurer, og var veldige kreative.
Vet vel igrund ikke om Pappa syntes det var så stas. Men han viste oss aldri tegn til noe annet.Han elsket oss høyt, så gavene var ikke så viktig.
Mamma gav oss penger til å gå på butikken for å handle ingredienser til  vi skulle lage bløtkake, bløtkake var og er det beste min pappa får.
Vi stod nede i kjellern og lagde kake,alt skulle være så hemmelig.
Jeg kan enda huske og lukte stemmningen, den skal gjemmes dypt inne i hjertet.
——————————-

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så er vi her da, 2019! Lite som lages, men det vippses litt her og der, og de 4 barna våres finner noe fint å spleise på, til verdens beste Pappa .
Jeg tror jeg ærlig kan si at barna våres har den aller beste Pappan i verden.
Han stiller opp, kjører hit og dit, lytter og lærer bort.
Vasker klær og henger opp klær, vippser penger til de som er i nød.
Lager mat, betaler regninger, tenker aldri på seg selv, alltid alle andre først. Han har en varme og kjærlighet for barna som er enestående.
Jeg kan ikke annet enn å si at han er perfekt pappa for våres barn, og en fantastisk mann for meg.

God farsdag alle fedre.

Ella

I dag er det torsdag, det nærmer seg helg, mye har skjedd på 1 uke.

Starten på min dag i går var veldig tung.
Det kan være en blanding av å måtte godta diabetesen.
Men også en grusom trøtt og slitsom følelse i kroppen. Jeg må jo legge totalt om på kostholdet mitt, det er virkelig en jobb. Men allerede nå, så føler jeg at jeg har kommet godt inn i det. Mannen min er god på matlaging, så middagene fra nå av blir det han som fixer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tålte rett og slett ikke de nye medisinene mine,så nå settes jeg på nye fra i dag .Jeg så for meg dyre medisiner og alt dette innebærer, men takk staten NORGE, jeg betaler ikke noe.( har frikort da ) Igjen vil jeg si, jeg er mektig imponert over helsevesenet.De handler raskt når det er alvor. Og  legene har en lang utdannelse, så de vet hva dem skal ta alvorlig. Mitt yrke er helsesekretær, jeg føler jeg har grunnlag til å mene det, etter 20 år i helsevesenet.

Nå er jeg på den andre siden, og det hadde jeg aldri trodd .

Vi kjenner ikke morgendagen dere. Det er kanskje bra, vi aner ikke hva som kommer i neste sving. Det har jeg fått erfart på flere områder .

Så gjelder det å gripe dagen da.

Sette pris på de gode tingene, gjøre noe med de negative tingene. Ikke gi de negative tingene for mye oppmerksomhet! Det er lett og skrive, tro meg, jeg vet.

Selvom det er ganske svart innimellom, så er lyset like i nærheten.Bare husk å åpne øya, det er nærmere enn du tror.

Fin Fin torsdag til deg !

Livet og sitt eget ego blir satt litt på pause når man får beskjed om at en gammel ungdomsvenn har valgt å ta sitt liv. Når du hører at vedkommende har hatt tunge dager, men man ikke har kunne stille  opp fordi man ikke visste det.
Og fordi man bor så langt unna at man faktisk ikke tenker på alt og alle hver dag.

Man ser smilene på Facebook. Og der ser jo alt så bra ut.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva  skjuler seg bak øynene på folk?

Jeg skriver ikke dette for å Sverte noen, eller gi noen skyld.

Jeg skriver fordi jeg blir egentlig så rasende på meg selv, ikke  nødvendigvis denne situasjonen, men generelt.

Hallo? Hvor er vi ? Hva tenker vi på? Bryr vi oss egentlig om hverandre?

Hva betyr noe? Fasade? Dyre vaner?

Hvor blir det av hjertet på folk, på meg?

Jeg kaller meg selv en stor egoist, sutrer over små ting i livet, som egentlig ikke betyr så mye i det store og det hele.

Vi har ikke råd til å miste flere, særlig ikke på den måten.

Nå må vi skjerpe oss, vi må, jeg må være mere opptatt av andre enn oss selv.

Selvfølgelig alle kan ha tunge dager, det er lov . Og de dagene kommer, jeg lover.

Hvordan kan egentlig dette skje i Norge?

Hvorfor klarer man ikke å fange opp dette i psykiatrien?

Jeg vil være en av dem som kjemper mot dette.

Jeg vil være den uføre som tar meg tid til dem som trenger en skulder. Jeg vet jeg kan hjelpe noen, ikke alle.

Men alle kan hjelpe noen, og da vil det bli ett bedre sted å bo .

Vil du bli med ?

Ella

Nå kjenner jeg presset komme,kjenner at jeg ikke strekker til. Kjenner at det er så mye jeg vil, men får det ikke til.

En handletur i butikken gjør meg så sliten at jeg bare har lyst til å kaste opp. Tanken på jul og julekalender til alle barna, det er bare så stress. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme i havn, syntes jeg igrund har nok med å få målt meg 8 ganger daglig. Og ja,jeg vet det er mange andre som også har dette.

Men det jeg ikke har fortalt dere er at jeg skal operere bort livmora mi nå i november.Jeg har blødd siden mai, og har mye problemer med det, så som dere skjønner. Dette toppet det hele. 
Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg blir påvirket av omverden. Alle reklamene ifht jul og flotte kjoler og julepyntet hus og kaker.Det er så fjernt fra min hverdag akkurat nå. Desember  kommer og den skal bli fin, men akkurat nå ser det litt svart ut.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det jeg ønsker meg er en personal shopper, vaskehjelp, baker, og en haug med godt humør. Humøret mitt er egentlig alltid bra. Men nå kjenner jeg at jeg er drit lei.

Er det lov?

Godt å få det ut her, kanskje andre også føler det sånn av og til? Følelsen av å ikke mestre, den er ukjent for meg.

Håper den snart kommer sigende.

Fin onsdag til deg

I går fikk jeg delt om min nye sykdom, for meg er det en lettelse og dele, jeg håper at noen kan finne litt hjelp i det jeg skriver. Og jeg er så takknemlig for at dere deler og leser.

Natten ble tøffere enn forventet, oppkast og jeg tror kanskje det gikk opp for meg, dette må jeg leve med, oppi alt det andre. Når man våkner, og det første som møter meg er sykdom,  og nye medisiner og er ekstremt trøtt av å aldri føle seg opplagt, det er ikke veldig oppløftende kan man si. Det blir bedre etterhvert sier de som kan dette. 
Legen min var godt forberedt, men alle mine 1000 spørsmål tar ikke 20 min akkurat. Hun er tålmodig, og ikke mange dagene til ny time. 
Når man står på apoteket og skal velge dosett, herlighet føler meg som jeg er 100 år. Og må kjøpe uringlass pga må ha med til neste lege time ..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er heftige forandringer, det værste er vel at jeg må være så nøye på klokkeslett ifht mat.Det er jeg ikke vant til, og alle disse målingene pr dag. Kan ikke si annet enn at det er utfordrende. 
Det er mange som har denne sykdommen, det er ikke synd på meg, men jeg må finne ut hvordan jeg klarer å mestre den.

Det skal gå bra, bare jeg får litt mere krefter.

Jeg kan også innrømme at sofaen er blitt min gode venn.

Og neste nye innkjøp er koseklær, jeg fryser hele tiden.

Takk for tiden din!

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke legge ut så ofte, men siden dette oppstod i dag så velger jeg å dele. Denne siste uken så har jeg vært ganske dårlig, men siden jeg har endel smerter ifht mine andre helseutfordringer, så har jeg ikke orket å gi det noe oppmerksomhet.

Men jeg har drukket nesten ett hav av vann , brukt toalett skåla utallige ganger i løpet av både natten og dagen. I tillegg veldig kvalm, og mye hodepine. I går hadde vi besøk av gode venner, og de gav meg rimelig klar beskjed om at jeg måtte sjekke meg hos legen. Ikke det at jeg ikke har ett godt forhold til legen, men jeg ville ikke gå.Hadde mine bange anelser, og nye diagnoser det er jeg rett og slett ikke i stand til nå.                       
På formiddagen da jeg skulle lage ett innlegg her, fikk jeg en merkelig følelse i kroppen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bestemte meg for å dra til legen. Min lege hadde ikke tid, men jeg tenkte det var lurt å sjekke blodsukker og HbA1c (er en langtidsprøve av blodsukkeret)

Siden jeg da har jobbet på legesenter dro jeg dit, der sjekket de meg. Mine gode venninner hadde rett, jeg hadde skyhøye verdier. Fikk diagnosen på stedet-DIABETES .

Videre fikk jeg da time hos min fastlege på minuttet .Fikk super god behandling der, nå er jeg på utredning ifht om hvilken type 1 eller 2. Legen min ville helst legge meg inn, men jeg lovde å gjøre det jeg ble bedt om.

Kostholdet skal endres, 8 målinger daglig  og nye medisiner er allerede i gang.

Total livsstil endring, jeg har ikke noe valg. Men helt ærlig  dette stod ikke øverst på ønskeliste til jul .

Jeg er evig takknemlig til mine gode venner for at jeg dro dit.

Denne sykdommen må jeg leve med, jeg gruer meg. Håper at dere der ute vil gi meg tips og råd. Mange er jo kjent med dette.

I morgen er det ny oppfølging på meg, jeg skal holde bloggen her oppdatert .

Smil til dere på en mandagskveld !

Jeg har kommet dit at jeg faktisk er ganske takknemlig for helsenorge.jeg vet at mange har vært uheldige, men jeg kan ikke si noe annet enn at jeg har vært heldig.

Livet mitt har blitt så mye bedre, jeg har ikke dårlig samvittighet.Når jeg våkner opp hverdag så starter jeg med å drikke en deilig kopp kaffe. I og med at vi har  drevet kafe og er baristaer begge to, så er vi blitt ekstremt sære på kaffe, vi nyter at vi har skikkelig kaffe maskin, og deilig kaffe fra dgb.(http://dgb.no)

Det finnes ikke  bedre følelse for meg nå enn å kunne nyte at jeg har fri, lørdag hver dag. Er jeg dårlig med anfall,og har en dårlig dag, så trenger jeg ikke å ringe sjefen å si at jeg må bli hjemme.Det er en frihet å slippe å tenke på at jeg må bli frisk fort.

Jeg har godtatt at  jeg ikke blir frisk,men jeg må leve med sykdommen hver dag.

Som jeg tidligere har skrevet, så er jeg ingen sofaligger. Jeg  prøver å finne på noe hver dag,elsker venninner og kafeer, det  blir mye av det. LOVE IT

Det sier selvfølgelig fortere stopp hos meg enn andre, jeg burde  ikke stille opp på alt mulig,feks store festivaler,konserter med høy lyd.Jeg  gjør det, men blir dårlig lenge etterpå.Og det har jeg mulighet til, jeg er jo ufør. Om jeg aldri fikk med meg slike opplevelser hadde det blitt ett kjedelig liv. Man må selv finne ut av hvor grensene går kroppen sier tydelig ifra.

Jeg er ekstremt takknemlig for helse Norge, jeg har fått en vanvittig bra  behandling, respekt uansett hvor jeg er systemet,selvom jeg av og til måtte si skikkelig ifra.

Etter 20 år i helsevesenet selv,så tror jeg nok at jeg  kan ordlegge meg riktig ifht å bli forstått.De fleste ønsker det beste for for andre, det hjelper å legge godvilje til, både til behandler og pasient.

Det finnes selvfølgelig unntak, men det skader aldri å være positiv.

Nå tar jeg helg fra bloggen ! 

God helg & Klem

I dag har jeg lyst til å fortelle veien fram til jeg fikk vedtaket Ufør -livet med helsevesenet   

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den første tiden fra jeg ble syk var veldig tung.

Når man er syk og i tillegg må sørge for at alle papirer kommer dit de skal.

Og om man er så uheldig at de havner feil, så får man ikke utbetaling på lenge.

Lurer på om Nav tror at alle har ekstra konto?

Når jeg hadde vært sykemeldt så lenge at jeg ikke fikk sykepenger, men måtte søke på arbeidsavklaring penger, da var det selvfølgelig ingen som sa at det var 8 ukers behandlingstid. Det står på NAVs sider, men man er som regel ikke der inne hver dag.

jeg havnet i den situasjonen, fikk som svar da jeg oppgitt sa at jeg ikke har mulighet til å vente 8 uker. Da må du søke sosial hjelp!

Herlighet, det er den mest ydmykende telefonsamtalen jeg noen gang har opplevd.

Jeg slapp å søke om det, vi hadde litt ekstra, men det er det altså ikke alle som har, -og vi måtte faktisk grave dypt.

så obs obs, husk å følg med på nav sine sider…

Når jeg fikk innvilget arbeidsavklaring penger, da gikk jeg ned til 66% utbetaling.

Vi hadde alle 4 barna hjemme, og drev egen bedrift, så for at det skulle gå rundt, så måtte mannen min jobbe 24/7.

Men jeg orket faktisk ikke å forholde meg til at vi hadde mye mindre penger, så jeg lagde meg ett eget motto ..

Herlighet, det skake stå på pengene, de er det nok av, det går bra ..

Og vet du, det gikk bra, vi klarte oss greit!

Vi lånte ingen penger, og vi fikk heller ikke noe ekstra hjelp, vi delte opp regninger. Tror ingen rundt oss merket så mye til det, men selvfølgelig ikke så mye luksus akkurat da .  

Tiden kom da jeg skulle utredes om jeg var så syk at jeg kunne få uførepensjon?

Jeg har en super god fastlege og en fantastisk nevrolog. Begge var veldig enige, og lagde de beste erklæringer.

Uavhengig av hva de skriver så må alle igjennom tiltak .

Jeg møtte opp, planen var at jeg skulle sitte å klistre frimerker på brev. Dette nektet jeg, jeg ba min veileder om å lese min journal før hun satt meg til en slik jobb. Da kunne jeg like godt sitte på legekontor og frankert brev.

Altså, så ydmykende. Når man ligger så langt nede, så blir man tråkket enda lengre ned.

Vi fikk en god tone og resten av tiden gikk strålende. Hun skrev også en fin erklæring til Nav .

Erklæringen gikk igjennom lokalt, men den skal videre sendes til NAV hoved, og det kan ta opp til 8 måneder.

Det jeg ikke skjønner at når leger, spesialister og til og med Nav lokalt er enige, hvorfor må noen oppi nord da ta avgjørelsen? De har jo aldri sett pasientene engang….Underlig? 
Men jeg vant i «Lotto»! Jeg fikk vedtaket.

Nå kan jeg slappe av med det.

I morgen vil jeg skrive litt om følelsene mine rundt det å være ufør.

Kos deg på din torsdag.

Man skal ikke være syk , det er forventet av sammfunnet at man skal jobbe til man er 67 år . 
 

For noen av oss så går ikke dette . 
Når jeg har vært i sosiale sammenhenger , treffer nye mennesker .                             Så kommer veldig ofte spørsmålet , hva jobber du med?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og det er jo egentlig bare hyggelig at folk bryr seg om hva man driver med .

Men er man interessert ? Eller er man bare opphengt i titler?

Titler er noe man får – Ikke hva man er   

Kan man heller snu det til , hva driver du med da?

Da kan man svare alt og ingen ting ..

Det er jo stas å være høyt utdannet , for all del ,mange flotte mennesker .

Men jeg syntes ,meg selv inkludert at vi er veldig opptatt av titler ..

Jeg er super stolt av min tidligere tittel Helsesekretær

Ingen lang utdannelse , ok lønn, fantastisk å kunne jobbe så nært på mennesker som er i sårbare situasjoner .

Uten sekretærene til legene , så ville ikke ett legesenter funket – de er ansiktet utad .

Var  aldri opptatt av tittel , men opptatt av å gjøre en god jobb og være ett medmenneske,jeg elsket jobben min .

Det henger ikke sammen med at jeg ikke kan fortsette med å være ett medmenneske og hjelpe andre ..

Så er jeg kommet til at jeg ikke klarer å jobbe . Jeg kan jobbe om jeg kan bestemme arbeidstid , det kan bli veldig lite .

Til og med på legesenteret der jeg jobbet med de flotteste kollegaer som jobber med syke mennesker ,og skjønner slike situasjoner ,der kan man ikke jobbe .Man må være frisk for å jobbe på ett legesenter .

Det nytter ikke å bli hjemme fra jobben 3 ganger i uka pga anfall .

Det ble mange tunge dager og netter med tårer , det å forlate de fineste kollegaene mine på jord , det gjorde vondt .

Det å vite at jeg ikke kommer tilbake , det er ydmykende .

Når man kommer til dette punktet , da blir man ofte lei seg og føler seg ubrukelig .

Men som med mye annet , man må bare respektere det .

Det blir bedre , jeg lover deg.

Nav er blitt min arbeidsgiver – og jeg respekterer det !! 

Ønsker deg en god dag !!